Å kutte kontakten med mamma

[AnonymBruker]

Så lang tilbake jeg husker har jeg og moren min aldri hatt noe godt forhold. Stemningen hjemme da jeg vokste opp var veldig nedtrykkende, jeg var alltid redd for det neste hun skulle gjøre eller si til meg. Sliter den dag i dag med ting jeg tror kunne vært unngått om hun hadde vært en snillere mamma.

Har vel alltid tenkt at vi kom til å miste kontakten på et punkt og nå har det nesten skjedd, hvis det ikke var for at jeg fortsatt har kontakt med pappa. Når jeg er hjemme på besøk snakker vi ikke sammen, vi ringer ikke og sender ikke meldinger, har rett og slett ikke utvekslet et ord på mange måneder. Jeg er bare 20 år, hadde håpet det ikke skulle skje så fort.

Har lest noen innlegg, blant annet her på kg, fra andre som har vanskelige foreldre. Da er nesten alltid reaksjonen til folk at man må bryte kontakten. Unngå personen for sin egen skyld.

Men det er jo snakk om ens eget kjøtt og blod?? Man har jo et bånd til de som har født og oppfostret deg, som ikke bare kan brytes sånn uten videre?

Dette sliter mye mer i meg enn jeg skulle trodd. På en side er jeg glad for å slippe den heksa, på den andre siden er det noe viktig som mangler.

Det beste hadde vært å innse at jeg er voksen nå og at mamma bare er en koselig, gammel dame som ikke kan gjøre meg noe vondt lenger. At jeg kan fokusere på de positive sidene ved henne som menneske, ikke de elendige foreldreegenskapene. Samtidig er jeg redd for at hun skal fortsette å skuffe meg og trekke meg ned, at jeg aldri skal slutte å være den lille jenta som er redd for mammaen sin.

What to do??

Anonymous poster hash: 6d94d...bb2

[wintergirl]

Uff, så trist å lese hvordan ditt forhold med moren din er Jeg er ikke i samme situasjon så for meg er det vanskelig å si, men kjenner en som hadde en uberegnelig mor som det gikk opp og ned med. De hadde fine stunder også, men hun kunne også være skikkelig ille. Hun brøt aldri kontakten med sin mor, klarte det ikke. Du kan jo prøve å se ann, hvis hun fortsetter å være som hun er så får du gjøre det som du føler er best for deg. Håper uansett at det går bra med deg

[AnonymBruker]

<3 <3 <3

Anonymous poster hash: 208e5...36a

[Apehjerne]

Jo det kan brytes selv om det er kjøtt og blod. Selv om man er i familie så betyr ikke det at man må være stuck med dem. Har selv tatt avstand fra min mor og angrer ikke et sekund

[Lennhy]

Jo det kan brytes selv om det er kjøtt og blod. Selv om man er i familie så betyr ikke det at man må være stuck med dem. Har selv tatt avstand fra min mor og angrer ikke et sekund

Helt enig her.

Jeg har ikke noe kontakt med faren min,

Enn om det er kjøtt og blod trenger jeg ikke å akseptere/godta hans oppførsel.

[AnonymBruker]

Jo det kan brytes selv om det er kjøtt og blod. Selv om man er i familie så betyr ikke det at man må være stuck med dem. Har selv tatt avstand fra min mor og angrer ikke et sekund

Helt enig her.

Jeg har ikke noe kontakt med faren min,

Enn om det er kjøtt og blod trenger jeg ikke å akseptere/godta hans oppførsel.

Men savner dere dem aldri? I så fall; mer eller mindre som årene går?

Lurer på om jeg bare skal la det gå og vende meg til å ikke ha henne i livet mitt, eller om savnet bare kommer til å bli større.

Det sårer meg litt at hun tydeligvis ikke vil ha noe med meg å gjøre, for hun tar aldri kontakt heller. Og jo mer avvisende hun er, jo mer needy blir jeg.

Anonymous poster hash: 6d94d...bb2

[AnonymBruker]

Jeg har ingen kontakt med moren min. Den korte versjonen er at hun er narkoman og psykisk syk med veldig ustabilt humør.

Savner henne ikke. Faktisk det helt motsatt, det er en stor lettelse å slippe å måtte forholde seg til henne, henens problemer, hennes dårlige humør, bli kalt stygge ting og skreket etter, bli brukt som minibank og taxisjåfør.

Har faktisk 10 ganger mer energi når jeg kan leve et vanlig liv uten alle de tingene jeg ramset opp ovenfor.

Anonymous poster hash: 060fc...e74

[AnonymBruker]

Det er ingen som kan fortelle deg hvilke reaksjoner du eventuelt vil få hvis du bryter all kontakt, men hvis din mor har mye makt over deg, vil du kanskje slite med dårlig samvittighet og skyldfølelse en stund. På den annen side kan det veldig godt tenkes at du vil føle lettelse over at du ikke lengre er needy eller avhengig av en bekreftelse du aldri får.

Så hva skal du gjøre .... Hva om du ikke tar noe endelig standpunkt nå, men lar det gå lengre tid enn det noen sinne har gjort før du evt. besøker foreldrene dine (moren din), deretter enda lengre tid osv. Så merker du vel om det er bra for deg eller ei, og dessuten føler du ikke så mye skyld + at du har en retrettmulighet hvis du angrer veldig eller ikke vil bryte 100%.

Anonymous poster hash: 07bc1...716

[-Missi-]

uff Ts <3 Høres ut som min og din mamma er litt like

Jeg rømte fra min mamma da jeg var 16 år hadde i et par år svært lite kontakt men nå 10 år etterpå i en alder av 26 er det mer kontakt. Da ting er mere på avstand. Alikevell hun bor såpass langt unna at jeg kun ser henne et par ganger i året. Snakker med henne på tlf i blant. Dette er bevist, har ikke klart å kutte helt men har minimal kontakt. Har en sønn så hun er jo mormor til han. Hun har aldri fått passet han alene da jeg fortsatt ikke stoler på henne, det kommer jeg ikke tilå gjøre heller. For mye risiko. Når vi er sammen er det maks en uke feks jeg drar dit eller vi møtes hos min mormor. Møter henne aldri alene da er søstra mi der eller mormor++ men var alene med henne en uke i syden. Hun spontan bestile en tur til oss to og jeg ble med. Det gikk greit men følte som jeg gikk på nåler hele tiden, livredd for at hun skulle klikke. Satt og leste bok hver for oss stort sett hele tiden, det er løsningen vår når vi er sammen. Så gjør jeg i tilegg alt jeg kan for ikke å snakke om fortiden og alt jeg kan for at hun ikke skal klikke på noe vis. Puster alltid lettet ut når det går bra, hatt en del episoder som har sjokkert meg for jeg har trodd hun var mere voksen og fornuftig nå. Men insett at ting ikke endrer seg.

Forstår deg godt ts for er hardt å skulle være den voksne når man fortsatt føler at de burde være det selv. Man er jo lært opp til å være glad i foreldrene sine og sånn og uansett hvor fæle de er så er man jo det på en måte uansett. Du er velkommen til å sende meg PM hvis du vil

[Lennhy]

Men savner dere dem aldri? I så fall; mer eller mindre som årene går?

Lurer på om jeg bare skal la det gå og vende meg til å ikke ha henne i livet mitt, eller om savnet bare kommer til å bli større.

Det sårer meg litt at hun tydeligvis ikke vil ha noe med meg å gjøre, for hun tar aldri kontakt heller. Og jo mer avvisende hun er, jo mer needy blir jeg.

Anonymous poster hash: 6d94d...bb2

Tok meg ein stund å vende meg til tanken at jeg ikke har noen far.

Det er fryktelig sårende hele tiden, de fleste har to foreldre å forholde seg til å jeg har bare en.

Spesielt når enn treffe nye folk å lurer på eks hva foreldrene mine jobber med.

Jeg holder fast med at jeg tok det beste valget for sønnen min, vil aldri utsette han for det jeg har vert igjennom.