Hvordan riste av seg bryllupsskuffelse?

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg skal poste denne...

Mannen min og jeg giftet oss i utlandet for noen måneder siden, og til tross for utstrakt e-post-kontakt og telefonering med de forskjellige aktørene/leverandørene på forhånd, ble så og si ingenting slik som vi hadde bestilt/avtalt. Det aller meste var feil da selve dagen opprant! (F.eks alt av blomster og brudebukett, maten, transporten, og mye, mye mer). Gjestene våre merket ikke så mye til det, så sånn sett er det jo ingen krise. Men for MEG som hadde brukt månedsvis på å planlegge og korrespondere med alle, er det jo kjipt at ting ble helt annerledes enn vi hadde tenkt.

I tillegg til dette, er jeg skuffet over min manns væremåte den dagen. Han virket nesten litt "kjølig" mot meg i kirken. Han ga meg ikke ett eneste kompliment, tok ikke på meg (og vi er sånne som holder hender og er nær hverandre "hele tiden"), slik at jeg satt der under hele vielsen og trodde han mislikte sterkt hvordan jeg så ut. Ingen god følelse, akkurat. Under middagen holdt han en tale som ikke var rettet mot meg, men mer mot gjestene og familiene våre. Han er egentlig en veldig varm person som er flink til å ordlegge seg og pleier å si fine ting til meg, så jeg hadde nok dannet meg (for) store forhåpninger.

Men ettersom månedene går, vokser skuffelsen og blir bare vanskeligere å håndtere. Jeg har fortalt mannen min hva jeg føler rundt dette, men ikke sånn veldig bombastisk rundt hans "rolle" oppi det hele. Han har sagt at han var veldig stresset i forkant av vielsen, men hallo! hvor mye krever det å si "Så pen du er!" da han så meg? (for det syntes han jo, viste det seg i ettertid).

Vi har det veldig godt sammen i det daglige og er flinke begge to til å vise hva vi betyr for hverandre. Jeg skjønner jo at dét er det viktigste i hverdagen, ikke hvordan bryllupet var.

Hvordan kan jeg endre tankene mine rundt dette? Jeg føler meg som en dust; det gjelder jo "bare" et bryllup. Hvorfor kan jeg ikke bare legge det bak meg? Gjort er gjort, liksom. Men samtidig så skal det jo være ett av de store øyeblikkene i livet. Jeg orker ikke å se på brudebildene engang, for da blir jeg bare påmint hvordan jeg hadde det den dagen.

Anonymous poster hash: 507a3...589

[Gjest Gjest]

Sa du til ham at du syntes han var fin i dag da?

[AnonymBruker]

Uff..

Men er det et generelt trekk ved mannen din at han stivner til i settinger der det er fokus på ham? Dvs. har han en jobb der han ofte må holde foredrag eller presentere noe, har du sett ham holde tale i selskap tidligere?

Anonymous poster hash: 316e5...b26

[Gjest]

Bryllup blir hauset opp noe ekstremt som et av livets mest meningsfulle og vidunderfulle øyeblikk. Dette gir selvsagt store forhåpninger som ikke alltid virkeligheten kan leve opp til. Mannen din virket stresset, noe som er forståelig med stor oppmerksomhet rettet mot seg.

Men livet er ikke bryllup. Livet er alle dagene utenom. Du har en flott mann, antar jeg? Det er vel mer verdt en tusen dårlige bryllup?

Ting trenger ikke være 100% for at det skal være positivt og fint. Tenk på hva dere har sammen, og se fremover.

Lykke til

[AnonymBruker]

Ta ham med ut på en "bryllupsmiddag" med bare dere to? Hvis han til vanlig er varm og kjærlig, så er han sikkert det på en finere, romantisk middag også. Så kan dere pynte dere litt ekstra, og du kan droppe å fortelle ham at det har noe med bryllupet å gjøre. Så får du noe annet å tenke tilbake på

Anonymous poster hash: 979e1...28c

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg sa han var flott, ja😀 Og det visste han også fra før av at jeg syntes, for jeg hadde sett ham i hele antrekket. Han ville absolutt ikke vite hvordan kjolen min så ut, så jeg var i overkant spent og nervøs for hva han ville synes.

Jeg har hørt ham holde tale i andre sammenhenger og han har alltid holdt flotte taler. Det gjorde han i og for seg nå også, men den var flott for gjestene - ikke for meg. Han har sagt i ettertid at han la opp talen sin helt feil, så det er litt sånn "ok, spist er spist". Ikke noe å gjøre med. Men de andre tingene blir jeg liksom ikke ferdig med. Og det MÅ jeg jo bare bli! Kan ikke gå å elte den skuffelsen stort lenger nå.

Anonymous poster hash: 507a3...589

[AnonymBruker]

Tusen takk, ord deling og AB. Dere sier mye fornuftig. Jeg har en flott mann, ja, og han er kjærlig og varm til vanlig😀

Det er sant at ting ikke trenger å være 100% for å være bra. Jeg blir vel litt lurt av alle disse glansbildefremstilte bryllupene på FB og ellers, hvor alle har fantastiske drømmebryllup. Jeg prøver å finne fine ting ved bryllupet vårt, og fokusere på dem. Må vel bare jobbe enda mer dette.

Anonymous poster hash: 507a3...589

[Zevs]

Vi har det veldig godt sammen i det daglige og er flinke begge to til å vise hva vi betyr for hverandre. Jeg skjønner jo at dét er det viktigste i hverdagen, ikke hvordan bryllupet var.

Ikke sant?

Hvordan kan jeg endre tankene mine rundt dette? Jeg føler meg som en dust; det gjelder jo "bare" et bryllup. Hvorfor kan jeg ikke bare legge det bak meg? Gjort er gjort, liksom. Men samtidig så skal det jo være ett av de store øyeblikkene i livet. Jeg orker ikke å se på brudebildene engang, for da blir jeg bare påmint hvordan jeg hadde det den dagen.

Prøv generelt å tenke mindre på hvordan "ting skal være". Finn din egen lykke. Andres, eller normerte utgaver, er dårlige erstatniger

[AnonymBruker]

Ikke sant?

Prøv generelt å tenke mindre på hvordan "ting skal være". Finn din egen lykke. Andres, eller normerte utgaver, er dårlige erstatniger

Tusen takk for svar! Ja, jeg bør nok tenke mindre på hvordan ting "skal" være. Er perfeksjonist til fingerspissene og veldig usikker på meg selv. Da er fallhøyden stor og ting kan fort "ikke være bra nok" (les: jeg har ikke vært flink nok).

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 507a3...589

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at mannen din kanskje var veldig stressa og nervøs? Skjønner at det var en kjip følelse, men han mente nok ikke noe vondt med det.

Ellers så vil jeg tro at det blir bedre med tiden, spesielt etter en stund når du får det på avstand. Jeg var heller ikke fornøyd med bryllupet mitt, det var flere ting som ikke ble som jeg håpet/trodde, men gjort er gjort og man får heller være fornøyd med de tingene som var bra. Jeg var på randen av utbrenthet pga sjonglering med full jobb, eksamenstid, familieliv, høytid, osv. Hadde alt for lite fri fra jobben så jeg fikk ikke hvilt ut hverken før eller etter bryllupet. Jeg tenkte veldig mye på dette rett etter bryllupet, men nå etter et par år så er det mer "jaja, det ble nå sånn, vi har det fint i hverdagen og det er det som betyr noe". Håper det går bedre med deg etter hvert TS!

Anonymous poster hash: 8b9b5...e44

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at mannen din kanskje var veldig stressa og nervøs? Skjønner at det var en kjip følelse, men han mente nok ikke noe vondt med det.

Ellers så vil jeg tro at det blir bedre med tiden, spesielt etter en stund når du får det på avstand. Jeg var heller ikke fornøyd med bryllupet mitt, det var flere ting som ikke ble som jeg håpet/trodde, men gjort er gjort og man får heller være fornøyd med de tingene som var bra. Jeg var på randen av utbrenthet pga sjonglering med full jobb, eksamenstid, familieliv, høytid, osv. Hadde alt for lite fri fra jobben så jeg fikk ikke hvilt ut hverken før eller etter bryllupet. Jeg tenkte veldig mye på dette rett etter bryllupet, men nå etter et par år så er det mer "jaja, det ble nå sånn, vi har det fint i hverdagen og det er det som betyr noe". Håper det går bedre med deg etter hvert TS!

Anonymous poster hash: 8b9b5...e44

Tusen takk for oppmuntrende ord😀 Det er liksom ingen som snakker om at ting ikke var helt perfekt da de giftet seg, så det var på én måte godt å lese det du skrev om deg selv. Når jeg får ting mer på avstand, håper jeg at jeg tenker som deg. Etterhvert som tiden går, husker man jo gjerne det som var bra. Er i hvert fall sånn i mange andre sammenhenger, synes jeg.

Anonymous poster hash: 507a3...589

[AnonymBruker]

_{Jeg synes ikke du skal bli for hard mot deg selv, TS. Jeg forst}år at du er skuffet.

Saken er den at det er ganske mange "bridezillas" der ute. Mange er i overkant opptatt av fasade - en kvinnes detaljorientering og perfeksjonisme kommer som regel til uttrykk gjennom et bryllup mer enn i noen annen anledning. Kombiner dette med det faktum at ufrivillig single kvinner over en viss alder ikke akkurat er overbegeistret over andres bryllup, og du forstår raskt hvorfor toleransen for misfornøyde bruder er ganske lav.

Når du stripper vekk kaker, kjoler og dekorasjoner er ikke et bryllup mer enn to mennesker som lover å forbli sammen for resten av livet, bevitnet av menneskene som står dem nær. Og det var det essensielle som falt igjennom - din brudgom ga ikke uttrykk for sin kjærlighet slik du trodde han ville, ved den ene anledningen der det både var rom for det og forventet.

Du nevner at mat, transport og brudebukett ikke var som det skulle, men jeg er villig til å vedde gode penger på at dersom din mann holdt den mest rørende og intime talen du noensinne har hørt, så ville du ikke ofret buketten en tanke i ettertid. Poenget er at du ikke følte deg iverdsatt slik man skal på den ene dagen.

Man kan uttrykke kjærlighet på mange måter men for de aller fleste gir faktisk selskap og bryllup en anledning til å være høytydelig på en måte det ikke er rom for i det daglige liv. Kanskje spesielt for skandinaver, som ikke akkurat bærer hjertet på armen.

Jeg kan også identifisere meg litt med din mann. Rett og slett fordi det er EN tale av alle jeg har holdt jeg ikke var fornøyd med. Jeg var 17 og min mor fylte 50. Jeg har alltid, selv som tenåring, vært komfortabel med å holde taler. Selv da jeg var sjenert og innadvendt var foredrag og taler mitt "forte" der jeg kunne skinne. Jeg skrev godt, forberedte meg og leverte alltid med både humor og selvtillit.

Talen var god riktignok, jeg og min søster hadde hver vår del. Jeg fikk latter og applaus. Men den var ikke personlig nok. Min soster tok seg av det mer intime og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke benyttet anledningen til å si noe sårt, ærlig og rent om min egen mor. Jeg kommer til å la det hele komme ut når hun fyller 60. Kanskje din mann har tenkt seg om og forbereder noe bedre til neste anledning.

Anonymous poster hash: 316e5...b26

[AnonymBruker]

Hei, kan du se på det med humor / et skrått blikk - dagen da ikke alt gikk som det skulle, eller alt som kunne gå galt gikk galt, inkludert at din talebegavede mann floppet, men dere ble gift likevel og har det kjempebra?

Husker en episode av Sex & the city, som faktisk har dekket veldig mange av parforholdets aspekter, da hun mørke (Charlotte) skulle gifte seg (med han skallede) og alt ble feil (hun fikk bart på bildet I avisen, kjolen sprakk osv). Da minnet Carrie henne om at forrige bryllup hadde vært helt perfekt - men der hadde ikke ekteskapet vært så perfekt, snarere en katastrofe - mens denne gangen var bryllupet en katastrofe, så kanskje det lovet godt for at ekteksapet kunne bli fantastisk?

Når det er sagt, så vet jeg mange som har blitt skuffet I bryllupet sitt (fra kjole som ikke ble fin likevel, sårende tale fra far, brudgom som presterte å si at bruden var blitt tjukk gjennom årene de hadde vært sammen, til han som viklet seg inn i anekdote om at han matte velge mellom byen han bodde i og bruden, og valgte byen (derfor flyttet hun til ham), til bruden som ikke fikk en eneste tale/sang/oppmerksomhet fra noen venninner - og hun hadde invitert dem alle). Tror det er mange som ikke tør å si det høyt. Kred til deg for ærlighet :-)

.

Anonymous poster hash: 2a332...b30

[AnonymBruker]

Du lar en dag ødelegge for et helt liv med mannen din. Høres ikke ut som du er moden nok til å være gift, for hvis du var det hadde du lært hva som virkelig betyr noe her i livet.

Anonymous poster hash: f357c...05d

[AnonymBruker]

Du lar en dag ødelegge for et helt liv med mannen din. Høres ikke ut som du er moden nok til å være gift, for hvis du var det hadde du lært hva som virkelig betyr noe her i livet.

Anonymous poster hash: f357c...05d

Men i all verden, det var da voldsomt hvor mye du påberoper deg å vite om min modenhet ifht ekteskap. Jeg har vært sammen med mannen min i over ti år, og vi har vært gjennom mer enn de fleste og kommet styrket ut av det. Vi er godt voksne ++, så jeg tror jeg klarer å vurdere hvorvidt jeg er moden for ekteskap.

Anonymous poster hash: 507a3...589

[AnonymBruker]

_{Jeg synes ikke du skal bli for hard mot deg selv, TS. Jeg forst}år at du er skuffet.

Saken er den at det er ganske mange "bridezillas" der ute. Mange er i overkant opptatt av fasade - en kvinnes detaljorientering og perfeksjonisme kommer som regel til uttrykk gjennom et bryllup mer enn i noen annen anledning. Kombiner dette med det faktum at ufrivillig single kvinner over en viss alder ikke akkurat er overbegeistret over andres bryllup, og du forstår raskt hvorfor toleransen for misfornøyde bruder er ganske lav.

Når du stripper vekk kaker, kjoler og dekorasjoner er ikke et bryllup mer enn to mennesker som lover å forbli sammen for resten av livet, bevitnet av menneskene som står dem nær. Og det var det essensielle som falt igjennom - din brudgom ga ikke uttrykk for sin kjærlighet slik du trodde han ville, ved den ene anledningen der det både var rom for det og forventet.

Du nevner at mat, transport og brudebukett ikke var som det skulle, men jeg er villig til å vedde gode penger på at dersom din mann holdt den mest rørende og intime talen du noensinne har hørt, så ville du ikke ofret buketten en tanke i ettertid. Poenget er at du ikke følte deg iverdsatt slik man skal på den ene dagen.

Man kan uttrykke kjærlighet på mange måter men for de aller fleste gir faktisk selskap og bryllup en anledning til å være høytydelig på en måte det ikke er rom for i det daglige liv. Kanskje spesielt for skandinaver, som ikke akkurat bærer hjertet på armen.

Jeg kan også identifisere meg litt med din mann. Rett og slett fordi det er EN tale av alle jeg har holdt jeg ikke var fornøyd med. Jeg var 17 og min mor fylte 50. Jeg har alltid, selv som tenåring, vært komfortabel med å holde taler. Selv da jeg var sjenert og innadvendt var foredrag og taler mitt "forte" der jeg kunne skinne. Jeg skrev godt, forberedte meg og leverte alltid med både humor og selvtillit.

Talen var god riktignok, jeg og min søster hadde hver vår del. Jeg fikk latter og applaus. Men den var ikke personlig nok. Min soster tok seg av det mer intime og i etterkant angrer jeg på at jeg ikke benyttet anledningen til å si noe sårt, ærlig og rent om min egen mor. Jeg kommer til å la det hele komme ut når hun fyller 60. Kanskje din mann har tenkt seg om og forbereder noe bedre til neste anledning.

Anonymous poster hash: 316e5...b26

Takk for utfyllende svar. Jeg tror (vet) du har rett i det du sier om at alle disse små og store detaljene som gikk galt, ikke hadde betydd noe hvis de gode ordene hadde vært der. Det er jo dér den reelle skuffelsen ligger. Jeg klarer f.eks å le litt av at blomstene så mer ut som juledekorasjoner enn bryllupspynt, osv. Så det er ikke dét som opptar tankene mine, egentlig.

Forventninger er skumle saker, og de bør helst ligge på et minimum, men de er ikke alltid så lett å styre, dessverre.

Ja, man kan komme sterkere tilbake i taler ved senere anledninger😉 Lykke til når din mor fyller 60😀 Det blir helt sikkert bra.

Anonymous poster hash: 507a3...589