Gift med mann som har barn fra før. Tøft.

[AnonymBruker]

Noen som er i lignende situasjon?

Jeg syns det er forferdelig tøft til tider.

Sammen har vi en sønn på 6 mnd som jeg stort sett tar meg av 100%, mtp soverutiner, mating og stell.

Mannen er ofte overtid på jobb, finner på ting med kollegaer etter jobb og guttekvelder annen hver helg.. Men jeg føler meg som alenemor.

Men når hans sønn fra tidligere forhold er her (50%), så er han pappa på heltid.

Det kom frem i morges at han skulle ønske jeg tok mer del i sønnen hans sin hverdag, det med samvær/leking/underholdning av han, som er ekstremt krevende (7år).

At jeg kunne tatt mer intistiv til å gjøre ting med han og legge han på kveldene osv.. At det hadde vært kjekt dersom han ikke følte seg så alene om å være pappaen hans??

Han sier han ikke har noen forventninger til meg, men skulle ønske jeg likevel gav mer av meg selv?

Kjente jeg ble en smule varm i topp lokket, samtidig som jeg til dels kan forstå mannens ønsker.

Men jeg vil da bli moren i huset som tar seg av alt, og mannen vil klare slappe mer av slik som når hans eldste sønn ikke er her.

Det er på samme tid veldig sårt å se hvordan han engasjerer seg og skal være superpappa ovenfor han på 7år, men for babyen vår, så går det av og til to-tre døgn før han i det heletatt får se minste mann

Kjenner jeg blir veldig lei meg, og får en følelse av at dette ekteskapet ikke vil komme til å vare dersom det fortsetter slik.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, er belagt på kritikk.

Vi prater godt når vi først setter oss ned, men kommer sjelden til enighet og forståelse for hverandre. Som om vi har hver vårt språk..

Om det hele skal gå saklig og rolig for seg, så unngår jeg å si så mye, og heller være "enig" i ting mannen sier.

Det er liksom hans meninger og synspunkt som betyr noe. Det jeg sier og mener, er feil dersom det strider imot han..

Veldig vanskelig.

Vi er kun gift på andre året.

Anonymous poster hash: 51375...712

[AnonymBruker]

Det er mange menn som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til så små barn og som liksom ikke får noe forhold til de för de kan gå, snakke litt osv.

Og med mindre det er noe helt galt med 7-åringen hos dere, så nekter jeg å tro at det er ekstremt krevende å tilbringe tid sammen med han eller at hverdagen med han er ekstremt krevende.

Er heller du som er sjalu. Skjerp deg! Du visste hva du gikk til når du innledet et forhold med en mann med barn fra för!

Anonymous poster hash: 5e874...4e4

[AnonymBruker]

Det er mange menn som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til så små barn og som liksom ikke får noe forhold til de för de kan gå, snakke litt osv.

Og med mindre det er noe helt galt med 7-åringen hos dere, så nekter jeg å tro at det er ekstremt krevende å tilbringe tid sammen med han eller at hverdagen med han er ekstremt krevende.

Er heller du som er sjalu. Skjerp deg! Du visste hva du gikk til når du innledet et forhold med en mann med barn fra för!

Anonymous poster hash: 5e874...4e4

Selvfølgelig visste hun hva hun gikk til!

Er jo ganske sært at han ikke tar seg tid til deres felles barn på 6 mnd da.

Jeg syns ikke han kan kreve at du skal ta del i hans 7 år gamle sønns liv - når han nesten ikke tar del i deres felles barns liv.

Anonymous poster hash: 0efe1...aa1

[AnonymBruker]

Jeg tenker som den over, at han kanskje synes det er litt vanskelig å føle noen sterke bånd til ungen på 6 måneder. De er jo ikke akkurat enkle å kommunisere med, og det vil nok endre seg etterhvert?

Han er vel uansett mer sammen med den på 6 måneder enn sjuåringen, som bare er der 50%, og kanskje han føler at han må kompensere for den tiden ungen ikke bor hos ham?

Tror ikke det er så mye du kan gjøre med dette, annet enn å være tålmodig, og slutte med å være så sårbar. Mest sannsynlig er det ikke så ille som du føler at det er, og jeg synes rett og slett du høres litt sjalu ut.

Anonymous poster hash: 3d956...8f1

[Berit]

Jeg forstår deg veldig godt. Tror jeg også hadde blitt litt varm i topplaget og satt ut dersom min mann følte jeg skulle ta mer del i hans sønn på 7 år, mens jeg selv hadde følt at jeg skulle ønske han tok mer del i våres felles sønn.

Nå er nå jeg slik at jeg synes det fungerer best når man prøver å ta ting på en positiv måte, selvom jeg innerst føler at det raser og at ting er urettferdig sagt. Du kunne sagt til han at du på mange måter synes det er fint at han vil at du skal del i hans sønn på 7, at både han og hans sønn betyr så mye for deg og du er blitt glad i han og. Samtidig føler du at deres baby krever så mye, og at du tar deg så veldig mye av han, og at du har tenkt at du skulle ønske han kunne ta mer del i deres felles sønn. Kanskje dere begge kunne blitt flinkere på den måten at begge gjorde en innsats?

Viktig at dere begge får frem deres synspunkter. Selvfølgelig er dine ting like viktige som hans.

Endret 2. juni 2014 av Berit

[Gjest brutal_mann]

Et kort og overfladisk svar fra meg på morgenen. Tror han at han har giftet seg til en hushjelp?

[Hulderen]

Du er nok sliten, siden du tar det fulle ansvaret for babyen. Dermed har du mindre overskudd for 7-åringen. Husk at 7-åringen er storebror til ditt barn. Klarer du å involvere 7-åringen i passet av minsten? La ham hjelpe til med mating, hente ting babyen trenger, passe babyen litt når du er i andre deler av huset. Da vil den eldste føle seg mer inkludert og knytte bånd til minsten.

Som punkt nr to, må du bare kreve at din mann tar mer ansvar fir babyen. La ham ha babyen mens du stikker ut med venninner, eller for den del tar deg litt av 7-åringen. Babyen er deres felles barn, din mann må også ta nattevåk, bleieskift, osv.

[AnonymBruker]

For all del ikke gå i den typiske stemorsfella der det til slutt er hun som har alt ansvaret for stebarn. Man skal være inkludert, man skal være en omsorgsperson, men man skal ikke være hushjelp. Mange menn har for lett til å overføre ansvaret over på kvinnen.

Inkluder barnet i stell og mating, etterhvert blir det en avlastning for deg også etterhvert som baby blir større og båndet er knyttet. En 7 åring kan gjøre ganske mye. ( Hente ting, leke, distrahere etc.) Det er utrolig fint å se hvordan søskenkjærligheten vokser mellom to søsken.

Når det gjelder din mann så må du rett og slett kreve at han deltar mye mer med baby. Du skal ikke finne deg i at han lever "ungkarslivet" når det andre barnet er hos mor. Han er fulltidspappa og det krever at han er 100% tilstede også for sitt nye barn. Men det betyr også at du må tørre å gi han ansvaret. La han få lov til å gjøre det på sin måte.

Men for all del, sett ned foten!!

Anonymous poster hash: 67160...6a7

[AnonymBruker]

7åringen er ekstremt krevende, utagerende, frekk og oppmerksomhetssyk.

Dersom mannen gir minsten noen minutt med kos mens han er der, så markerer han seg ganske kjapt for å vise at han er der.

Har prøvd å få han interessert i sin lillebror, men det nytter ikke.

Han er bortpå med en voldsom atferd. Skjønner ikke grenser og dersom jeg ikke passer på, så vil han skade babyen.

Det er ikke ett alternativ for de to å være alene i samme rom for å si det slik.

Har hendt jeg er to sekund på do eller kjøkkenet mens minsten ligger i grinda, han har da innen den tid tildekket babyen med ett teppe for at han ikke skal klare å se, eller "lekt" med han på en såpass upassende måte, at minsten hyler og er redd!

Har prøvd å forklare at han må være forsiktig og at babyer ikke helt forstår å leke på samme måte når de er så små, men han bryr seg ikke. Det virker for meg som om han ikke vil at babyen skal være her, for han komenterer så ofte at nå må babyen sove eller mates osv, som da gjør at han blir alene med pappaen sin.

Jeg er ikke sjalu på mannens forhold til sønnen på 7år, og har fortalt han hva jeg føler rundt det hele, men han viser ikke forståelse for mine synspunkt.

For noen mnd tilbake nevnte jeg at det kunne vært godt om han evnt ville tatt babyen på en tur i vogna så jeg kunne fått ett par timer for meg selv og hvile eller ta en lang dusj. Bare det var ett tiltak, og interessen og lysten var alt annet enn positiv. Likevel kom han og skulle "ta denne turen da" dagen etterpå. Det resulterte i at de kom hjem igjen etter 10min, hvor minsten hyyylskreik av reddsel og vond grining oppi vogna. (Den typen gråting hvor man tar babyen opp og trøster umiddelbart).

Forta meg ut i gangen, hvor mannen tok seg tid til å kle av seg selv først, og kommenterte etter jeg fikk tatt opp mini, at det var flaut og gå på tur når han bare skrek, i tillegg til at hele holdningen og væremåten hans viste at han var lei/likegyldig til gråtende baby.

(Kan nevne at han hadde kolikk de første mnd, så var veldig tøft og slitsomt når det stod på som værst).

Mannen bor på gjesterommet for å kunne få seg søvn, mens jeg fullammer. Det er derfor lite hjelp å få hverken med bleieskift, mating, byssing og det som hører med.

Jeg har slått meg til ro med å være mamma og ta meg av alt med babyen, jeg kjenner han jo best og vet hva han vil 99% av tiden i løpet av ett døgn. Kan ikke og vil ikke påtvinge mannen samvær eller ansvar når han uttrykker at det ikke er av interesse.

De ukene 7åringen er her, så MÅ han jo være til stedet, og er da påpassende om å ta intiativ til å gjøre ting sammen.

Mens de "barnefri" ukene, er han "ungkar" og gjør alt han har lyst til. Trening, kino, guttekvelder med øl, sove lenge, legge seg tidlig osv osv..

Ganske sårt alt ja.. Men kanskje det blir bedre når minsten vokser til.. Kanskje ikke..

Jeg kjenner meg i allefall alene om mye, og mer som alenemor enn at vi er sammen om hverdagene.

Vi har sklidd mye fra hverandre siste halve året.

Vet ikke hva jeg vil med dette som sagt, men livet er ikke helt slik som jeg hadde sett for meg det ville bli med å være gift og få barn med mannen man elsker.

Har jo sett han gir alt av seg selv til han på 7år, så når han ikke ofter minsten noe særlig overskudd, så går det innpå meg ja.

Alt skal være så super flott, morsomt og fantastisk de ukene han eldste er her, og mannen kjemper for å få "tatt igjen" den tapte tiden når de ikke er sammen..

Det blir så slitsomt og unaturlig..

Anonymous poster hash: 51375...712

[AnonymBruker]

Det der vet jeg rett og slett ikke om jeg ville giddet. Jeg ville nok vurdert å ta min hatt og gå om det er så ille; at storebror er truende til å kvele babyen og faren gir faen i om babyen skriker.

Anonymous poster hash: 16254...daa

[seleneluna]

Mye tyder på at det foregikk likedan i hans tidligere forhold (!). Han har en helt feil forestilling om hvordan tilværelsen skal være med småbarn. Du gjør jo all jobben? Det faktum at han ikke mestrer å trille sitt eget barn når det gråter er et resultat av at han aldri har gjort det før.

Etter dine beskrivelser virker han å være umoden. Det at han ønsker at du skal være mer involvert i din stesønns liv, med legging etc. oppfatter jeg kun som ett forsøk på å få deg til å ta større deler av jobben med han. Du kan selv se for deg hvordan det bli dersom du følger kravene hans.

Han burde involveres MYE mer, i alt. Holdningene hans er langt fra der de skal være. Jeg hadde aldri orket dette.

Videre må jeg påpeke at det ofte er kvinners feil at mannfolka blir så udugelige som de ofte er. Du må vise han hvordan dette med småbarn foregår, uten å hele veien kritisere alt han gjør. Du vet selv om du er skyldig denne anklagelsen eller ikke :-)

[Gjest Lille-pus]

Jeg ser anklagene har haglet mot deg TS... det menes at du visste jo hva du gikk til...

Nei, vet dere, - det stemmer ikke.

Ingen "vet" hvordan dagene vil bli med en mann som har sin(e) særkullsbarn på delt tid.

Ingen som ikke har vært der før "vet" hva som kreves og hva det koster av blod, svette og tårer.

De utsagnene skal du legge i en bøtt med lokk på, og hive.

Slike utsagn er enkle ord fra dem som ikke vet hva som kreves... fordi de ikke har vært der... de vet ikke hva de går til, påå godt og vondt.

Så; Her må det kraftigere lut til enn du har brukt hittil. Skal dette vare så må han også på banen. Det nytter ikke i den perioden dere nå er å bare ta 'timeout' og la deg kontinuerlig ha alt ansvar, - for da knekker du. Punkt 1 blir å få ham til å innse akkurat det, slik at dere klarer å dele belastningene på en rimelig måte uten å 'drepe' dere.

[AnonymBruker]

Sånn jeg tolker det du beskriver i hi, er nok denne mannen du lever sammen med ikke så bra for dere.

At du ikke kan ta mye ansvar for 7-åringen, men må disponere det du har krefter så ditt (og hans) barn skal få dekket sine behov, er fullt forståelig. Ikke minst siden du både i realiteten er alenemor og har en ekstrabelastning i form av en lite hjelpsom og lite empatisk - samt krevende og selvsentrert - mann.

De som over her prestererer å argumentere med at du visste hva du gikk til når du giftet deg med en mann med barn fra før, må jeg si jeg ikke skjønner at kan være så kalde. En mann med barn fra før, oppførerer seg da ikke sånn som dette helt automatisk!

Kjernen i problemstillingen er sånn jeg ser det, at et lite barn ikke får en dritt omsorg av pappa'n sin, og har en mor som begynner å bli veldig oppgitt og lei seg av alt sammen.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre nå, TS. Sannsynligheten for at mannen din skal bli mindre krevende og dessuten gi deg og den lille den varme og omsorg dere trenger, må du selv vurdere.

Alt godt til deg og den lille.

Anonymous poster hash: 11bf6...2f8

[Gjest Kaffelattn]

Trist med menn som ikke kan ta seg av sine egne barn! Han burde gi deg mer space og du kan be om mer egentid/noen kvelder vekk fra familie?

[Gjest Gjest]

Jeg personlig synes det er fyrens alenetid i helgene som er problemet, ikke gutten, men det er nauturligvis enklere å skylde på det istedet for å ta opp den der flyinga i helgene hvor gutten ikke er hos dere.

[AnonymBruker]

Hvordan skal det bli når deres felles barn vokser opp da? Og ser at pappa bruker mer tid på storebror?

Jeg har også en stesønn på 7 år som krever en del oppmerksomhet fra far når han er hos oss, noe som er forståelig. Jeg og far prøver å få barn, og jeg må si jeg er spent på hvordan gutten takler det. Mor har heller ikke flere barn. Mn når jeg hører slike historier blir jeg litt engstelig for at det blir sånn hos oss også mens barnet er lite... Har heldigvis en forståelsesfull kjæreste, men man vet aldri.

Vel, jeg er litt enig i det Gjest sier. Det er verste at fyren er "ungkar" i helgene og når han ikke har sønnen!

Anonymous poster hash: fdced...1c1

[AnonymBruker]

Han der høres ut som en elendig far for begge barna sine, og jeg tipper dere kommer til å ende opp med å skille dere av samme grunn som at det forrige forholdet hans røk.

Anonymous poster hash: 9cec1...765

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som gjorde denne mannen attraktiv i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: 822ad...6e8

[Bachata]

Hvorfor tillater du at han er så mye borte i hverdagen? Snakket dere om dette på forhånd? Hva mener han selv om sin egen tilstedeværelse ifht den minste?

Dere snakker ikke godt sammen når du bare må være enig med ham! Det høres ut som det kan være på tide at du krever litt, selv om det kan resultere i litt krangling.

Krev at han tar deg på alvor.

Det er, som flere er inne på, mange menn som synes spedbarn er vanskelig, men det betyr ikke at du skal finne deg i å være alene som forelder av den grunn.

[Gjest lurven]

Du visste vel at han hadde en sønn da du giftet deg med han.

Dårlig gjort mot sønnen hans dersom du ikke tar del i hans liv. det er ikke sønnen hans sin feil at ikke faren tar mer ansvar for deres felles barn.