Menn som ikke viser følelser

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år gammel og sammen med en jevngammel gutt. Jeg er veldig glad i han og vi har det gøy sammen. Med tiden som har gått (3år) har likevel forholdet blitt mer følelsesløst syns jeg. Da hovedsakelig fra hans side.. Jeg føler meg fortsatt like forelsket, men han derimot er ikke i nærheten av å være så romantisk, kjærlig og god mot meg som han var i starten. Jeg er likevel ikke helt sikker på om det er rett av meg å konkludere med at han ikke lenger er glad i meg på riktig måte. Jeg undrer bare på hva som er årsaken til at så mange gutter kjølner etter hvert? Når jeg snakker om dette med kjæresten så viser han forøvrig forståelse og lytter og innrømmer at dette ikke er hans sterkeste side. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er vanskelige være kjærlig mot en person man er glad i? Særlig når man får konkret feedback på at dette er viktig og kritisk for at forholdet skal oppleves som trygt og godt. Han klarte jo det i starten av forholdet.. Så hva er forskjellen nå? Jeg føler at jeg gir mye kjærlighet av meg men at jeg ikke får så mye tilbake. Dette fører igjen til at jeg har mine svake moments hvor jeg faktisk føler meg meget ulykkelig og vurderer å bryte ut.

Han har nok følelser og empatievne innerst inne, men når sant skal sies så er kjæresten min en skikkelig mannemann, med alt som hører til. Han er rett og slett en av de som kanskje sjeldent eller aldri viser den slags følelser. Er det feil av meg å tenke at en mann med kanskje litt kaldere personlighetstrekk fra naturen sin side skal kunne endre seg til en bittelitt mykere variant av seg selv? Jeg vil tro at det er krevende for en person å plutselig måtte oppføre seg annerledes enn det som faller naturlig inn for vedkommende. Men samtidig så føler jeg virkelig ikke at jeg ber om mye.. Et kyss eller en klem i ny og ned hadde vært mer enn nok! Er det ikke godt å gi kjærlighet også? Og ikke bare få?

Anonymous poster hash: 75986...622

[Timza]

For min del så elsker jeg å gi klemmer, kyss, det å ta og stryke på og den slags. Men det er jo vanlig at ting roer seg ned litt i ettertid sett opp til hvordan det var i starten da man er nyforelsket. Har jeg lyst på kos og sex og den slags med jenta, så får man jo igjen ved å være kjærlig, vise at man liker hverandre, så mulig han er deprimert? Noe jobbrelatert eller lignende?

[Wiola]

Jeg skjønner deg godt TS. Det er kjipt å være den som gir, men ikke får noe tilbake. Kanskje han ikke tenker så mye over det? Eller kanskje han rett og slett ikke føler for å gjøre det fordi du forventer at han skal gjøre det? Du kan jo prøve å tone litt ned selv en periode (f.eks en uke), og se hvordan han reagerer på det, for å se om han endrer på noe da. Poenget mitt er at han kanskje tar det litt for gitt at du gir mye, og av den grunn ikke føler behov selv for å gi. Vet ikke om det ga mening, men håper du skjønte hva jeg mente.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Er vondt å ikke få kjærlig oppmerksomhet, og at han viser lite følelser, i forhold til slik det var før. Akkurat som at man ikke er interessant og "spennende" lenger.

Anonymous poster hash: 97b1c...c75

[AnonymBruker]

Norske menn er elendige til dette, trist men sant.

Er ikke kultur for denslags blandt de fleste menn her

i Norge, følelser og slikt snakkes det sjeldent eller aldri

om blandt gutter....hence dagens tilstand.

Anonymous poster hash: 91197...ad1

[Gjest Heartbeat]

Dette er vanlig hos enkelte. I begynnelsen er de forelsket, men så kommer hverdagen og kosingen avtar. Kanskje ikke sexen men komplimentene og kjærlige berøringer.

De fleste anstrenger seg mer i begynnelsen for å få deg på kroken, men så er de kanskje ikke av den kosete fyren allikevel. Men de strekker seg for å få innpass i ditt liv.

Du må nesten bare finne ut om du kan leve med dette eller finne en som er mer lik deg. Jeg har en utrolig kosete mann enda etter 3 år. Kjempeglad for det! For jeg elsker kos!

Men har også opplevd slik som deg at den kjærlige behandlingen og komplimentene har avtatt. Da mister jeg også interessen, når de endrer seg bare for at man har vært sammen ei stund.

Også skjønner de ingenting når det blir slutt.. kanskje gå inn i seg selv og se endringen de har gjort. Og at de fremstår som noe de ikke er i begynnelsen bare for å smigre seg inn hos jenta!

[AnonymBruker]

Dette er vanlig hos enkelte. I begynnelsen er de forelsket, men så kommer hverdagen og kosingen avtar. Kanskje ikke sexen men komplimentene og kjærlige berøringer.

De fleste anstrenger seg mer i begynnelsen for å få deg på kroken, men så er de kanskje ikke av den kosete fyren allikevel. Men de strekker seg for å få innpass i ditt liv.

Du må nesten bare finne ut om du kan leve med dette eller finne en som er mer lik deg. Jeg har en utrolig kosete mann enda etter 3 år. Kjempeglad for det! For jeg elsker kos!

Men har også opplevd slik som deg at den kjærlige behandlingen og komplimentene har avtatt. Da mister jeg også interessen, når de endrer seg bare for at man har vært sammen ei stund.

Også skjønner de ingenting når det blir slutt.. kanskje gå inn i seg selv og se endringen de har gjort. Og at de fremstår som noe de ikke er i begynnelsen bare for å smigre seg inn hos jenta!

TS her. Jeg har også tenkt på dette med kompatibilitet. At det kanskje finnes noen som er mer kosete og en bedre match for meg.. Men da tenker jeg at det garantert er noe annet som et feil?

Blir vel som du sier.. At man rett og slett må leve med det eller bryte ut.

Anonymous poster hash: 75986...622

[AnonymBruker]

Dette er vanlig hos enkelte. I begynnelsen er de forelsket, men så kommer hverdagen og kosingen avtar. Kanskje ikke sexen men komplimentene og kjærlige berøringer.

De fleste anstrenger seg mer i begynnelsen for å få deg på kroken, men så er de kanskje ikke av den kosete fyren allikevel. Men de strekker seg for å få innpass i ditt liv.

Du må nesten bare finne ut om du kan leve med dette eller finne en som er mer lik deg. Jeg har en utrolig kosete mann enda etter 3 år. Kjempeglad for det! For jeg elsker kos!

Men har også opplevd slik som deg at den kjærlige behandlingen og komplimentene har avtatt. Da mister jeg også interessen, når de endrer seg bare for at man har vært sammen ei stund.

Også skjønner de ingenting når det blir slutt.. kanskje gå inn i seg selv og se endringen de har gjort. Og at de fremstår som noe de ikke er i begynnelsen bare for å smigre seg inn hos jenta!

Dette forutsetter at hun viser like mye iniativ i retur selvsagt, hvis ikke så

skjønner jeg godt at han mister interesse etter en stund om det er bare

han som må være frempå.

Anonymous poster hash: 91197...ad1

[Teethgrinding]

Det der går like mye begge veier. Man er ofte totalt blind for egen adferd.

[Gjest Heartbeat]

Dette forutsetter at hun viser like mye iniativ i retur selvsagt, hvis ikke så

skjønner jeg godt at han mister interesse etter en stund om det er bare

han som må være frempå.

Anonymous poster hash: 91197...ad1

Selvfølgelig må det gå begge veier, ja

[Løvefrøken]

Må innrømme jeg har tenkt endel på akkurat det samme. Har kommet til at kanskje jeg har endret meg også? Blitt vant til enkelte av kjærtegnene hans og dermed forventer mer? Kanskje ligger fasiten et sted midt i mellom hva vi føler er mye og lite kjærtegn og komplimenter...

[Sissan1]

Har du hørt om de fem kjærlighetsspråkene? Da jeg hørte om dem første gang, ga de veldig mening.

Jeg har hørt om de flere ganger og fra flere kilder, bla i forbindelse med krisehåndtering, både inne i familier og i andre sammenhenger, altså ikke som et "kjærestespråk", men hva man trenger for å føle seg satt pris på.

Du kan lese om dem f.eks. her: http://www.familieverden.no/Samliv/Parforhold/Hvilket-kjarlighetssprak-snakker-du/

Det typiske er at par som har ulike "kjærlighetsspråk" gir det de selv vil ha. Slik kan det være at ingen av partene får det de trenger.

Hos oss er det slik at vi fire som bor i huset her alle har litt ulike språk. Det er mye greiere når vi (to av oss) er klar over det, og tilpasser det vi gir til det mottakeren ønsker og trenger.

[AnonymBruker]

Han har nok følelser og empatievne innerst inne, men når sant skal sies så er kjæresten min en skikkelig mannemann, med alt som hører til. Han er rett og slett en av de som kanskje sjeldent eller aldri viser den slags følelser. Er det feil av meg å tenke at en mann med kanskje litt kaldere personlighetstrekk fra naturen sin side skal kunne endre seg til en bittelitt mykere variant av seg selv? Jeg vil tro at det er krevende for en person å plutselig måtte oppføre seg annerledes enn det som faller naturlig inn for vedkommende. Men samtidig så føler jeg virkelig ikke at jeg ber om mye.. Et kyss eller en klem i ny og ned hadde vært mer enn nok! Er det ikke godt å gi kjærlighet også? Og ikke bare få?

Anonymous poster hash: 75986...622

Samme mann som det jeg har. Vi har barn sammen og der er han utrolig kosete og viser kjærlighet på en helt annen måte enn med meg. Jeg tviler ikke på at han er glad i meg, han vil på ingen måte miste meg osv, men det handler ikke om at han er kald. Flauhet, sjenerthet, ikke kontakt med sine egne følelser. Vi har vært sammen i mange år, men ennå har han barrierer som gjør at han ikke slipper følelsene ut til livet. Litt kjedelig, men har snakket om temaet ihjel og har funnet meg i det hele på et slags vis.

Anonymous poster hash: 024f3...318

[AnonymBruker]

Samme mann som det jeg har. Vi har barn sammen og der er han utrolig kosete og viser kjærlighet på en helt annen måte enn med meg. Jeg tviler ikke på at han er glad i meg, han vil på ingen måte miste meg osv, men det handler ikke om at han er kald. Flauhet, sjenerthet, ikke kontakt med sine egne følelser. Vi har vært sammen i mange år, men ennå har han barrierer som gjør at han ikke slipper følelsene ut til livet. Litt kjedelig, men har snakket om temaet ihjel og har funnet meg i det hele på et slags vis. Anonymous poster hash: 024f3...318

Jeg tror du takler det på rett måte og tenker mye riktig. Noen mennesker har en mer distansert tilknytningsstil, og denne etableres i barndommen. Om man f eks er vokst opp med lite nærhet fra foreldrene, kan man automatisk lære seg denne måten å forholde seg til sine nære relasjoner på. Man er glad i personen, men klarer ikke å vise det i samme grad som et menneske som har lært seg å være trygg på sine nærmeste.

Det kan være at dette er tilfellet med kjæresten din, TS. Da kan man tolke distansen som en avvisning, men det behøver ikke å være det. Samtidig får man jo kjenne etter om dette er noe man kan holde ut. Enten må man akseptere kjøresten som han er, eller han må jobbe med sine problematiske trekk, eller man må finne en annen man passer bedre sammen med.

Anonymous poster hash: 2d95d...fb5