Hva gjør jeg? Usikker mor.

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette fordi jeg ikke stoler på mine egne avgjørelser nå. Jeg er så full av tristhet og sinne, og er redd jeg vil gjøre noe jeg angrer på.

For 6 år siden traff jeg en trivelig og omgjengelig mann. Han var morsom og trygg, og jeg tenkte at han ville være mannen i mitt liv. Jeg hadde en datter på 2 år da vi møttes, så det tok ganske lang tid før vi ble "seriøse", da jeg var nokså overbeskyttende mot datteren min. Vi flyttet etterhvert inn hos han, og vi ble en familie. For å ikke skrive til krampen tar meg, forteller jeg raskt at han i fjor endret oppførsel ganske raskt etter at han mistet jobben sin. Han har vært sint og nedfor, og hatt små raseriutbrudd. Aldri voldelig, inntil i mars dette året. Datteren min er nå 8 år, og har ansett denne mannen som en "ekstra pappa". Hun var litt trøtt og sint, og hadde vært kranglete hele dagen. På kvelden da det var leggetid, løp hun rundt og skrek at hun ville være våken med oss, og denne mannen som jeg trodde jeg kjente fikk et raserianfall. Han sveipet gulvlampen ned i gulvet, raste mot jentungen og gav henne en hard smekk over nesa. Hun ramlet ned i full gråt, og plutselig var det et galehus. Jeg gråt hysterisk og kastet meg over henne for å beskytte henne. Husker at han freste mot oss i sinne, da jeg satt og holdt rundt henne. Jeg hylte at han skulle ha seg ut, og han dro på flekken. Hele situasjonen ble ganske traumatisk for meg, og jeg var i sjokk med det første. Det første jeg gjorde etter at datteren min hadde sovnet var å ringe søsteren min, som kom med en gang. Deretter ble politiet også ringt.

Saken ble aldri anmeldt da politiet mente at det ville være bedre for datteren min å unngå alt rundt en anmeldelse i ettertid. De mente også etter samtalen at det ikke ville være fare for gjentagelse. Vi har fått god hjelp av både politi og familie til å få flyttet bort, og komme oss til hektene igjen. Nå går alt fint, og datteren min virker hverken redd eller traumatisert. Eksen min holdt seg unna i tre dager etter hendelsen, og har i senere tid skrevet lange brev om hvor mye han angrer. Jeg har ikke svart han når han har ringt, men svart på en melding om at han aldri skal kontakte hverken meg eller min familie igjen. Han forsto dette, og sa at han aldri mente å gjøre oss vondt. I brevet som kom først skrev han blant annet om hva arbeidsledigheten hadde gjort med han, at han angret og at han elsket oss.

Forklarer mer om dere lurer på noe, men her er det jeg lurer på.

Hva kan jeg gjøre for å legge dette bak meg? Datteren min snakker om han hele tiden, og forteller at hun savner han. Dette til tross for at han faktisk slo henne tenker jeg.

Noen dager savner jeg også han. Tenker på de gode årene, og om hvor fantastisk han alltid har vært, for uten om denne kvelden. Er en glipp greit? Jeg vet at han angrer inderlig, og jeg vet at han har det forferdelig nå.

Andre dager hater jeg han. Jeg kan være så sint at jeg er nære ved å dra dit han bor for å skyte han. Har helt ærlig ønsket å drepe han, fordi ingen legger en hånd på datteren min slik! Jeg kommer meg virkelig ikke over dette, og tenker at jeg må få hjelp av en psykolog eventuelt. I mitt hode var denne hendelsen veldig dramatisk, men folk rundt meg mener jeg tildels kan overdramatisere. Uansett, så ble han voldelig, og jeg vet ikke om det er mulig å stole på han igjen. Datteren min virker uberørt av det hele, men mitt hode snurrer og snurrer. Hva gjør jeg?

Hilsen en veldig usikker mor.

Anonymous poster hash: 20f60...8ba

[AnonymBruker]

Du har allerede kommet med forslag selv og det er det beste; å snakk med en psykolog

Anonymous poster hash: b2097...fe1

[AnonymBruker]

Du har allerede kommet med forslag selv og det er det beste; å snakk med en psykolog

Anonymous poster hash: b2097...fe1

Ja, det må jeg nok. Men tenker mer på hva jeg gjør med eksen min. Gir jeg ham en sjanse igjen eller skal jeg holde meg langt vekk?

Anonymous poster hash: 20f60...8ba

[Gjest Kaffelattn]

Du holder deg langt vekk! Selvsagt!

[Gjest Kvinneline]

Jeg ville holdt meg og eventuelle barn, langt unna en slik mann. En glipp er ikke greit når det gjelder vold. Hva om det skjer igjen? Har han først gjort det en gang, kan han være i stand til å slå igjen, neste gang kanskje hardere!

Fint at datteren din ikke virker alt for påvirket av dette i ettertid, men husk at hun kan få reaksjoner lengre i fremtiden. Snakk med en psykolog med dette, og igjen snakk med datteren din.

[AnonymBruker]

Dersom datteren din ikke fikk noen skader (da er blåmerker inkludert), og det virker som om hun har tilgitt ham og savner ham ville jeg faktisk vurdert å tilgi og komme meg videre (ikke heng meg, KG-mobben!) Jeg mener ikke at du skal flytte sammen med ham igjen og late som om alt er bra, men dersom datteren din savner ham tenker jeg at hun bør få møte han. Kanskje dere kan ta en kaffe/is sammen, eller møtes ute for en rask middag? Han har tross alt vært reservepappa til jenta di i 6 år, og jeg regner med at hun er glad i han.

Forutsatt at datteren din kun ble skremt og "klapsen" ikke var av en skadelig karakter, bør det være rom for tilgivelse for én glipp. Men aldri for to.

Anonymous poster hash: ccf79...c15

[Crobern]

Jeg ville holdt meg langt vekk.Selv om han skriver at han angrer, noe han sikkert gjør. Jeg ville hele tiden gått med usikkerheten inni meg på om det ville skje igjen. Hva lærer du datteren din om du går tilbake til han? At litt vold er greit, så lenge de angrer etterpå?

Jeg synes at måten du har reagert på er veldig bra.All ære til deg som tenkte på datteren din først med en gang.

[Gjest Tingelinling]

Du sier; "Vet du hva? Jeg vet at du savner ham, men det er slik at voksne aldri skal slå barn. Han slo deg og for meg er det ikke mulig å være sammen med en mann som slår den personen som er viktigst i livet mitt. Jeg er redd for at han kommer til å slå deg flere ganger, derfor kommer vi aldri til å bli kjærester igjen."

[AnonymBruker]

Dersom du vurderer å starte opp igjen bør du kreve at han får hjelp. At dere kanskje på sikt sammen har samtaler med noen.

Han har jo tydeligvis hatt en tung periode over tid. Arbeidsledighet fører med seg mye vondt, og kan til og med føre til selvmord, så tungt er det for mange.

Sier IKKE at det er ok oppførsel, men det kan ha vært en engangsgendelse, men da må du vite at han får hjelp til å unngå å komme dit igjen...

Anonymous poster hash: ad8a7...b1a

[Chloe-]

Du sier; "Vet du hva? Jeg vet at du savner ham, men det er slik at voksne aldri skal slå barn. Han slo deg og for meg er det ikke mulig å være sammen med en mann som slår den personen som er viktigst i livet mitt. Jeg er redd for at han kommer til å slå deg flere ganger, derfor kommer vi aldri til å bli kjærester igjen."

I og med at datteren virker så uberørt av hendelsen mener jeg det er dumt å konkretisere den. Hvis fokuset blir på "han slo DEG derfor er han borte", kan barnet lett ende opp med å skylde på seg selv.

[AnonymBruker]

Synes han har vist at han har en svak karakter, når han lar det gå så langt fordi han er arbeidsledig. Og han er vel arbeidsledig ennå, dermed er ikke problemet borte. Og om han er kommet i jobb så kan han likevel bli arbeidsledig i fremtiden, og da er risikoen der.

Anonymous poster hash: af19e...5fa

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode råd og svar.

Det viktigste for meg her i verden er jenta mi. Hun vil jeg alltid beskytte, og er redd for at noe vil skje henne igjen om jeg tilgir denne mannen. Han er jo pappa i hennes øyne, selv om hun også treffer sin biologiske far. Hun kaller han også pappa, så at hun er glad i han, det vet jeg jo. Derfor synes jeg dette er så vanskelig. Jeg er redd for at hun skal etterhvert føle at jeg tok "pappan" hennes i fra henne. Hennes biologiske far er ikke i stand til å ta vare på henne og derfor sover hun f.eks aldri over der, uten at jeg er med.

Men jeg er jo redd at han vil gjøre noe slikt igjen, og som noen her sier, kanskje hardere neste gang. Man hører jo stadig om disse mennene som først slo en gang og ble tilgitt, og etter en tid var voldelig hver dag. Ja jeg er jo påvirket av omverdenen, men føler at jeg skal være litt ekstra obs når en mann faktisk smekker til et barn slik at det ramler i bakken. Det var ikke et "lite klapp".

Tror ikke jeg tar opp denne hendelsen med datteren min om hun ikke spør selv. Det virker som om hun har glemt det, og er i alle fall ikke redd eller skadet av det.

Og møte han for en kopp kaffe kunne kanskje ha vært mulig, men igjen er jeg redd det skaper forhåpninger. Både for han og for datteren min.

Det aller værste er disse meldingene og brevene han i blant sender. Han virker så trist. Jeg blir den som føler meg slem når jeg leser det han skriver. Han syter ikke, men forteller hva han gjør, hvordan det går, at han savner oss og er glad i oss. Han føler jo også seg som en pappa.

Han har begynt å jobbe igjen. Hørte at han fikk jobb tidlig i mai hos et godt rørleggerfirma. Han ble permitert først fra det forrige firmaet, men ble etterhvert oppsagt fordi det ikke var nok jobb for alle, og han var en av de nyeste i det firmaet. Så jeg vet at han er tilbake i full jobb, og sikkert er veldig glad for det.

Huff, nei jeg er så delt. Elsker og hater han. Ts.

Anonymous poster hash: 20f60...8ba

[Babi]

Mannen har tydeligvis et sinneproblem. Å slå er aldri greit. Og har han først gjort det, kan han gjøre det igjen dersom det skjer noe som fører til at han mister kontroll. Jeg ville anbefalt han å søke hjelp, og med dette gitt han en sjanse til å gjøre noe med problemet sitt. Og så er det opp til dere å avgjøre om han har fått tilstrekkelig behandling slik at dere kan være trygge på at uansett hvilken utfordring han møter, vil han aldri mer bruke vold. Inntil denne garantien finnes, ville jeg holdt meg unna. Og uansett er man aldri helt trygg for "tilbakefall" men å gi han forhåpninger om kontakt i fremtiden ville kanskje gitt han en dytt i riktig retning, slik jeg ser det. Når det gjelder datteren din så har hun jo knyttet seg til ham, derfor savner hun ham. Dette er nok bare en fase hun går igjennom da hun har mistet en som stod henne nær. Dette går over etter en stund, hun trenger nok bare å prate ut og bearbeide denne sorgen. Når hun blir større, forstår hun hvorfor han ikke kunne være med dere lenger. Lykke til!

[Contempt]

Tror ikke jeg tar opp denne hendelsen med datteren min om hun ikke spør selv. Det virker som om hun har glemt det, og er i alle fall ikke redd eller skadet av det. Anonymous poster hash: 20f60...8ba

Jeg ønsker bare å kommentere at det kan ha påvirket henne selv om en ikke ser det nå. Det er gjerne slik at ting en opplever i ung alder blir hengende med inn i voksenlivet på en eller annen måte. Det har jeg opplevd selv. Men håper selvsagt at det går bra med jenta di, og at hun ikke har tatt noen skade av hendelsen. Poenget mitt er at det han har gjort er utilgivelig.

Ellers vil jeg si at du har handlet helt riktig, og at det ikke blir riktig å ha han inn i livene deres igjen - uansett hvor mye han angrer. Du kommer til å føle på usikkerheten konstant, og hvis det da skulle skje igjen, ville det blitt så mye vanskeligere å takle ... At datteren din opplevde dette én gang er én gang for mye, så da er det ikke verdt risikoen.

Tror det blir riktig å ikke si noe om det til henne, med mindre hun spør selv. Du kan med fordel vente til hun blir eldre også, til hun er mer moden og forstår hvorfor du tok valget å forlate ham.

Ønsker deg masse lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg ønsker bare å kommentere at det kan ha påvirket henne selv om en ikke ser det nå. Det er gjerne slik at ting en opplever i ung alder blir hengende med inn i voksenlivet på en eller annen måte. Det har jeg opplevd selv. Men håper selvsagt at det går bra med jenta di, og at hun ikke har tatt noen skade av hendelsen. Poenget mitt er at det han har gjort er utilgivelig.

Ellers vil jeg si at du har handlet helt riktig, og at det ikke blir riktig å ha han inn i livene deres igjen - uansett hvor mye han angrer. Du kommer til å føle på usikkerheten konstant, og hvis det da skulle skje igjen, ville det blitt så mye vanskeligere å takle ... At datteren din opplevde dette én gang er én gang for mye, så da er det ikke verdt risikoen.

Tror det blir riktig å ikke si noe om det til henne, med mindre hun spør selv. Du kan med fordel vente til hun blir eldre også, til hun er mer moden og forstår hvorfor du tok valget å forlate ham.

Ønsker deg masse lykke til videre!

Ja, det er sant. Håper virkelig ikke at denne hendelsen vil bli traumatisk for henne i senere tid. Vil hun prate, skal jeg selvfølgelig gjøre mitt beste for å forklare hvorfor vi dro så raskt. Synes det er viktig at hun vet at det han gjorde var galt, og at det absolutt ikke er hennes feil. Takk for svar. Ts.

Anonymous poster hash: 20f60...8ba

[Gjest Blomsterert]

Jeg skriver dette fordi jeg ikke stoler på mine egne avgjørelser nå. Jeg er så full av tristhet og sinne, og er redd jeg vil gjøre noe jeg angrer på.

For 6 år siden traff jeg en trivelig og omgjengelig mann. Han var morsom og trygg, og jeg tenkte at han ville være mannen i mitt liv. Jeg hadde en datter på 2 år da vi møttes, så det tok ganske lang tid før vi ble "seriøse", da jeg var nokså overbeskyttende mot datteren min. Vi flyttet etterhvert inn hos han, og vi ble en familie. For å ikke skrive til krampen tar meg, forteller jeg raskt at han i fjor endret oppførsel ganske raskt etter at han mistet jobben sin. Han har vært sint og nedfor, og hatt små raseriutbrudd. Aldri voldelig, inntil i mars dette året. Datteren min er nå 8 år, og har ansett denne mannen som en "ekstra pappa". Hun var litt trøtt og sint, og hadde vært kranglete hele dagen. På kvelden da det var leggetid, løp hun rundt og skrek at hun ville være våken med oss, og denne mannen som jeg trodde jeg kjente fikk et raserianfall. Han sveipet gulvlampen ned i gulvet, raste mot jentungen og gav henne en hard smekk over nesa. Hun ramlet ned i full gråt, og plutselig var det et galehus. Jeg gråt hysterisk og kastet meg over henne for å beskytte henne. Husker at han freste mot oss i sinne, da jeg satt og holdt rundt henne. Jeg hylte at han skulle ha seg ut, og han dro på flekken. Hele situasjonen ble ganske traumatisk for meg, og jeg var i sjokk med det første. Det første jeg gjorde etter at datteren min hadde sovnet var å ringe søsteren min, som kom med en gang. Deretter ble politiet også ringt.

Saken ble aldri anmeldt da politiet mente at det ville være bedre for datteren min å unngå alt rundt en anmeldelse i ettertid. De mente også etter samtalen at det ikke ville være fare for gjentagelse. Vi har fått god hjelp av både politi og familie til å få flyttet bort, og komme oss til hektene igjen. Nå går alt fint, og datteren min virker hverken redd eller traumatisert. Eksen min holdt seg unna i tre dager etter hendelsen, og har i senere tid skrevet lange brev om hvor mye han angrer. Jeg har ikke svart han når han har ringt, men svart på en melding om at han aldri skal kontakte hverken meg eller min familie igjen. Han forsto dette, og sa at han aldri mente å gjøre oss vondt. I brevet som kom først skrev han blant annet om hva arbeidsledigheten hadde gjort med han, at han angret og at han elsket oss.

Forklarer mer om dere lurer på noe, men her er det jeg lurer på.

Hva kan jeg gjøre for å legge dette bak meg? Datteren min snakker om han hele tiden, og forteller at hun savner han. Dette til tross for at han faktisk slo henne tenker jeg.

Noen dager savner jeg også han. Tenker på de gode årene, og om hvor fantastisk han alltid har vært, for uten om denne kvelden. Er en glipp greit? Jeg vet at han angrer inderlig, og jeg vet at han har det forferdelig nå.

Andre dager hater jeg han. Jeg kan være så sint at jeg er nære ved å dra dit han bor for å skyte han. Har helt ærlig ønsket å drepe han, fordi ingen legger en hånd på datteren min slik! Jeg kommer meg virkelig ikke over dette, og tenker at jeg må få hjelp av en psykolog eventuelt. I mitt hode var denne hendelsen veldig dramatisk, men folk rundt meg mener jeg tildels kan overdramatisere. Uansett, så ble han voldelig, og jeg vet ikke om det er mulig å stole på han igjen. Datteren min virker uberørt av det hele, men mitt hode snurrer og snurrer. Hva gjør jeg?

Hilsen en veldig usikker mor.

Anonymous poster hash: 20f60...8ba

For en fæl hendelse,og skjønner godt at du sliter med dette. Ville snakket med en psykolog var jeg deg. Så kan du deretter se om du kan tilgi ham.