Hvordan få kontakt med venninne igjen...

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig ganske ensom, har få venner. Jeg hadde ei venninne som jeg var veldig glad i, dessverre ødela jeg det vennskapet for ca. 1,5 år siden.

Tingen var at jeg var innlagt på psykiatrisk og jeg ville ikke at noen skulle vite det. Jeg var der i to måneder, og hver gang hun spurte om vi skulle finne på noe så hadde jeg en unnskyldning, jeg klarte rett og slett ikke fortelle henne at jeg var innlagt. Forståelig nok ble hun lei av å invitere meg med på ting og alltid bli avvist, så hun sa at hun ikke orket å være venn med meg lenger. Jeg burde jo fortalt henne da hva den egentlig grunnen var, men jeg klarte ikke.

Jeg savner henne veldig, men har ikke turt å ta kontakt, jeg er så redd for at hun hater meg, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener henne som venn...

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg mote meg opp å ta kontakt? Hun gjorde det ganske klart at hun ikke ville være venn mer i en krass melding...

Anonymous poster hash: c8570...c0a

[AnonymBruker]

Nå kjenner jo du henne best, om hun liker konfrontasjon ansikt til ansikt eller foretrekker skrevet form f.eks. Men jeg ville kanskje skrevet noe a la det du har skrevet her på for eksempel e-post. Selv om hun gjorde det klart at hun ikke vil ha mer kontakt så kan man jo endre mening når mer informasjon havner på bordet, men det er jo ikke sikkert at hun vil gjenoppta kontakt for det. Men da er dere kanskje ikke skilt som uvenner lengre i alle fall. Det er da noe synes jeg:)

Anonymous poster hash: f60e0...c45

[Gjest Nightwich]

Jeg ville skrevet et brev og sagt i brevet at jeg ville ringe da og da. Da får hun mulighet til å reagere og tenke litt før du ringer.

Gjør det klart i brevet at du vil ha forståelse hvis hun ikke vil gjenoppta kontakten slik at hun ikke føler seg presset.

Alle gjør feil men det var jo et stort tillitsbrudd fra din side så jeg vet ikke om jeg hadde greid å fortsette hvis det var meg. Men jeg hadde satt stor pris på at du endelig ryddet opp

[Gjest brutal_mann]

Send henne et brev der du er ærlig om hva som skjedde. Vær forberedt på mistenksomhet og kryssforhør, men det kan være verdt det. Jeg kan ikke snakek for din venninne, men jeg hadde i alle fall satt pris på en slik melding. Jeg har erfaring med noe som ligner fra eget liv, da var det jeg som kuttet kontakten med vedkommende på grunn av dennes rusmissbruk. 15 år senere kom klarte vedkommende å kvitte seg med sin partner som dealet. Jeg satte veldig stor pris på å få denne personen tilbake i livet mitt.

[Gjest Evel]

Ja ta kontakt og fortell henne det du skriver her. Og så håper jeg det går bedre med deg nå og fremover.

[Lady]

Hadde jeg vært venninnen din, og du hadde kontaktet meg i ettertid å fortalt dette, så hadde jeg ikke nølt med å ta deg tilbake som venninne. Synes du kan gi det et forsøk

[AnonymBruker]

_{Enig med de fleste andre her, ta kontakt. Kanskje din venninne fortsatt plages av at du droppet henne (slik hun opplever det), og lurer på hva hun gjorde galt? Vil være veldig dumt å la henne leve I uvitenhet. Hadde tatt deg tilbake, men håpet at du ikke ville holde slikt skjult for meg igjen, men stolte nok på meg til å være åpen om du skulle matte trekke deg tilbake senere.}

Anonymous poster hash: 04d3c...e56

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg skjønner jo henne utrolig godt. Hun tok kontakt jevnlig i to måneder, og jeg var avvisende eller så svarte jeg ikke i det hele tatt. Hvem er det som gidder et sånt vennskap, liksom?

Samtidig så er jeg redd for at det er flere ting som gjorde at vennskapet røyk, kanskje dette bare var dråpet som fikk begeret til å renne over? Det er jo lenge siden nå, men jeg var jo syk, og hun visste det, og et er sikkert ikke bare bare å være venn med noen som sliter.

Jeg er livredd for å bli avvist, så jeg vet ikke helt om jeg tør å ta kontakt med henne igjen, selv om jeg vil så gjerne. Jeg er ganske feig av meg, så jeg går ofte rundt å håper at jeg skal treffe på henne ved en tilfeldighet eller rett og slett at hun skal ta kontakt med meg, men det tror jeg egentlig ikke :/

Om jeg skal ta kontakt blir jeg nok å skrive, å ringe tør jeg rett og slett ikke. Huff, jeg vet ikke hva jeg er så redd for

TS

Anonymous poster hash: c8570...c0a

[Crystallized]

Hadde jeg vært den vennen din og fått en slik beskjed personlig fra deg, ville jeg prøvd å vise deg all min forståelse og støtte, og så klart ta deg tilbake igjen. Slike ting som at du har vært innlagt på psykriatisk kan være utrolig vanskelige å fortelle, jeg skjønner deg godt. Det er verdt et forsøk! Jeg hadde ikke nølt et sekund med å ta tilbake kontakten :-)

[Gjest Evel]

Ts, du har ingenting å tape på å forsøke. Tro meg. Jeg har en eksvenninne jeg har forsøkt å få pratet med. Hun gjorde flere ting som jeg til slutt ble veldig skuffet og sinna for. Men jeg hadde ikke nektet henne å forklare sin side av historien, om hun bare hadde tatt initiativ til å gjøre det. Selv om jeg for min del har omtrent gitt henne opp, så er det alltid et lite håp om at hun skal ta ansvar og i det minste forsøke.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne jeg har funnet ut i ettertid at ikke hadde det så lett. Vi var veldig nære før, i mange år (kjent hverandre siden vi barneskolen) og plutselig så var vi ikke så nære lenger. En kombinasjon av ting, men hun dyttet meg vel bort litt fordi hun hadde nok å streve med. Fikk vite via andre at hun hadde vært innlagt, og prøvde å stille opp likevel. Men skjønner at det ikke var så lett for henne å slippe meg inn, og etterhvert så tenkte jeg at hun kanskje ikke hadde rom til meg i livet hennes lenger

Hvis venninna mi hadde kontaktet meg (vi har enda kontakt, men på et helt annet nivå) så hadde jeg tatt henne i mot med åpne armer. Syns du skal kontakte henne.

Anonymous poster hash: fa2eb...ab7

[Gjest Ravna]

.

Endret 18. januar 2018 av Ravna

[Alonzo]

^{Ta kontakt! hvis du forteller ho sannheten nå, og hun ikke skjønner hva du har gått igjennom, da er hun ikke noen venninne...jeg kjenner igjen det med at du unnskyldte deg...Jeg kjenner igjen igjen følelsene dine med om hun hater deg...Men vi som er eller har vært psykisk syke må være åpne med hvordan vi har det, og motsatt må venner høre på oss å sette seg inn i sykdommen vår. Send meg pm hvis du lurer på noe mer hvis du ikke bare er anonym.}

[AnonymBruker]

^{Ta kontakt! hvis du forteller ho sannheten nå, og hun ikke skjønner hva du har gått igjennom, da er hun ikke noen venninne...jeg kjenner igjen det med at du unnskyldte deg...Jeg kjenner igjen igjen følelsene dine med om hun hater deg...Men vi som er eller har vært psykisk syke må være åpne med hvordan vi har det, og motsatt må venner høre på oss å sette seg inn i sykdommen vår. Send meg pm hvis du lurer på noe mer hvis du ikke bare er anonym.}

Skjer med å bruke så liten skrift, da?

Anonymous poster hash: 1e707...343

[Gjest Runforit]

Jeg er egentlig ganske ensom, har få venner. Jeg hadde ei venninne som jeg var veldig glad i, dessverre ødela jeg det vennskapet for ca. 1,5 år siden. Tingen var at jeg var innlagt på psykiatrisk og jeg ville ikke at noen skulle vite det. Jeg var der i to måneder, og hver gang hun spurte om vi skulle finne på noe så hadde jeg en unnskyldning, jeg klarte rett og slett ikke fortelle henne at jeg var innlagt. Forståelig nok ble hun lei av å invitere meg med på ting og alltid bli avvist, så hun sa at hun ikke orket å være venn med meg lenger. Jeg burde jo fortalt henne da hva den egentlig grunnen var, men jeg klarte ikke. Jeg savner henne veldig, men har ikke turt å ta kontakt, jeg er så redd for at hun hater meg, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener henne som venn... Hva skal jeg gjøre? Skal jeg mote meg opp å ta kontakt? Hun gjorde det ganske klart at hun ikke ville være venn mer i en krass melding... Anonymous poster hash: c8570...c0a

Hadde en venninne som jeg var ekstremt nær. Hun hadde en periode der hun plutselig ble vanskelig å kommunisere med og vi avsluttet vennskapet. Vi snakket ikke på 3 år.

Så fikk jeg en lang melding på Facebook der hun fortalte grunnen til hvorfor hun hadde vært som hun hadde vært, at hun savnet meg og vennskapet og om jeg vil møte henne for en kaffe bare for å snakke ut. Ikke noe at den kaffen skulle ordne noe, men hun ville gjerne lette på samvittigheten og bare prate ut.

Det sa jeg ja til. Alle fortjener en sjanse til å forklare seg og hun hadde tross alt ikke gjort noe utilgivelig eller noe stygt mot meg, hun hadde bare distansert seg og man vet gjerne at mennesker distanserer seg når de har det vanskelig.

I dag er vi som vi var. Møtes jevnt, snakker flere ganger i uka på mld/Facebook, prater om alt mulig og har ikke noe hemmeligheter for hverandre.

Så ville absolutt tatt sjansen. Skriv på en ydmyk måte, si at du burde vært ærlig, men ting var tøft og spør om hun vil møte deg så dere bare kan snakke ut. No strings attached og ta det fra der.