Fortsatt vanskelig forhold til foreldrene mine

[AnonymBruker]

Jeg har et problem som har ligget og gnaget i flere år, og jeg håper noen her inne kan gi meg noen råd for hva jeg eventuelt kan gjøre. Skal prøve å gjøre en lang historie kort.

I flere av mine år som tenåring, fra jeg var 14 til ca. 17 år, har jeg hatt et vanskelig forhold til trening og mat. Som fjortenåring spiste jeg for lite, ble veldig tynn, og var i ferd med å utvikle anoreksia. Likevel klarte jeg å hente meg inn igjen selv, og ble aldri innlagt. I årene som fulgte var jeg fortsatt tynn (men ikke "tynn nok" til å bli innlagt), spiste nesten aldri usunt, og trente veldig mye.

Foreldrene mine var naturligvis preget av dette, men jeg synes de taklet dette på litt feil måte. Istedet for å være støttespillere jeg følte meg trygg på, opplevde jeg dem som fiender. Dette pga. at de stadig prøvde å lure meg, ved å f.eks. overraske meg med å skulle veie meg en tilfeldig dag, presse meg inn i situasjoner hvor jeg ble "tvunget" til å spise usunt, og mange flere ting. Det som stakk mest inni meg var da moren min sa i konfirmasjonstalen at "du stiller for høye krav til deg selv, og det er din egen feil, og ikke vår".

Jeg har rett og slett gjennom alle disse årene følt meg mindre verdsatt enn mine to eldre søstre. Det virker som foreldrene mine har et mye bedre forhold til dem, og at de anstrenger seg mer i forhold til meg, og ser på meg som en unormal person.

Nå er jeg snart 20 år, og er ikke anorketisk, men jeg er slank og har ikke sånn veldig mye ekstra på kroppen. Er 160 cm og veier rundt 50 kg. Jeg er veldig glad i trening, så jeg trener mye. Spiser mer usunt enn før, men prøver å holde meg til helgene. Men selv om jeg nå føler meg bedre enn før, oppfører foreldrene mine seg annerledes mot meg enn søstrene mine, på samme måte som før. I mitt hode virker det som de (og da særlig mamma) ikke greier å akseptere at jeg er mer glad i trening og helse enn det hun og søstrene mine er, og at jeg er en selvstendig person som kan ta vare på meg selv. Dette har ført til at jeg rett og slett prøver å skjule for dem at jeg trener mye (bor for meg selv i en annen by nå), og jeg gleder meg ikke til å komme hjem til dem, fordi jeg føler ikke jeg kan være meg selv hundre prosent sammen med dem.

Dere lurer sikkert på hvorfor jeg ikke snakker med foreldrene mine om dette, men det er rett og slett fordi jeg, etter alle disse årene, er blitt veldig utrygg på dem. Dette gjør at jeg kvier meg for å ha slike "dype" samtaler med dem. I tillegg er jeg sint/irriterert/trist over at de oppførte seg på måten de gjorde i de årene jeg var nært syk. Jeg føler ikke at jeg kjenner foreldrene mine godt nok til at jeg kan ta opp et sånt tema.

Hvis du gadd å lese alt, tusen takk! Har kunnet skrive mye mer, men kortet ned det så mye som mulig. Og hvis du har råd til meg, kom gjerne med det. Blir glad for alle svar

Anonymous poster hash: e926e...e85

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymous poster hash: e926e...e85

[Gjest]

Det viktigste er at du trives med deg selv.

Du må ikke gjøre deg avhengig av hva andre synes.

Ikke alle trives like bra med foreldrene. Sånn er det bare.

[AnonymBruker]

Ikke vits i ¨å bumpe etter 40 minutter, og ihvertfall ikke om morgenen.

Anonymous poster hash: d1a4c...54b

[AnonymBruker]

Ikke vits i ¨å bumpe etter 40 minutter, og ihvertfall ikke om morgenen.

Anonymous poster hash: d1a4c...54b

Ok, takk for opplysningen...

Anonymous poster hash: e926e...e85

[AnonymBruker]

Det viktigste er at du trives med deg selv.

Du må ikke gjøre deg avhengig av hva andre synes.

Ikke alle trives like bra med foreldrene. Sånn er det bare.

Jeg har ikke tenkt å forandre meg for andres skyld, siden jeg trives med meg selv nå. Men det er likevel ekkelt og litt problematisk når jeg gruer meg til å være sammen med foreldrene mine, og er ukomfortabel i sosiale samvær hvor de er tilstede. I tillegg føler jeg at særlig moren min "overvåker" meg når vi skal spise noe, fordi hun tror jeg aldri spiser usunt og mye (noe jeg faktisk gjør, men hun ser jo ikke helheten siden vi ikke bor sammen lengre). Synes dette er ubehagelig, og dermed klarer jeg ikke å spise mye nettopp fordi jeg vil bli ferdig med spisningen så fort som mulig.

Alt i alt synes jeg at forholdet til foreldrene mine er litt ødelagt, pga. det som har skjedd i tenårene. Skjønner at det er en vanskelig setting for dem når datteren deres er i ferd med å bli syk som fjortenåring, men synes likevel de har reagert og oppført seg helt feil, og gjort situasjonen verre enn den faktisk kunne blitt.

Anonymous poster hash: e926e...e85

[AnonymBruker]

Om du har blitt helt frisk eller faktisk aldri utviklet en spiseforstyrrelse så kan man fint trene mye og spise sunt, samt være kostholdsbevisst uten at det dreier seg om sykdom. Det er kanskje det dine foreldre ikke skjønner? Så lenge man spiser nok og riktig i forhold til aktivitetsnivået så er trening sjelden skadelig for kroppen så lenge man ikke trener så mye at man ikke får restituert eller har får høyt intensivitet i forhold til egen form.

Anonymous poster hash: 4e6a3...964

[AnonymBruker]

Om du har blitt helt frisk eller faktisk aldri utviklet en spiseforstyrrelse så kan man fint trene mye og spise sunt, samt være kostholdsbevisst uten at det dreier seg om sykdom. Det er kanskje det dine foreldre ikke skjønner? Så lenge man spiser nok og riktig i forhold til aktivitetsnivået så er trening sjelden skadelig for kroppen så lenge man ikke trener så mye at man ikke får restituert eller har får høyt intensivitet i forhold til egen form.

Anonymous poster hash: 4e6a3...964

Ja, det kan være det de ikke skjønner. Og jeg tror ikke de greier å akseptere at selv om jeg ikke er spiseforstyrret, så kan jeg være opptatt av trening, helse og kosthold. Det er veldig frustrerende når jeg ikke kan være meg selv sammen med mine egne foreldre, fordi jeg føler at de synes jeg er unormal, og ikke er slik de ønsker at jeg skal være.

Anonymous poster hash: e926e...e85

[AnonymBruker]

Har vel samme forholdet til min mor. Bortsett fra at hun kunne finne på å si at nå var jeg blitt tykk etter å ha lagt på meg litt ekstra. Jeg var da 53 kg, og hadde prøvd i årevis å legge på meg. Var 174 cm og 47 kg.

Klarer aldri å gå i dype samtaler med henne, føler ikke at jeg står nært henne eller pappa i det hele tatt, men så har jeg andre ting som påvirker.

Anonymous poster hash: 5b8c3...d26