Hjelp! Trenger alle råd jeg kan få!

[AnonymBruker]

Jeg har ei snart 4 år gammel jente som plutselig har fått en helt ny personlighet, og jeg vet ikke lengre hva jeg kan gjøre.

Hun har alltid vært ekstremt trygg på alle, kallenavnet hennes var solstrålen da hun alltid hadde et smil rundt munnen, hun var alltid så snill og god mot alle rundt seg og kunne ikke ha fått nok kos. Hun er fremdeles der inne, men jeg er redd vi har beveget oss rundt i en ond sirkel alt for lenge nå.

Jeg(mor) har vært alene med henne siden før fødselen, faren kom ikke inn i bildet før hun var rundt 1 år, da hun var 2 år begynte hun å være hos han annenhver helg osv. Den tiden hun var hos han merket jeg noen små forskjeller som f.eks at hun ble skremt av høye lyder og begynte å sutre (noe hun tro det eller ei, aldri hadde gjort før), men etter en prat med en del rådgivere, slo vi fast at det nok bare var pga hun savnet meg og at det var en stor forandring for henne å være hos han.

Da hun akkurat hadde fylt 3 år, bestemte han seg for at han ikke ville ha noe som helst med henne å gjøre, og flyttet langt unna med samboeren og barnet de har sammen. Jeg fikk i ettertid vite at hun hadde store problemer med å takle at vi hadde et barn sammen og hadde fortalt til diverse folk at hun synes at datteren vår var "stygg" og at hun var så takknemlig for at han ikke brydde seg noe spesielt om henne og så henne sjelden.
Jeg hadde mange mistanker om at alt ikke var som det skulle, siden han virket ganske uengasjert i barnet vårt, og heldigvis lot jeg det gå litt tid før de fikk være alene sammen. Jeg trodde, dum som jeg var at det til syvende og sist var best for barnet og få bli kjent med faren sin, og bygge et bånd til han.

Etter at han flyttet har det såklart vært en del reaksjoner. I begynnelsen tok hun det fint, men etter ei stund kunne hun begynne å gråte, spørre etter pappa, få raseri anfall og nærmest brøle etter han. Det ble 10 ganger verre da de tilfeldigvis traff på hverandre hos foreldrene hans og han fysisk dyttet henne vekk da hun ville gi han en kos.

Hun har forandret seg veldig de siste 6 månedene. Hun har blitt helt umulig å legge, hun gråter/sutrer veldig mye. Hun slår/biter/klyper meg helt uprovosert daglig. Hun er ikke snill mot andre barn. Hun stikker også veldig ofte av, eller gjør ting som hun bevisst vet at hun ikke har lov til. Hun roper, spytter og virker veldig sint hele tiden. Hun bæsjer og tisser også ofte på seg med vilje.

Jeg tenkte med en gang at hun kanskje fikk for lite oppmerksomhet, så vi har funnet på mye gøy sammen bare vi to. Jeg har også begynte å gi henne utfordringer, rose henne når hun får til noe og la henne hjelpe meg med ting. Hun synes såklart dette er stas, men mens vi holder på kan hun ofte le og smile det ene sekundet for så og klype meg i armen. Det virker heller ikke som hun angrer etterpå.
For å ikke gjøre ting verre, så kjefter jeg ikke når hun gjør noe dumt, men heller prøver å rolig forklare henne hvorfor hun ikke må gjøre det.Hun roper konstant, så om jeg også hadde begynt hadde det bare blitt tusen ganger verre.
Jeg har kjøpt "følelser" bøker, til å hjelpe henne med å gi uttrykk for ting som plager henne. Forteller henne ofte at hun kan si alt til meg og andre familie medlemmer fordi vi er glade i henne og vil at hun skal ha det bra, men ingenting nytter. Jeg tror jeg har prøvd alt jeg har hørt om og lest til nå.

Sånn som ting er nå har ingen av oss det noe bra og det er forferdelig å se henne slite så mye med hva det nå enn er. Jeg føler meg som en elendig mor som ikke klarer å få det bra. Det må jo være noe jeg(!) gjør feil midt oppi alt dette. Til syvende og sist så går det jo på foreldrene og samspillet mellom dem og barnet. Sinnet hennes lar hun også bare gå utover meg.

Så er det noen som har noen råd/tanker? Jeg tar i mot alle med STOR takknemlighet!!

Hilsen sliten mamma

Anonymous poster hash: 8d221...30c

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[iligoz]

Det ligger nok veldig i underbevisstheten hennes, og klarer nok ikke å identifisere følelsene sine. Hvordan er hun i barnehagen? Har en fireåring selv, og jeg merker at hun er veldig utagerende for tiden og kan finne på å rope til meg "NÅ er det nok!!". Men dette er vanlig trass i denne alderen, og slik du beskriver det så er atferden til barnet ditt et problem. Jeg ville nok hatt et møte med barnehagen for å høre om hvordan dere kan samarbeide for at barnet ditt skal få det lettere. Kanskje barnehagen kunne fått en støttepedagog til å komme å observere henne?

[AnonymBruker]

Det ligger nok veldig i underbevisstheten hennes, og klarer nok ikke å identifisere følelsene sine. Hvordan er hun i barnehagen? Har en fireåring selv, og jeg merker at hun er veldig utagerende for tiden og kan finne på å rope til meg "NÅ er det nok!!". Men dette er vanlig trass i denne alderen, og slik du beskriver det så er atferden til barnet ditt et problem. Jeg ville nok hatt et møte med barnehagen for å høre om hvordan dere kan samarbeide for at barnet ditt skal få det lettere. Kanskje barnehagen kunne fått en støttepedagog til å komme å observere henne?

I barnehagen har de ikke reagert så veldig mye på henne, annet enn det de kaller for typisk "trass". Men hun har vært "trassig" lenge og jeg ser jo tydelig forskjellen. Det eneste jeg har fått hørt fra dem er at hun kan finne på å stikke av/gjemme seg, tisse/bæsje på seg selv om de spurte om hun måtte do 2 minutter før. Hun har mange lekekamerater hun kommer godt overens med heldigvis, men hun kan ofte finne på å kalle dem stygge ting eller være ekkel mot dem.

Det er litt vanskelig å få dem til å gi meg tilbakemeldinger på hvordan hun er i barnehagen, siden de ikke helt forstår at det er et problem. Problemet vises vel helst oftest her hjemme også.

TS

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[Harlekin]

Jeg tror hun sørger, jeg, over at hun ikke har noen far som vil være far for henne lenger. Hvordan det skal fikses, vet jeg ikke, men det viktigste er nok at du fortsetter å være en trygg mamma for henne, at hun blir skjermet så godt det lar ser gjøre ift. faren og familien hans (og jo mindre jeg sier om ham, jo bedre), at barnehagen er klar over situasjonen og tar ekstra godt vare på henne og følger henne opp. Og kanskje barnepsykolog kan være noe. Hun trenger nok tid på seg for å takle dette. Stakkars liten, og stakkars deg. Jeg blir eitrende sinna når jeg hører om slike foreldre som faren hennes, og samboeren hans.

[Adelia]

Barnehagen har jo kontakt med alle mulige hjelpeinstanser. Mulighet å ta kontakt med dem? Ofte har dem veldig mange gode råd å komme med. og hvis dem er inni bildet, så må bhg gjøre noe for å hjelpe.

[Gjest Evel]

Jeg vet ikke helt, men kanskje du blir nødt til å snakke med henne om pappaen, og få fram at han er glad i henne selv om ting er som det er. Jeg tror hun kjenner på en skuffelse over at pappaen avviste henne, og dette må hun få sette ord på, eller få ut. Om hun klarer det.

Faren har nok taklet sitt ansvar veldig dårlig.

Edit: Å tegne er en fin måte å få ut ting på.

Endret 1. juni 2014 av Evel

[AnonymBruker]

Jeg tror hun sørger, jeg, over at hun ikke har noen far som vil være far for henne lenger. Hvordan det skal fikses, vet jeg ikke, men det viktigste er nok at du fortsetter å være en trygg mamma for henne, at hun blir skjermet så godt det lar ser gjøre ift. faren og familien hans (og jo mindre jeg sier om ham, jo bedre), at barnehagen er klar over situasjonen og tar ekstra godt vare på henne og følger henne opp. Og kanskje barnepsykolog kan være noe. Hun trenger nok tid på seg for å takle dette. Stakkars liten, og stakkars deg. Jeg blir eitrende sinna når jeg hører om slike foreldre som faren hennes, og samboeren hans.

Jeg har tenkt tanken på barnepsykolog ja, men mange har frarådet meg dette siden de mener at hun da merker fokuset på at noe er "galt" med henne. Vet du om eller har du kanskje egne erfaringer med barnepsykologer? Og om det evt. tar lang tid for å komme til en? Faren er helt ute av bildet, hun er ofte hos foreldrene hans da, som er fantastiske besteforeldre. De nevner ikke navnet hans rundt henne og hun blir aldri å møte på han der igjen. De eneste gangene han blir nevnt er hvis hun selv spør om han. Blir jo nødt til å dra noen hvite løgner om hvorfor han ikke er her lengre nå og da. F.eks at han måtte jobbe der noen år og kommer ikke tilbake på ei stund fordi det er så langt unna, men jeg er redd for at hun skjønner mer enn man tror.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[AnonymBruker]

Barnehagen har jo kontakt med alle mulige hjelpeinstanser. Mulighet å ta kontakt med dem? Ofte har dem veldig mange gode råd å komme med. og hvis dem er inni bildet, så må bhg gjøre noe for å hjelpe.

Jeg har ikke hørt om så alt for mange hjelpeinstanser her vi bor, som er aktuelle eller som jeg ikke allerede har vært i kontakt med. Men jeg skal definitivt høre med barnehagen om de vet om noen flere. Takk for råd!

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[AnonymBruker]

Jeg har selv erfaring med Bupa, og vil anbefale deg å spørre din fastlege eller helsestasjonen om henvisning dit. Der har de alle typer fagpersonell som dere kan få hjelp av. Samtaler med psykolog tror jeg hadde vært svært hjelpsomt for dere. De snakker oftest med barnet både med og uteb foreldre, og min erfaring er at de er svært flinke. Dette er så klart individuelt, men jeg ville gitt det en sjanse.

I tillegg hadde jeg nok også bedt om møte med barnehagen og fortalt om hvordan hun er hjemme. Da kan de følge ekstra med og gi mer omsorg i en periode.

Stakkars lille, hun har det nok vondt - og så er det ikke sikkert hun skjønner helt selv heller.

Godt at hun har en mamma som vil hjelpe :-)

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2f871...d72

[Gjest lurven]

Trist å høre om dette. synes faren hennes å samboeren har oppført seg veldig dårlig.

Hun bør nok ha minst mulig å gjøre med faren sin når han oppfører seg slik, selv om hun savner han vil det nok bare bli verre om hun møter han.

Jeg syns også at du bør vise henne at dårlig oppførsel har konsekvenser. Mener ikke at du skal rope å kjefte på barnet men gi henne en form for "straff" når hun oppfører seg dårlig.

[Harlekin]

Jeg har tenkt tanken på barnepsykolog ja, men mange har frarådet meg dette siden de mener at hun da merker fokuset på at noe er "galt" med henne. Vet du om eller har du kanskje egne erfaringer med barnepsykologer? Og om det evt. tar lang tid for å komme til en? Faren er helt ute av bildet, hun er ofte hos foreldrene hans da, som er fantastiske besteforeldre. De nevner ikke navnet hans rundt henne og hun blir aldri å møte på han der igjen. De eneste gangene han blir nevnt er hvis hun selv spør om han. Blir jo nødt til å dra noen hvite løgner om hvorfor han ikke er her lengre nå og da. F.eks at han måtte jobbe der noen år og kommer ikke tilbake på ei stund fordi det er så langt unna, men jeg er redd for at hun skjønner mer enn man tror.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

Så flott at foreldrene hans er gode besteforeldre! Det er nok vanskelig for dem også, dette, med sønnen som ikke vil være far, og da er det kjempeflott at de stiller opp for henne

Jeg har dessverre ikke noen erfaring med barnepsykologer, men kanskje noen andre KG-ere har og kan hjelpe deg? Jeg vet faktisk ikke hvordan det er best å gripe saken an med et så lite barn. Det viktigste er kanskje å få frem at hun er elsket og at det er faren som har problemet, ikke henne. Hun har ikke skyld i noe.

[Semydfe]

Hvis du tørr å ikke være anonym, så send meg en pm.

[AnonymBruker]

Jeg tolker utageringen som hennes måte å "teste" deg på, for å forsikre seg om at du også ikke går fra henne. Samtidig som hun også sitter med mange følelser som er vanskelige pga far. Jeg ville snakket med henne om det. Forklart hvor glad du er i henne og at du ikke kommer til å forlate henne. Også snakket litt om pappa, og prøvd å forklare henne situasjonen. Jeg har selv ei jente på snart fire år, og det er utrolig hvor mye de forstår så lenge du bruker ord som de skjønner.

Anonymous poster hash: c5300...11c

[AnonymBruker]

Jeg har selv erfaring med Bupa, og vil anbefale deg å spørre din fastlege eller helsestasjonen om henvisning dit. Der har de alle typer fagpersonell som dere kan få hjelp av. Samtaler med psykolog tror jeg hadde vært svært hjelpsomt for dere. De snakker oftest med barnet både med og uteb foreldre, og min erfaring er at de er svært flinke. Dette er så klart individuelt, men jeg ville gitt det en sjanse.

I tillegg hadde jeg nok også bedt om møte med barnehagen og fortalt om hvordan hun er hjemme. Da kan de følge ekstra med og gi mer omsorg i en periode.

Stakkars lille, hun har det nok vondt - og så er det ikke sikkert hun skjønner helt selv heller.

Godt at hun har en mamma som vil hjelpe :-)

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2f871...d72

Tusen takk for råd. Skal prate med både helsestasjonen og få til et møte med barnehagen straks, og se evt hva de kan hjelpe til med.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[AnonymBruker]

Trist å høre om dette. synes faren hennes å samboeren har oppført seg veldig dårlig.

Hun bør nok ha minst mulig å gjøre med faren sin når han oppfører seg slik, selv om hun savner han vil det nok bare bli verre om hun møter han.

Jeg syns også at du bør vise henne at dårlig oppførsel har konsekvenser. Mener ikke at du skal rope å kjefte på barnet men gi henne en form for "straff" når hun oppfører seg dårlig.

Hun blir nok aldri å møte på han igjen, eller ha noe som helst med han å gjøre, dessverre.

Hun får selvfølgelig konsekvenser om hun gjør noe galt, spesielt om hun setter seg selv eller andre i fare. Hun er veldig klar over hva som er rett og galt.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[AnonymBruker]

Stakkars jente. Jeg forstår ikke at det er mulig, at han kan dytte vekk sin egen datter når hun forsøker å gi ham en kos. Jeg håper det går bra med dere, barnepsykolog høres ut som en god ide.

Anonymous poster hash: 696f9...63e

[AnonymBruker]

Jeg tolker utageringen som hennes måte å "teste" deg på, for å forsikre seg om at du også ikke går fra henne. Samtidig som hun også sitter med mange følelser som er vanskelige pga far. Jeg ville snakket med henne om det. Forklart hvor glad du er i henne og at du ikke kommer til å forlate henne. Også snakket litt om pappa, og prøvd å forklare henne situasjonen. Jeg har selv ei jente på snart fire år, og det er utrolig hvor mye de forstår så lenge du bruker ord som de skjønner.

Anonymous poster hash: c5300...11c

Jeg er veldig obs på at hun kanskje tester meg eller redd for at jeg skal bli mindre glad i henne eller dra fra henne om hun oppfører seg dårlig. Derfor er jeg veldig flink til å både vise og fortelle henne hvor glad jeg er i henne :-) Når det kommer til å prate om faren så er jeg veldig usikker på hva jeg skal si. Sannheten kan jeg jo ikke fortelle henne, så akkurat den biten er veldig vanskelig. Hun kan ofte finne på å si "Pappa er ikke glad i meg lengre" eller "Pappa kommer ikke tilbake" og da blir jeg jo nesten bare nødt til å dra noen hvite løgner som trøst.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

[bettsa]

Stakkars jente, jeg får helt vondt!

For en idiot av far og samboer!

Ønsker dere begge lykke til.

Du er en god mor.

[Gjest lurven]

Hun blir nok aldri å møte på han igjen, eller ha noe som helst med han å gjøre, dessverre.

Hun får selvfølgelig konsekvenser om hun gjør noe galt, spesielt om hun setter seg selv eller andre i fare. Hun er veldig klar over hva som er rett og galt.

ts

Anonymous poster hash: 8d221...30c

Hun vil nok forstå ting bedre når hun blir eldre, du må bare fortsette å være der for henne og forklare at det er kun faren hennes sin feil og ikke hennes.

[Pysa]

Husk at å være ettergivende og altfor forståelsesfull ikke gir trygghet. Hun er stor nok til å forstå enkle regler for rett og galt. Snille voksne er ikke alltid trygge voksne. Sett grenser og vær konsekvent. Jeg sier ikke at du skal heve stemmen, men noen ganger er ikke rolig forklaring det de trenger. Si f.eks. at det ikke er lov å klype, og at dere kan leke mer når hun er grei igjen. Og så går du litt vekk og gjør noe annet.

Datteren din har lov til å være sint og lei. Men hun må lære å vise det på akseptable måter. Ikke gjør henne den bjørnetjenesten å finne deg i alt, det blir ikke noe lettere for henne slik.

Fryktelig leit å høre at dere sliter. Men du, det roer seg etterhvert. Og kommer tilbake. Og roer seg igjen. Hun kommer kanskje alltid til å savne en far, men hun vil lære seg å leve med det.