Mor som er dårlig til å trøste

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg av måten mamma "trøster" meg på. Hun har alltid lært meg å se det positive i alt, og viktigheten av å ha medfølelse for de som ikke har det så godt. Problemet er at hun omtrent mener det er en skam og være lei seg når man bor i dette landet, er frisk, har familie og venner og et hus og bo i.

Hun viser på en måte veldig mye empati for de som hun ikke kjenner, men ingenting for meg. Ikke misforstå, jeg mener ikke at mitt liv er vanskeligere enn f.eks en rusmisbruker eller "barna i Afrika" som mamma sier. Uansett, mener jeg at jeg av og til har det vondt, og har lov til å føle meg urettferdig behandlet.

Saken nå er at jeg for 7 uker siden brakk lårbeinet mitt etter et fall på en ridetur. Jeg ble hentet av ambulanse og operert raskt. Min mor kom på besøk dagen etter, og var som alle andre mødre selvfølgelig trist på mine vegner. Etter en stund på sykehuset fikk jeg en "nedperiode" og kjente at ting var litt tungt. Da jeg sa dette i fortvilelse til mamma sa hun at jeg ikke måtte syte, og tenke på alle de stakkars menneskene i verden som ikke en gang hadde ben å gå på.

Altså, ja, mange har det værre, ingen tvil der. Men hadde det tatt så mye av min mor å vise empati for meg og min situasjon der og da? Hun har vært slik så lenge jeg kan huske. For ti år siden mistet vi huset vårt i brann. Heldigvis var mine to barn på skolen, og jeg og mannen på jobb. I ettertid av dette var vi selvfølgelig ufattelig triste, barna like mye som meg og mannen. Mamma var jo tilstede for å hjelpe hele veien fra oppryddning til innredning av nytt hus, men presterte alltid å såre meg med sine "trøstelser". Vi overnattet hos min mor og far i noen dager etter husbrannen, og jeg husker fortsatt veldig godt hva min mor sa på kvelden da vi to satt våkne alene. Jeg var trist over alt vi hadde mistet i brannen og forteller mamma at vi aldri vil få tilbake minnene. 'Dere får et nytt hus med penger fra forsikring, og dessuten nye klær, hvitevarer og alt som følger med. Ikke alle er så heldige etter at de mister huset sitt kjære deg.' Husker at jeg ble ordentlig lei meg da hun sa det. For det første får det meg til å føle meg som et dårlig menneske. Jeg tenker på andres ugang. Skal jeg skamme meg fordi jeg synes synd på meg selv av og til også? For det andre blir jeg så lei meg fordi jeg tenker at en mamma ikke skal si sånn. Ikke koste følelsene til datteren under teppet, og minne meg på at andre har det verre. Av og til ønsker jeg at hun bare hadde lagt hodet mitt mot skulderen hennes, og sagt at hun forstår at det er fælt. Hun har aldri gjort det. Ikke når jeg var barn en gang. Datt jeg av sykkelen og skrapet opp kneet, var det kun kommentarer om at jeg måtte være glad for at jeg hadde en sykkel. Tenk at noen ikke en gang har det.

Huff, nå ble dette litt langt, men jeg håper jeg får frem det jeg prøver på. Jeg vil ikke virke overlegen, for det er jeg virkelig ikke. Men det er vell ikke så galt å ønske seg litt mer trøst av sin mor? Litt mer empati? Dere som selv har barn eller er mødre da. Ville du "trøstet" barnet ditt slikt? Ville du blitt trist om din mor "trøstet" deg slik? Det blir jeg, uten å glemme at mange andre har det mye verre. Må poengtere at jeg er veldig klar over det.

Anonymous poster hash: 8c8bc...544

[LatersBaby]

Jeg skjønner deg og jeg skjønner din mor. Hun prøver nok på sin måte å få deg til å se lyset i enden av tunnelen ved å minne deg på hvor godt du har det til tross for hva som har skjedd, men samtidig, der og da, så hjelper det ikke deg noe særlig. Hun bryr seg iallfall om deg som har stilt opp som hun har, kanskje du bare må godta at det slik moren din er - og mest sannsynlig mener hun det ikke vondt i det hele tatt..

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det akkurat likt som deg faktisk! Og det er noe av det jeg har slitt med mest opp gjennom oppveksten og som ung. Mine følelser har liksom aldri vært viktig, for bare tenk på alle andre som ikke har det så greit. Og dersom noen var litt slemme med med meg så var det nok synd på dem siden de ikke visste bedre.

Moren din viser ikke empati (dvs setter seg inn i hvordan du har det) men har vel sympati for deg og andre og ønsker deg nok alt vel.

For min del så føler jeg aldri at moren min har blitt kjent med meg eller at følelsene mine har vært "lov" å kjenne på. Det har ført med seg en udefinerbar ensomhet som jeg ikke har klart å forstå før jeg ble voksen og fikk barn selv. Og mange vonde følelser. Jeg har også hatt problem med å "stole på" mine følelser og har tenkt at jeg burde klare å "tenke" annerledes. På grunn av dette har jeg hatt perioder med depresjon uten å klare helt å sette fingren på hva som var feil. Jeg jobber fremdeles med å lære meg til å tenke at mine følelser er "lov" til å ha, jeg har lov til å være lei meg og jeg må lære meg å "være i følelsene og akseptere dem".

Jeg synes på ingen måte at du overdriver og du har lov til å være lei deg for at du ønsker trøst og forståelse for DINE problem.

Mammaen din ønsker deg nok alt godt men gir deg ikke det du trenger. Kanskje er hun ikke så flink med følelser hun heller?

For min del har det resultert i at jeg ikke har noe nært forhold til min mor, det orker jeg ikke. Hun har god kontakt med barnebarna og det er godt nok for meg.

Kanskje det hjelper om du prater ordentlig med din mor og forteller henne hva du tenker og nøyaktig hva du føler? Og hvordan du tenker rundt dine følelser?

Jeg har ikke gjort det med min mor, jeg tror ikke det har noen hensikt. Hun ville bare blitt lei seg og laget et drama utav det, men jeg tror hun ville forstått. Men jeg har bare valgt å la det ligge og tenke at det er hennes problem og ikke mitt - hun burde gjort noe annerledes tidligere om hun hadde ønsket et godt forhold med meg.

Har ingen gode råd igrunnen utenom å ta det opp med henne (uten å være anklagene, kun fortelle hva du føler) eller akseptere at det er sånn og håpe på en partner som kan være en bedre støtte!

Anonymous poster hash: d829d...395

[Sjøhesten]

http://m.youtube.com/watch?v=1Evwgu369Jw#

[Gjest Kvinneline]

Forstår hvorfor du føler at din mor ikke trøster deg. Hun viser nok empati, bare på en litt uvanlig måte. Jeg skjønner dere begge to, og tror nok at fin mor kun ønsker å oppmuntre deg, selv om hun ikke lykkes i det. At hun sa slike ting når du var barn synes jeg er verre. Barn ser sitt syn, og greier ikke sette seg inn andres situasjon som voksne. Barn skal bli trøstet i armene hos sin mor, og få gråte så mye de vil.

Uansett tror jeg at hun kun ønsker deg godt. Du kunne jo fortalt henne hva du føler da

[AnonymBruker]

Hun prøver sikkert å oppmuntre deg men tenker ikke over at i blant er det godt å få trøst. Har ei venninne som er sånn, så jeg prater ikke med henne når jeg er lei meg. Men å unngå mora mi er vanskeligere. Prøv å snakke med mora di om dette?

Anonymous poster hash: e3b60...b2d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det akkurat likt som deg faktisk! Og det er noe av det jeg har slitt med mest opp gjennom oppveksten og som ung. Mine følelser har liksom aldri vært viktig, for bare tenk på alle andre som ikke har det så greit. Og dersom noen var litt slemme med med meg så var det nok synd på dem siden de ikke visste bedre.

Moren din viser ikke empati (dvs setter seg inn i hvordan du har det) men har vel sympati for deg og andre og ønsker deg nok alt vel.

For min del så føler jeg aldri at moren min har blitt kjent med meg eller at følelsene mine har vært "lov" å kjenne på. Det har ført med seg en udefinerbar ensomhet som jeg ikke har klart å forstå før jeg ble voksen og fikk barn selv. Og mange vonde følelser. Jeg har også hatt problem med å "stole på" mine følelser og har tenkt at jeg burde klare å "tenke" annerledes. På grunn av dette har jeg hatt perioder med depresjon uten å klare helt å sette fingren på hva som var feil. Jeg jobber fremdeles med å lære meg til å tenke at mine følelser er "lov" til å ha, jeg har lov til å være lei meg og jeg må lære meg å "være i følelsene og akseptere dem".

Jeg synes på ingen måte at du overdriver og du har lov til å være lei deg for at du ønsker trøst og forståelse for DINE problem.

Mammaen din ønsker deg nok alt godt men gir deg ikke det du trenger. Kanskje er hun ikke så flink med følelser hun heller?

For min del har det resultert i at jeg ikke har noe nært forhold til min mor, det orker jeg ikke. Hun har god kontakt med barnebarna og det er godt nok for meg.

Kanskje det hjelper om du prater ordentlig med din mor og forteller henne hva du tenker og nøyaktig hva du føler? Og hvordan du tenker rundt dine følelser?

Jeg har ikke gjort det med min mor, jeg tror ikke det har noen hensikt. Hun ville bare blitt lei seg og laget et drama utav det, men jeg tror hun ville forstått. Men jeg har bare valgt å la det ligge og tenke at det er hennes problem og ikke mitt - hun burde gjort noe annerledes tidligere om hun hadde ønsket et godt forhold med meg.

Har ingen gode råd igrunnen utenom å ta det opp med henne (uten å være anklagene, kun fortelle hva du føler) eller akseptere at det er sånn og håpe på en partner som kan være en bedre støtte!

Anonymous poster hash: d829d...395

Ja, det du beskriver, forklarer mange av mine følelser oppgjennom oppveksten. Det har nok gitt meg et litt dårligere forhold med min mor også, selv om vi treffes ofte. Hun er ikke et "følelses menneske", og jeg har aldri sett mamma noe sårbar. Kanskje det kunne vært greit å snakket med henne om dette ja. Føler i alle fall ikke at jeg har noe å tape. Mamma har i hvert fall lært meg hvordan jeg ikke skal trøste barna mine :-) TS.

Anonymous poster hash: 8c8bc...544

[Gjest Kvinneline]

http://m.youtube.com/watch?v=1Evwgu369Jw#

Denne filmen burde blitt vist i alle klasserom

[Red-Ruby]

Herregud, hva med de barna som ikke har en mor engang? Neida,beklager.

Skjønner veldig godt hva du mener! av og til vil man bare bli trøstet av mammaen..

Og moren din har helt fjern syn på sorg,mener nå jeg. Men kanskje det er en grunn til det?

Livet er vanskelig,og folk flest har opplevd sorg, depresjon og lidelse. Det har sikkert din mor også. Noen mennesker kommer seg gjennom sånne perioder med å gråte, andre med å bli religiøse, og noen vil bare "tøffe seg opp og late som ingenting."

Jeg tror at moren din er i den siste kategorien. Dette er sikkert den eneste måten som hun vet om for å trøste, og det er sikkert noe som har funket for henne og da tenker hun at dette er eneste riktige å si til in datter! Hun er nok veldig glad i deg, det har hun vist med å stille opp når du har hatt det vanskelig.

Siden det er så mye kjærlighet i bilde, så hadde jeg prøvd å snakke med henne om dette. Si at av og til vil man bare bli hørt, og man trenger ikke nødvendigvis løsning eller å høre at andre har det verre.

Det er vanskelig for din mor ,som elsker deg, å se at du lider, og hun vil nok at du skal stoppe med en eneste gang! men sånn funker det jo ikke. Jeg tror hun hadde forstått hvis du tok det opp med henne. Tror ikke du det?

[AnonymBruker]

Herregud, hva med de barna som ikke har en mor engang? Neida,beklager.

Skjønner veldig godt hva du mener! av og til vil man bare bli trøstet av mammaen..

Og moren din har helt fjern syn på sorg,mener nå jeg. Men kanskje det er en grunn til det?

Livet er vanskelig,og folk flest har opplevd sorg, depresjon og lidelse. Det har sikkert din mor også. Noen mennesker kommer seg gjennom sånne perioder med å gråte, andre med å bli religiøse, og noen vil bare "tøffe seg opp og late som ingenting."

Jeg tror at moren din er i den siste kategorien. Dette er sikkert den eneste måten som hun vet om for å trøste, og det er sikkert noe som har funket for henne og da tenker hun at dette er eneste riktige å si til in datter! Hun er nok veldig glad i deg, det har hun vist med å stille opp når du har hatt det vanskelig.

Siden det er så mye kjærlighet i bilde, så hadde jeg prøvd å snakke med henne om dette. Si at av og til vil man bare bli hørt, og man trenger ikke nødvendigvis løsning eller å høre at andre har det verre.

Det er vanskelig for din mor ,som elsker deg, å se at du lider, og hun vil nok at du skal stoppe med en eneste gang! men sånn funker det jo ikke. Jeg tror hun hadde forstått hvis du tok det opp med henne. Tror ikke du det?

Fikk et stikk inne i meg når jeg leste den første linjen Glad det bare var en spøk, men noe slikt ville nok faktisk mamma kunne ha sagt. Det er faktisk en slik kommentar jeg frykter om jeg tar opp dette med henne. Kan høre henne i hodet mitt 'noen har ikke en mor engang, og din er ikke god nok for deg? Jeg er ikke en god nok mor for deg'.. Huff, jeg gruer.

Men det er jo den eneste løsningen. Dette vil ikke endre seg uten at jeg gir det et forsøk. Og mamma vet nok hvor glad jeg er i henne. Det er jeg! Hun har jo alltid vært der, støttet og hjulpet til. Er sjeleglad for det, og er heldig som har henne. Jeg må bare være flink til å fortelle henne dette, samtidig som jeg tar opp hennes trøstemåter. Jeg kjenner jo at jeg faktisk er redd for at barna mine noen gang skal behøve trøst når mormor passer de. Minstejenta på 7 er ei følsom jente, og jeg vet at hun hadde kjent seg "mindre elsket" (for å sette det på spissen), om mamma hadde sagt at hun ikke har noe å syte for osv. Mine barn har lov til å føle at de har det vondt når de slår seg. Gutten min brakk hånda for et par år siden, og da sa han faktisk i full gråt at ingen kunne ha det så vondt! Lot han gråte inntil brystet mitt og sa om og om igjen at jeg både så og skjønnte at han hadde det ubeskrivelig vondt. Jeg vet hvor godt det er med trøst av og til, så jeg er ikke lik min mor der i alle fall. Jeg får sette meg ned med henne alene en dag og snakke litt.

Takk for svar TS.

Anonymous poster hash: 8c8bc...544

[Red-Ruby]

Fikk et stikk inne i meg når jeg leste den første linjen Glad det bare var en spøk, men noe slikt ville nok faktisk mamma kunne ha sagt. Det er faktisk en slik kommentar jeg frykter om jeg tar opp dette med henne. Kan høre henne i hodet mitt 'noen har ikke en mor engang, og din er ikke god nok for deg? Jeg er ikke en god nok mor for deg'.. Huff, jeg gruer.

Men det er jo den eneste løsningen. Dette vil ikke endre seg uten at jeg gir det et forsøk. Og mamma vet nok hvor glad jeg er i henne. Det er jeg! Hun har jo alltid vært der, støttet og hjulpet til. Er sjeleglad for det, og er heldig som har henne. Jeg må bare være flink til å fortelle henne dette, samtidig som jeg tar opp hennes trøstemåter. Jeg kjenner jo at jeg faktisk er redd for at barna mine noen gang skal behøve trøst når mormor passer de. Minstejenta på 7 er ei følsom jente, og jeg vet at hun hadde kjent seg "mindre elsket" (for å sette det på spissen), om mamma hadde sagt at hun ikke har noe å syte for osv. Mine barn har lov til å føle at de har det vondt når de slår seg. Gutten min brakk hånda for et par år siden, og da sa han faktisk i full gråt at ingen kunne ha det så vondt! Lot han gråte inntil brystet mitt og sa om og om igjen at jeg både så og skjønnte at han hadde det ubeskrivelig vondt. Jeg vet hvor godt det er med trøst av og til, så jeg er ikke lik min mor der i alle fall. Jeg får sette meg ned med henne alene en dag og snakke litt.

Takk for svar TS.

Anonymous poster hash: 8c8bc...544

Nå kjenner jeg at jeg angrer på den barnslige spøken min,beklager!

Uff, kanskje du kan vise videoen som blir linket til her? syns den var genial! lykke til ts<3

[mie23]

Kjipt :/

[AnonymBruker]

Nå kjenner jeg at jeg angrer på den barnslige spøken min,beklager!

Uff, kanskje du kan vise videoen som blir linket til her? syns den var genial! lykke til ts<3

Nei, det må du ikke ha Jeg tåler en spøk. Lo når jeg skjønte at du spøkte Ja, jeg kunnr ha vist den videoen. Den var veldig fin og oppklarende.

Anonymous poster hash: 8c8bc...544

[Sjøhesten]

Denne filmen burde blitt vist i alle klasserom

Ja, enig :-) Den er veldig søt men også veldig treffende. Tror de fleste av oss kunne trengt en påminnelse innimellom, det er alltid vanskelig å vite hva en skal si når noen har det vondt og vanskelig. Men det vi ofte vil ha er trøst og noen som lytter, ikke alltid tips og råd om hvordan vi skal håndtere situasjonen.

Til TS: kanskje du rett og slett bare bør si til din mor at du ønsker trøst og at hun hører på det du har å si? Hun er jo moren din og føler kanskje at hun på en måte vil hjelpe deg å fikse problemene, selv om det ikke treffer?

[Polly Ester]

Jeg skjønner - som flere her sier - både deg og moren din.

Det er viktig å få anerkjennelse på sine egne problemer og sin sorg også. Det skal være lov å være lei seg uten at man må tenke på at andre har det verre. Det må være lov til å si at man er sulten, uten å tenke på de stakkars barna som ikke får mat. Eller være lei seg fordi man ikke får en leke, selv om det finnes mange barn som ikke får leker.

Du trenger ikke ta noen voldsomme oppgjør med moren din heller, men bare si hvordan det føles for deg når hun bagatelliserer dine følelser. "Mine følelser er fortsatt viktige, selv om andre har det verre", er vel egentlig nok å si. Hvis hun reagerer på det negativt, så er det bare å fortsette å si at du blir lei deg når hun gjør dine følelser ubetydelige.