Er dette riktig da? Omsorg for eldre.

[AnonymBruker]

Vi har en eldre person boende hos oss. Hun har en egen boenhet, og steller seg selv til en viss grad, men er veldig avhengig av hjelp fra oss.

Problemet er at uansett problemstilling, så får hun beskjed om at "da er du heldig som har X og Y i umiddelbar nærhet, som kan hjelpe deg".

Dårlig til beins - Løsning: X og Y kan hjelpe deg dit du skal.

Faller ofte - Løsning: X og Y er jo i nærheten og kan hjelpe deg hvis du faller.

Angst/depresjon - Løsning: X og Y er jo der og kan roe deg ned.

Glemmer ting - da er det bra at X og Y ar god hukommelse.

Vi må kjøre henne hit og dit, ordne med mat, medisiner, legeundersøkelser, hjelpe henne når hun har falt, roe henne når hun har angsanfall osv.

Og det er slik slik at vi ikke kan være borte en natt, kan ikke ta en familieferie, må være tilgjengelige på kort varsel 24/7.

Det siste nå, var at hun spiser dårlig - og jeg begynte nesten å gråte av fortvilelse da løsningen på dårlig matlyst var "du spiser mer med godt selskap! Du kan spise sammen med X og Y"".

En ting er at hun ikke vil spise sammen med oss, og har takket nei til alle invitasjoner de siste to årene, en annen ting er det praktiske rundt måltidene, og at vi også ønsker å ha noen hyggelige middagsstunder sammen.

3 av 5 dager i uken kommer vi hjem fra jobb kl 16, spiser middag kl 16.45, og så er 3 av 4 ute av døren kl 17.30 på grunn av fritidsaktiviteter. De andre dagene spiser vi middag rundt kl 19, og hun vil spise middag kl 14. Det er for sent for henne å spise etter kl 16.

Og om hun spiser sammen med oss, så spiser hun ikke mer enn hun ellers ville gjort Hun spiser en halv porsjon, og etterpå sitter hun med steinansikt, sammensnurpede lepper (en uvane hun har), sier ikke et ord, og venter på at vi skal bli ferdige med maten.

Alt blir pålagt oss! En velig lettvint løsnig for helsevesenet.

Jeg kan ikke besøke familien min en helg, fordi hun får angstanfall med en gang jeg er borte lenger enn en arbeidsdag, og jeg er den eneste som takler henne når hun blir sinna eller redd.

Jeg er mer bundet nå, enn jeg var da jeg hadde små barn.

Og hun nekter å søke omsorgsbolig! Hun vil bo der hun bor nå, og ferdig med den saken. Og det er ingenting vi kan gjøre med det.

Avlastning får vi ikke, fordi hun fremstår som "for frisk og selvhjulpen". Det er bare jeg som ser hvor lite selvhjulpen hun er. Mann og barn ser bare at hun er "litt glemsom", de ser ikke at hun pr i dag er like lite selvhjulpen som en 5-åring. De synes bare det er morsomt når jeg finner en bh i kjøkkenskuffen, eller et syltetøyglass i klesskapet.

Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å ha henne hjemme!

Jeg må reise hjem fra jobben fordi røykvarsleren går når hun lager seg mat. Hun ringer meg kl 3 om natten fordi hun enten har fått astmaanfall eller angstanfall.

Det jeg har skrevet her er bare toppen av isfjellet, og jeg vet ikke lenger min arme råd.

Noen støttende ord, vær så snill?

Anonymous poster hash: 3c877...b2b

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at du var vanskelig og krevende mange ganger da du var baby, så jeg synes du skal ta deg av moren din i hennes siste leveår.

Anonymous poster hash: e1d27...1ba

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at du var vanskelig og krevende mange ganger da du var baby, så jeg synes du skal ta deg av moren din i hennes siste leveår.

Anonymous poster hash: e1d27...1ba

1. Det er ikke min mor

2. Det er heller ikke min svigermor

3. Takk for støttende, oppmuntrende ord, med gode forslag til løsninger.

Anonymous poster hash: 3c877...b2b

[AnonymBruker]

1. Det er ikke min mor

2. Det er heller ikke min svigermor

3. Takk for støttende, oppmuntrende ord, med gode forslag til løsninger.

Anonymous poster hash: 3c877...b2b

Uansett hvem det er (tante eller annet) så er det en person du har en nær relasjon til, jeg vil anta familiær enten på din eller din manns side. Hvis hun blir syk kan hun søke sykehjemsplass, men inntil da synes jeg du skal respektere hennes ønske om å bo hjemme. Er hun dement er det grunnlag for avlastning.

Anonymous poster hash: e1d27...1ba

[Gjest Violetta]

Jeg må innrømme at jeg ikke har særlig mye greie på dette, men har full forståelse for at dette er vanskelig. Jeg har hørt om at eldre mennesker kankkomme på avlastning på sykehjem. Kanskje dere kunne begynne der og undersøke om kommunen har slike tilbud?

[Mrs Smith]

Hjemmesykepleien sier jeg! Tror du søker om det via fastlegen eller bestillerkontoret i deres kommune/kommunens nettsider. Da kan hun i hvertfall få middag i 14 tiden og litt praktisk hjelp/ tilsyn hver dag.

Skjønner at du blir frustrert og sliten, det er mange pårørende som er helt utslitt før de ber om hjelp fra helsevesenet. Søk nå før dette skjer.

[charactouy]

Hun bør søke om hjemmesykepleie, trygghetsalarm og matombringing.

Du bør melde bekymring til fastlegen i forhold til at hun er blitt så lite selvhjulpen og at du finner mye på feil plass. Det kan være symptomer på demens, dessverre.

[tratrins]

Slik kan dere ikke ha det! Det finnes hjelpeapparater som kan brukes. Har dere kontaktet kommunen selv og forklart situasjonen? Kan ikke være meningen at ALT skal legges over på dere! ...til og med når det går ut over nattesøvn og jobb... Dere er jo fanger i eget hjem!

[SiMa]

I mange tilfeller legges det dessverre opp til at de pårørende stiller opp. Om det er pårørende i nærheten blir for eksempel tatt hensyn til (her hvor jeg bor i alle fall) når det søkes om for eksempel hjemmehjelp eller sykehjemsplass.

Det kan virke som du ikke har klart å synliggjøre hvor mye hjelp hun trenger, og hvor avhengig hun er av at akkurat du er tilstede hele tiden. Kanskje du kan reise bort en helg og la mann og barn se hvordan hun reagerer? Da får de innblikk i hva du må takle på daglig basis.

Ellers kan jeg anbefale at du loggfører alt som skjer. Når hun ringer deg om natten, hva du må gjøre (snakke i telefon, gå ned til henne el.) og også skriver hvor lang tid det tar. Skriv også ned ting som bh i kjøkkenskuffen og syltetøyglass i klesskapet (deres kjøkken og deres klesskap?), med dato og klokkeslett. Da har du noe konkret å vise til når du er i kontakt med fastlege og hjemmesykepleien, hvis du søker avlastning el. Når du har gjort dette noen uker/et par måneder tar du kontakt med fastlegen hennes og får hn med på laget, kan hende hun er mer villig til å høre på/ta imot hjelp når det kommer fra en lege. Er hun dement, noe det du skriver kan tyde på, er hun heller ikke samtykkekompetent, og da er det ikke opp til henne om hun skal søke avlastning/sykehjemsplass.

Ellers må du bare sette hardt mot hardt. Om mulig, skru av telefonen på natta. Hvis hun ringer når det passer dårlig, si at du ikke kan hjelpe henne nå, men kommer en kort tur (konkret, f.eks ti minutter) ned til henne senere (også konkret, f.eks. kl 17.00). Reis bort en helg.

Jeg skjønner dette er vanskelig, lykke til. Håper du klarer å få mannen til å åpne øynene for hvor mye dette krever av deg.

[AnonymBruker]

Vel, det er ikke mann og barn som skal diagnostisere. Kontakt kommunen du bor i og be om et møte. Du og dem. Skriv i ukene før møtet logg over hverdagen og legg frem. Ikke vær sentimental, sats på rene fakta.

I møtet bør du legge frem at dere i familien (du, mann og barn) har tenkt dere på ferie i 3 uker i sommer. Siden de (kommunen) mener den gamle damen er ok selvhjulpen til å ikke bo på institusjon og ikke motta daglig hjelp (det er ikke alltid den gamle som får bestemme slikt, om det er farlig for dem å bo hjemme) går du ut fra at de setter inn litt hjelp til henne akkurat da.

Du må ofte sette hardt mot hardt. I eldreomsorgen er pengene så knappe at om det finnes noen (hvem som helst) som kan avlaste så løses det slik. Men (og dette er ditt trumfkort) du er jo verken pliktig til å være hjemme hver dag eller til å si ja til å ta deg av henne utover å sjekke nå og da at hun lever. Så du kan si nei. Og da må de finne en annen løsning.

Anonymous poster hash: c4ef3...8db

[Druid]

Jeg er sikker på at du var vanskelig og krevende mange ganger da du var baby, så jeg synes du skal ta deg av moren din i hennes siste leveår.

Anonymous poster hash: e1d27...1ba

En av de viktigste grunnlagene for at jeg har vært så frivillig til å betale skatt og trygdeavgift er for at samfunnet skal ta vare på meg som gammel og ikke mine barn. Jeg synes denne formen for romantisering av eldreomsorg som familieaktivitet er usmakelig.

Jeg gjør en god del for min mor, men hun er også rimelig sta i forhold til disse tingene. Viktige ting skal gjøres av fagfolk og ikke belaste familien. (sånn sett var jeg heldig at den ene bestefaren min ble tidlig dement og den andre var praktisk talt ett hjelpeløst barn når han ble enkemann. )

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke riktig. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne kvinnen har rett på hjelp fra hjemmesykepleie og kommunens psykiatritjeneste. Dette er enkelt å søke om, og enkelt å få innvilget.

Anonymous poster hash: 876b2...fc0

[AnonymBruker]

Det høres ut som denne personen kan ha rett til Hjemmetjenester (hjemmesykepleie, hjemmehjelp og trygghetsalarm).

Pårørende stiller opp i den grad det er nødvendig i 90% av tilfellene, men skal ikke ha det fulle ansvar. Fastlegen henviser til utredning av behov, her i Oslo kan en få besøk av Hjemmesykepleien 4 ganger pr. dag i tillegg til natt hvis det er behov. Trygghetsalarm kommer i tillegg, og korttidsopphold kan en søke om.

Anonymous poster hash: 03052...377

[spektralkatt]

hei! dette høres ut som en veldig slitsom situasjon!

enig med de andre om at hun bør ha hjemmesykepleie, trygghetsalarm, og psykiatritjeneste.

Jeg lurer på hvem "alle" er som sier at det er så lettvint og greit at dere som er i huset ordner ut?

Er det familien og de rundt, eller er det helsevesenet?

jeg vet dessverre at helsevesenet på noen steder ofte har en presset kapasitet, og i noen tilfeller får en avslag på tjenester en føler en har behov for.

Spesielt når den eldre har omsorgspersoner i nærheten. Jeg håper det ikke er tilfellet hos dere.

men jeg tenker, om dere ikke har hatt en sikkelig samtale med legen til denne eldre personen ang hele stiuasjonen hjemme, hvordan du opplever henne i forhold til kognitiv kapasitet, hukommelse/evne til å gjennomføre daglige oppgaver etc,

så er det kanskje en god ide å starte å snakke med legen, både for å utrede i forhold til tap av hukommelse/allmentilstand/ matlyst, og å få hjelp til å kartlegge situasjonen, og råd om hva tjenester som er aktuelt for dere.

[SiMa]

Vel, det er ikke mann og barn som skal diagnostisere. Kontakt kommunen du bor i og be om et møte. Du og dem. Skriv i ukene før møtet logg over hverdagen og legg frem. Ikke vær sentimental, sats på rene fakta.

I møtet bør du legge frem at dere i familien (du, mann og barn) har tenkt dere på ferie i 3 uker i sommer. Siden de (kommunen) mener den gamle damen er ok selvhjulpen til å ikke bo på institusjon og ikke motta daglig hjelp (det er ikke alltid den gamle som får bestemme slikt, om det er farlig for dem å bo hjemme) går du ut fra at de setter inn litt hjelp til henne akkurat da.

Du må ofte sette hardt mot hardt. I eldreomsorgen er pengene så knappe at om det finnes noen (hvem som helst) som kan avlaste så løses det slik. Men (og dette er ditt trumfkort) du er jo verken pliktig til å være hjemme hver dag eller til å si ja til å ta deg av henne utover å sjekke nå og da at hun lever. Så du kan si nei. Og da må de finne en annen løsning.

Anonymous poster hash: c4ef3...8db

Var den første setningen, "det er ikke mann og barn som skal diagnostisere" rettet til meg? Det var ikke mitt poeng, poenget er at hvis ts klarer å gjøre det synlig for mann og barn hvor mye det faktisk krever av henne å ta seg av denne eldre personen, vil hun lettere få støtte (i stedet for å sitte igjen med stempelet "hun slemme som ikke stiller opp") når hun tar kontakt med fastlege og hjemmesykepleie og ber om hjelp og ev. avlastning/fast plass på sykehjem. Det er en vanskelig prosess å gå gjennom når den gamle selv ikke ønsker det/ser behovet for det, og hvis ts også skal møte motstand fra resten av familien blir det enda vanskeligere.

[AnonymBruker]

Takk for mange gode innspill!

Det er riktig som nevnt her at jeg til tider føler meg som en fange i eget hus, for jeg har prøvd å reise bort, og mannen så at han ikke håndterte situasjonen.

Han forstår at dette er et problem selv om han ikke ser graden av det, men det hjelper lite siden den eldre nekter å innse at hun behøver hjelp. Hun kommer aldri til å godta at vi (jeg) behøver avlastning.

Kommunen gjorde det vedlig enkelt for seg selv da jeg ba om hjelp, de tok en samtale med den eldre uten at jeg var informert, og konkluderte med at hun ikke var deprimert (neivel, da går hun vel på antidepressiva og beroligende kun for moro skyld da) og at hun klarte seg selv hun gjør jo det (så lenge hun ikke må gå lenger enn ti meter til postkassen).

Jeg tar til meg rådet om å synliggjøre problemet, men det må gjøres overfor lege og kommune, og jeg må tenke ut den beste måten å gjøre det på, for legen er en av dem som synes "det er veldig fint at hun har oss i nærheten, for da er det jo enkelt for henne å....".

Jeg skulle ønsket at jeg slapp å ha dette forholdet til henne.

Det hadde vært så mye bedre for begge parter om jeg kunne vært den som gjorde hyggelige ting sammen med henne to-tre ganger i uken, i stedet for å bruke all min tid og overskudd på å være sosialarbeider/hjemmesykepleier/hjemmehjelp/støttekontakt og alt det andre.

Anonymous poster hash: 3c877...b2b

[Gjest]

Du må rett og slett gjøre deg utilgjengelig.

Om din mann ikke synes problemet er så stort, så la han svare telefonen, følge henne opp nattestid og håndtere sinneutbrudd.

Reis på besøk til din familie. Siden kommunen har konkludert med at hun er OK, og hun nektet å se på løsninger, så er det ingenting i veien for det.

Så lenge du stiller opp, ofrer deg, fikser og ordner, så kommer ingenting til å skje.

[AnonymBruker]

I og med at mann og barn synes hun er "selvhjulpen" så synes jeg du fint kan bestille deg en tre ukers ferie til syden alene, også kan de få hanskes med henne. Burde jo ikke være noe problem siden de synes hun er enkel å ha med å gjøre.

Anonymous poster hash: 56857...60e

[AnonymBruker]

Jeg er sikker på at du var vanskelig og krevende mange ganger da du var baby, så jeg synes du skal ta deg av moren din i hennes siste leveår.

Anonymous poster hash: e1d27...1ba

"Takket" være moderne medisin så kan personer som den TS beskriver leve i 15 - 20 år.

Anonymous poster hash: 56857...60e

[AnonymBruker]

Jeg må klargjøre, det er ikke mannen som er problemet.

Han støtter meg, men det er ikke så mye han får gjort når jeg er den eneste som håndterer henne, og kommune og lege søker den enkleste utveien.

Anonymous poster hash: 3c877...b2b