Hvordan var din overgang til å bli alenemor/far?

[AnonymBruker]

Til dere som er alebeforeldre: Hvordan var overgangen? Hvordan taklet du det, hvordan taklet barnet/barna det, og hvordan taklet eksen det? Hvordan gikk det med økonomien?

For min egen del hadde jeg vært i et dårlig forhold lenge. Jeg utsatte bruddet fordi eksen ikke ville (eller.. truet meg til å bli..), og jeg var redd for å angre. Nå er det et halvt år siden jeg gikk. Jeg har ikke angret en dag!

Barnet virker mer fornøyd når han er hos meg (men vil egentlig ikke til far..), og jeg er i hvert fall mer fornøyd. Tror det smitter over på barnet.

Vi bor i en liten leilighet med bare ett soverom (som barnet har), og jeg trodde jeg skulle savne huset, men det har gått veldig greit.

Økonomien var litt trang i starten (måtte kjøpe omtrent alt nytt, alt jeg ville ta med ble en krangel..), men nå går det helt greit. Det er ikke like stort rom for å spare akkurat da.

For eksen sin del er det verre, han er bitter, men han valgte også å ikke ta tak i problemene våre slik jeg ba han om i nesten ti år.. Nå er det for sent.

Anonymous poster hash: 59713...a62

[mara2012]

Jeg fikk det bedre alene med barnet. Jeg var også i ett forhold hvor jeg ble "tvunget" til å bli. Det var tøft i starten økonomisk, men fikk mye hjelp av familie og venner som skaffey meg f.eks møbler og foreldre som hjalp til litt økonomisk de første mnd'ene. Men å bli i ett forhold man mistrives i, bare for barna, er dødfødt. Dårlig humør og krangling påvirler barna mer enn vi tror. Nå tror jeg heller det gode humøret og rutinene smitter positivt over på barnet, og jeg føler liksom at jeg har ting i orden

[Gjest Eurodice]

For meg og barna var det et sjokk. Jeg fikk besøk av en prest som fortalte meg at min mann var død. Han døde i en arbeidsulykke i et fremmed land.

Endret 6. juni 2014 av Arabella

[GammelKaktus]

Tok vekk noe

Endret 9. juni 2014 av FrøkenMånestråle