Familie som er mye alene

[AnonymBruker]

Nok en nydelig dag på østlandet! Vi og våre 2 småjenter har kost oss masse idag. Vært på sykkeltur, spist is og ellers hatt en flott dag sammen.

Tror vi er en helt vanlig kjernefamilie. Ikke spesielt sosiale, ikke spesielt usosiale. Sånn midt på treet. Når det er sammenkomster i barnehage og skole, har vi alltid noen å skravle med, det virker som de fleste syns vi er ganske ok mennesker.

Så hvorfor har vi ikke noen vennefamilie å dele helgene med? Rundt meg i byggefeltet vårt, så er det skråling og latter fra folk som er sammen med andre. Vi sitter alene og spiser. Noe mangler.

Er det fordi vi bor langt unna familier på begge sider? Trenger råd og tips. Hvordan får nye venner? Vi har bodd på samme sted i 7 år. Anonymous poster hash: 6a1c0...bfe

[Kanutte]

Tja, her har vi drevet hagehopping på finværsdager. Det vil si at barna har lekt med naboer og vi har havnet i nabohager på jakt etter barna. De vi er mest sammen med har barn på samme alder, samt at barna driver med samme aktiviteter (håndball og korps).

[Tante-Sofie]

Har dere prøvd å invitere noen fra barnehagen på besøk da? Jeg tror det er greit å begynne sånn, bare å kaste seg i det. Inviter med foreldre og barn på grilling i hagen deres f.eks.

[AnonymBruker]

Vi har det også slik, men det er 100 % selvvalgt! Orker ikke kjas og fjas fra innpåslitne naboer.

Kan ikke tenke meg noe verre enn å ikke kunne oppholde meg i hagen uten at nabokona roper over hekken.

Ja, jeg er introvert, og trives med det!

Anonymous poster hash: c4d7a...9fd

[AnonymBruker]

Selvvalgt er en ting, men det er det absolutt ikke fra vår side.<br /><br />TS

Anonymous poster hash: 6a1c0...bfe

[Gjest Raptuza]

Gjestfrihet er fint

[Gjest Mrs. Random Nick]

Det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med at dere bor langt unna familie. Det gjør vi også, men har en del venner her likevel. I går gjorde vi det meste av det dere beskrev. Naboungen tittet ut av døra for å si hei til oss da vi var på tur, noe vedkommende også gjorde da vi var på vei hjem igjen. Så etter litt prat med foreldrene der var det like greit at de kunne få være litt sammen hos naboene. Det er ikke slik at vi pleier å være sammen hele familiene, men det er jo noen ganger at vi foreldrene prater sammen også.

Jeg er for øvrig enig med Tante-Sofie lengre oppe i tråden.

Ellers er det også smart å søke litt på Google etter fritidsaktiviteter for barnet deres som finnes i nærområdet, det være seg speider, kor (kanskje til og med familiekor), eller kampsport. Det er også bra om du og barnets far melder dere inn i FAU (gjerne du det ene året, også han det neste året) i barnehagen. Sjekk også ut kontaktinformasjon til VEL-foreningen til området deres. Om dere blir aktive i slike organisasjoner kan man ha større muligheter for å bli kjent med andre.

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg såå godt igjen i!

Har førsøkt i flere år å få noen vennefamilier å være sammen med, men kommer ingen vei.

Vi har ingen hage da vi bor i blokk, så er myye på lekeplassene rundt om her vi bor, men der er det nesten aldri andre barn ute....

Har mange ganger forsøkt å få til playdates med vennindene til elste, men folk har stort sett planer.

Vi har lite familie og nesten ingen venner, og prøver konstant, inviterer de vennene jeg har besøkt og altså også fra bhg, men det er aldri noen som har tid til å komme

Tror desverre det er slik samfunnet har blitt. Alle har nok med sine egne ting, og "gamle" venner og familie, og er ikke spessielt åpne for nye...

Anonymous poster hash: dcdd6...481

[Gjest Coolaid]

Vi har aldri vært oversosiale med andre barnefamilier når ungene var små. Vi savnet det heller aldri. Dersom vi har vært sosiale så har det vært med familie og i stor grad besteforeldre. Vi er ikke sånn supersosiale.

Råd og tips. Det beste er vel bare å være deg selv og stille deg åpen og positiv til andre mennesker uten å være pågående. Så kanskje du treffer noen hyggelige mennesker etter hvert.