Hvordan oppfattes det når barna vokser opp og blir "flinkere" enn foreldrene?

[AnonymBruker]

Jeg beklager på forhånd om jeg høres litt ovenpå ut under her, men jeg håper dere skjønner intensjonen likevel.

Jeg har et trøblete forhold til foreldrene mine. Far er helt ute av bildet, mor favoriserer tydelig et annet søsken. I det siste har jeg lurt på om det kan være fordi jeg har det såpass mye bedre enn min mor? I alle år har hun slitt med misunnelse ovenfor de som tilsynelatende har mer penger, bedre jobber, høystatusyrker osv. Det har kommet en god del stygge, ubegrunnede kommentarer og hun er utelukkende venn med folk på sitt "nivå" eller lavere.

Hun jobber i et lavtlønnsyrke, har lite utdannelse og grumnet enkelte særdeles dårlige valg har hun i dag mindre enn mange av sine jevnaldrende.

Så hvor kommer jeg inn i bildet? Jeg har tatt en utdanning, har en helt grei jobb, er gift og har generelt god styring på de tingene hun har slitt med (økonomi, allmennkunnskap om hvordan voksenlivet fungerer). Det gjør at hun i dag stort sett oppsøker meg hvis hun trenger hjelp til noe, men det går aldri motsatt vei. Søskenet mitt har hun derimot veldig god kontakt med og hjelper en del. Ikke så mye økonomisk, men på alt annet. Søskenet har ikke så mye på stell ennå og har heller ingen utdanning (i 20-årene).

Den siste tiden har det slått meg at mor kanskje har litt vanskelig for å forholde seg til meg, siden jeg nå er en av dem hun alltid har hatt et problem med tidligere.

Dere som har barn, hvordan har dere reagert når barnet "overgår" dere?

(Når det er sagt så bryr jeg meg filla om hvor mye penger folk har og hva de driver med så lenge de er hyggelige å være sammen med. Jeg får helt fnatt når mor setter igang med en av tiradene sine om naboen som tror den er noe osv)

Anonymous poster hash: 47c4f...dff

[Gjest Whitestripes]

Min eldste sønn er knallflink, tar seg en topp utdannelse, og kommer til å tjene mer enn jeg noen gang kan drømme om. Har alt på stell og en lysende framtid foran seg. Jeg er utelukkende stolt og glad!

At din mor føler og handler som hun gjør, handler nok mer om personlighet enn at dette skulle være vanlig atferd...

[AnonymBruker]

TS, du bruker sterke ord. Du sier du "overgår" mor din, men kanskje det er kun du som tenker så generaliserende. Ikke sikkert mor din tenker at du "overgår" henne på noen som helst måte.

"På andre kjenner man seg selv", er det et uttrykk som heter.

Anonymous poster hash: 0fd75...8ab

[Gjest Gjest]

Min eldste sønn er knallflink, tar seg en topp utdannelse, og kommer til å tjene mer enn jeg noen gang kan drømme om. Har alt på stell og en lysende framtid foran seg. Jeg er utelukkende stolt og glad!

At din mor føler og handler som hun gjør, handler nok mer om personlighet enn at dette skulle være vanlig atferd...

Enig.

[AnonymBruker]

TS, du bruker sterke ord. Du sier du "overgår" mor din, men kanskje det er kun du som tenker så generaliserende. Ikke sikkert mor din tenker at du "overgår" henne på noen som helst måte.

"På andre kjenner man seg selv", er det et uttrykk som heter.

Anonymous poster hash: 0fd75...8ab

Du så også at jeg satte det i anførselstegn? Jeg ser det ikke sånn, men så lenge jeg kan huske har hun snakket nedsettende om alle som har bedre betalte jobber, finere hus/bil o.l. Og alt dette har jeg. Dvs, på ingen måte overdådig, men ved å være sparsommelig (hadde aldri mye som barn) og velge bort lavtlønnsyrke har jeg og mannen en helt gjennomsnittlig tilværelse, men som for noen med veldig lite jo fremstår som mye.

Jeg har selv barn og håper selvfølgelig at de vil få det så bra som bare mulig.

Anonymous poster hash: 9bbaa...154

[AnonymBruker]

Jeg har mastergrad mens foreldrene mine ikke har spesielt mye utdanning. Jeg har en helt grei jobb, ikke noe fancy men lønn over gjennomsnitt og dermed mer hva mine foreldre noen gang har tjent.

Vi (jeg og mannen min) flasher ikke med pengene våre i familien men faktum er at vi har nokså god økonomi. Foreldrene mine er veldig stolt over alt jeg klarte, spesielt siden de ikke hadde mulighet å bidra hverken praktisk eller økonomisk. Så, ingen negative ting fra mine foreldre.

Broren min derimot er helt tydelig sjalu. Det er slitsomt at han kommer med nedlatende kommentarer, han klarer heller ikke se noe positiv med noe jeg gjør, mener eller sier. Det hele toppet seg da han lånte penger av meg men ikke betalte tilbake. Da jeg tok det opp til slutt fikk jeg bekreftet hva jeg lenge har mistenkt "Du har jo aldri gjort noe for de faens pengene dine!!!" skrek han til meg. At jeg studerte i flere år, har studielån mens han tjente full lønn i flere år, at jeg ikke fikk noe gratis, det vil han ikke skjønne. Vi alle tar valg i livet, mine har gitt avkastning. Broren min har dårlig styring på flere områder, så for ham er det visst veldig sårt å se at han kunne hatt det bedre med selvdisiplin og litt ambisjoner.

Anonymous poster hash: e0c00...ceb

[Gjest brutal_mann]

Jeg har et godt forhold til mine barn, og jeg er overlykkelig over at de har lykkes så bra som de har gjort.

[AnonymBruker]

Tror det er litt sånn for foreldrene til meg og mine søsken også. Vi har mer utdanning enn de har, og fokuserer veldig på å betale ned huslånet, noe foreldrene våre ikke gjorde og som de tydelig angrer på nå når de fremdeles har lån til pipa og er over 60. De trenger ofte "smålån" fra oss også dersom det skulle bli noen uforutsette utgifter, f.eks ødeagt vaskemaskin. Vi har rett og slett lært av deres feil, og har nå alltid en bufferkonto. Tror ikke de tenker annet enn at det er positivt at vi har kontroll over økonomien vår.

Anonymous poster hash: e4c81...3db

[AnonymBruker]

Den dagen jeg får unger, håper og ønsker jeg at ungene mine skal bli bedre enn meg. Ha flere ambisjoner, være flinkere på skolen enn det jeg var, ta bedre valg osv. Ikke det at jeg er helt ræva da... men er 22 år og sliter med å komme inn på studier fordi jeg var litt for lat på vg. Så har siden jeg sluttet på vg tatt opp ett fag og fått bedre karakter og nå tror jeg jeg kanskje må ta opp ett til så snittet blir enda litt høyere. Men får se om jeg kommer inn på studiet jeg ønsker til høsten da...

og når jeg er i denne situasjonen, håper jeg jo at ungen min ikke kommer i samme situasjon. At han/hun går ut av vg med god snitt og klare mål/planer om hva han/hun skal gjøre i årene framover. Jeg selv har planer om å ta bachelor og ingen av foreldrene mine har det, men de støtter meg i det og mamma har sagt at hun ikke vil at jeg skal havne der hun er i dag. Hun har ikke høyere utdannelse og er ofte sykmeldt pga. migrene og andre div ting. Hun ønsker veldig at jeg skal få bedre økonomi, ha en jobb jeg trives i, få en utdannelse osv.

Så det er heller normalt at foreldre skal ønske at barna skal bli en bedre versjon av dem selv. Og foreldre som blir sjalue på sine egne barn.. vel.. vet ikke jeg? Det er vel ofte de som VIRKELIG har mislykket med livet. Som feks har blitt alkoholikere eller bare jobber som vaskedame eller noe... og angrer på mye. De kan ofte bli litt bitre på barna sine når de ser hvor flinke barna er og sånt..

Anonymous poster hash: 4e35f...602

[AnonymBruker]

Bra tema TS. Interessant problemstilling.

Jeg tror foreldre kan reagere på to måter:'enten glede seg og være stolte over at barnet klarer seg godt i livet - eller de kan kjenne misunnelse over at barnet oppnår ting de ikke klarte selv.

De som kjenner misunnelse og ikke klarer å glede seg på barnets vegne, har som oftest selv opplevd mye smerte og nedturer. Kanskje fikk de ikke den oppfølgingen de trengte som barn. De opplevde svik og urettferdighet. Den bitterheten kan sette seg i et menneske, slik at det blir vanskelig å unne andre godt.

Jeg vet dette, fordi jeg var i ferd med å bli en slik bitter kjerring selv, men går i behandling for å rette det opp. Nå har jeg opptil flere utdanninger, men livet har vært vanskelig. Da kan det noen ganger være vanskelig å klappe for dem som tilsynelatende seiler gjennom livet i medvind på rosa skyer, når man selv har slitt med en bedriten oppvekst og masse sykdom.

Men har ikke barn. Jeg tror likevel jeg ville unnet mine barn all den lykken jeg selv ikke fikk. Virkelig.

Anonymous poster hash: 81b35...bba

[Hapa]

Jeg beklager på forhånd om jeg høres litt ovenpå ut under her, men jeg håper dere skjønner intensjonen likevel.

Jeg har et trøblete forhold til foreldrene mine. Far er helt ute av bildet, mor favoriserer tydelig et annet søsken. I det siste har jeg lurt på om det kan være fordi jeg har det såpass mye bedre enn min mor? I alle år har hun slitt med misunnelse ovenfor de som tilsynelatende har mer penger, bedre jobber, høystatusyrker osv. Det har kommet en god del stygge, ubegrunnede kommentarer og hun er utelukkende venn med folk på sitt "nivå" eller lavere.

Hun jobber i et lavtlønnsyrke, har lite utdannelse og grumnet enkelte særdeles dårlige valg har hun i dag mindre enn mange av sine jevnaldrende.

Så hvor kommer jeg inn i bildet? Jeg har tatt en utdanning, har en helt grei jobb, er gift og har generelt god styring på de tingene hun har slitt med (økonomi, allmennkunnskap om hvordan voksenlivet fungerer). Det gjør at hun i dag stort sett oppsøker meg hvis hun trenger hjelp til noe, men det går aldri motsatt vei. Søskenet mitt har hun derimot veldig god kontakt med og hjelper en del. Ikke så mye økonomisk, men på alt annet. Søskenet har ikke så mye på stell ennå og har heller ingen utdanning (i 20-årene).

Den siste tiden har det slått meg at mor kanskje har litt vanskelig for å forholde seg til meg, siden jeg nå er en av dem hun alltid har hatt et problem med tidligere.

Dere som har barn, hvordan har dere reagert når barnet "overgår" dere?

(Når det er sagt så bryr jeg meg filla om hvor mye penger folk har og hva de driver med så lenge de er hyggelige å være sammen med. Jeg får helt fnatt når mor setter igang med en av tiradene sine om naboen som tror den er noe osv)

Anonymous poster hash: 47c4f...dff

Eller kanskje din mor ser at du klarer deg helt fint på egenhånd, og i samarbeid med mannen din, slik at hun bekymrer seg mer for fremtiden til ditt søsken...

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt ekstremt stolt og glad, hvis mine barn gjør det bra i livet.

Selv droppet jeg ut av videregående, hatt jobber med veldig lav lønn, og vært syk i flere år. Nå tar jeg høyere utdannelse, og håper på en mastergrad. Men det har vært tøft å gjøre det i voksen alder, og fører jo til dårlig økonomi. Så jeg håper virkelig mine barn tar høyere utdannelse mens de er unge.

Anonymous poster hash: 3c86d...fee

[Druid]

Man fokuserer alltid på svakeste ledd. Alle skal med.

( Jeg mener din mor gjør riktig valg. Jeg tror du må avklare for deg selv hva du egentlig ønsker av henne nå som du er voksen og har gått videre. )

Endret 3. juni 2014 av Druid

[AnonymBruker]

Mine svigerforeldre ber om hjelp fra oss, mens d hjelper mannens bror. Sånn fungerer det greit. De mest ressurssterke hjelper de som trenger det.

Anonymous poster hash: a9c06...685

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er omvendt. At favoritten er den som gjør det best, men de andre glemmes.

Anonymous poster hash: 2fd33...008

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er omvendt. At favoritten er den som gjør det best, men de andre glemmes.

Anonymous poster hash: 2fd33...008

Det er også min erfaring.

Eller ikke glemmes, men gjerne kommentarer som: "Hvorfor kunne du ikke vært som x?"

Anonymous poster hash: 78fc6...e15

[AnonymBruker]

Har det HELT likt som deg, ts.

Min mor er hjelpepleier, og har gjennom hele oppveksten min snakket nedlatende om de "rike". Veldig generalisering, at rike nærmest mangler godhet og er griske og fæle. Hvis noen av naboen kjøpte seg en fin bil eller båt var jeg kjempeflau over at hun aldri kunne vise glede på andres vegne, kun slenge dritt. Hun ble skilt fra min far mens barna var små, og hadde det tøft økonomisk, og psykisk, men likevel..

Gjør meg ingenting at hun jobber som hjelpepleier, alle yrker er viktige!

Da jeg var 20 traff jeg han som skulle bli mannen min. Dessverre for han kom han fra en velstående familie, og min mor har i alle år snakket nedsettende om han. Han gjør det bra på jobben, og vi har stor økonomisk frihet. Nå har vi vært gift i 15 år, og bor i et fint hus, stabil økonomi og jeg har tatt høyere utdannelse. Kan aldri si hvor vi skal på ferie, og må unnskylde valg av ny bil for eksempel. Viser barna stolt fram en ny leke til mormor, får jeg høre at det er så trist at barna kun er opptatt av materielle ting. At han er snill, trofast og elsker meg og barna er ikke viktig, han er drittsekk i hennes øyne fordi han har penger. Hun kan gjerne komme med kommentarer om at han burde gi bort pengene til veldedige formål, eller er han skanskje ikke så snill likvel?

De fleste mødre ville vært glad på barnas vegne, jeg har klart meg bra i livet, tross svært dårlige kår. Vokste opp i fattigdom, løy og sa jeg var mett når jeg så det ikke var nok middag til søsknene mine, gjemte lapper om skidag /bursdag etc på skolen fordi jeg viste vi ikke hadde råd, fatt meg av søsken da mor var fraværende både fysisk og psykisk. Har lite kontakt med min mor i dag.

Anonymous poster hash: fb1f0...f32

[AnonymBruker]

Jeg har mottatt "misunnelse" fra min mor-særlig med tanke på penger. (Vi har mer enn dem). Hun ønsker oss lykke og gode jobber og fint hus- men dette med at vi har mer penger enn dem stikker nok litt dypt. Hun kan finne på å komme med sårende bemerkninger som "dere har jo så mye penger at det er vel ikke noe problem for dere osv".. uten at hun har helt peiling såklart.

Synes det er smålig- men det er vel menneskelig...

Anonymous poster hash: 21cb3...92f

[AnonymBruker]

Det er trist at det er en del som opplever misunnelse fra foreldre/søsken og vondt å lese hva noen opplever og at det går utover barnebarna også.

Jeg har bare lyst til å vise til en tredje mulighet for ts. Siden jeg ikke forstår det som om moren hennes kommer med stikk/spydigheter til henne (mer at det har vært generelle kommentarer tidligere om andre)?

Det kan hende dere har kommet i et "nytt" forhold, hvor hun føler hun har lite å bidra med. Når hun ser at du/dere står støtt i livet med et trygt liv? Kanskje hun ikke klarer å finne sin "rolle" i forhold til deg nå?

Så om du er åpen for at det er usikkerhet som gjør at hun bare tar kontakt når hun trenger noe - kan det være mulighet for å involvere henne på andre måter om du ønsker det? I alle fall kanskje det kan være litt mindre sårt om årsaken mest ligger der?

Anonymous poster hash: bc0ab...e5a

[spektralkatt]

hei! jeg tenker at... er det mulig at moren din hjelper/ er "nærmere" søskenet ditt, en deg fordi hun opplever at hun ikke har så mye å bidra med?

Det virker jo som du har alt på stell, kanskje vet hun ikke hvordan hun kan nå ut, og hjelpe deg? kanskje tenker hun at du kan alt mye bedre en henne uansett, og at hun derfor ikke føler at du trenger henne, slik søskenet ditt gjør.

Går du til henne om du behøver hjelp med noe? Viser du det til henne når du sliter med noe?

hvordan reagerer hun, om du gjør det?

Jeg vet ikke hva som er tilfellet hos dere, men det trenger ikke handle om misunnelse.

det kan like gjerne være at hun føler hun har "mistet" deg litt, og ikke vet hvordan hun skal være mor når du har "gått forbi" henne på mange måter.

Min erfaring er, at foreldre stort sett er stolte av barna sine og deres prestasjoner, selv i de tilfellene de har problemer med å vise det.

jeg tror du har rett i at for noen foreldre, kan mindreverdighetskomplekser komme i veien for gode relasjoner mellom barn og voksne foreldre.

så...jeg opplever familie som veldig slitsomme mennesker, når de setter igang med tirader som du beskriver. og det tar ofte tid å gå fra en "barn-voksen "relasjon til å forholde seg til hverandre som voksne mennesker.

så... istedet for å fokusere på at relasjonen mellom deg og mor er annerledes en relasjon mor/søsken, så kan det kanskje være en ide å tenke på hva relasjon du egentlig ønsker å ha med mor. hvor stor del av livet ditt er hun i dag, og hvor stor del skulle du ønske at hun var?

er det stort gap mellom slik det er og det du ønsker deg?

eller er det egentlig ok at ting er som det er når dere er de personene dere er?

ønsker du egentlig mer bidrag og hjelp fra mor, eller er du når alt kommer til alt, ok med å være den "ansvarlige voksne" i deres relasjon?