Unnskyld.....

[AnonymBruker]

Kjære pappa... skulle ønske jeg kunne huske lyden av stemmen din.

Jeg lukker øynene....ser deg for meg, konturene dine, fargene, ansiktstrekkene, men det er diffust det også...

Jeg prøver å få frem minner om stemmen din, latteren din....lytter....søker... men finner det ikke frem lenger . det er borte, tapt for alltid.

Jeg føler meg så alene mange ganger.... så alene...,, skulle så gjerne ønske at du var her... så jeg iallefall hadde hatt en person jeg kunne stolt hundre prosent på... fortalt alt til. Som kunne stillt opp for meg, trøstet meg....de få gangene jeg virkelig trenger det...

Jeg er så alene....

Verden føles så vanskelig... så tung. Bare ny utfordring på ny utfordring..

Tviholde på masken, fasaden, gjøre mine til slett spill, så barna ikke merker.... alt for å skjerme barna... det er ikke deres skyld....

Jeg angrer så vanvittig, hvorfor tok jeg det valget den gangen, hvordan kunne jeg velge så feil............. jeg vet hvorfor, hvorfor lure meg selv. Jeg er klok nok til å forstå nå.....Jeg hadde det vondt da også. Gammel smerte, som aldri var tatt tak i, Savnet etter deg. Savnet etter en normal oppvekst..med iallefall en frisk forelder tilstede.

Skjebnen ville det ikke sånn.

Hvor lenge etter skal jeg måtte betale tilbake....hvordan skulle jeg vite da, hvordan skulle jeg være klok nok, fortsatt i tjueårene, til å skjønne at det var gamle sorger, barndommens smerter som fortsatt gjorde vondt... og at det Ikke var ekteskapet mitt det var noe i veien med...

Jeg skjønte det ikke....unnskyld! unnskyld! Ikke straff meg lenger....jeg orker ikke mer....

Har jeg ikke blitt straffet nok nå ? hvor lenge skal jeg måtte betale.....unnskyld.....

Hadde jeg bare hatt en person, en eneste en, jeg visste ville stille opp for meg hundre prosent, som ville backet meg opp, så hadde jeg reist for lenge siden....begynt på nytt...

Det er iallefall sånn det føles...

Men er det det jeg egentlig vil.....? NEI...hvorfor kan han ikke bare være snill...jeg orker ikke bryte ut igjen, starte helt på nytt....igjen......Hvorfor kan vi ikke være uenige, diskutere, og enten komme til enighet, eller bare bli enige om at vi er uenige..

Hvorfor må truslene komme, hvorfor må hendene hans brukes til annet enn kjærtegn....Hvorfor kan han ikke bare la være..... Han vet det er feil, han vet det ødelegger, knuser tryggheten og kjærligheten.. Men gjør det alikevel..

Den evige runddansen;... roen....oppbyggingen, utbruddet, unnskyldningen, avstanden, forsoningen....roen...oppbyggingen utbruddet..unnskyldningen, avstanden...forsoningen....

Jeg orker ikke mer....

.....Masken faller snart....fasaden har sprekker jeg ikke lenger har energi til å reparere....

Er det skjebnens ironi? At det skjer , akurat når jeg er like gammel som da du døde pappa? Akurat nå som barnet mitt er like gammelt, som jeg var da du døde?

Unnskyld.....

Anonymous poster hash: f1dac...8e2

Anonymous poster hash: f1dac...8e2

[Gjest snoopy_93]

Vet ikke helt hva jeg skal si..
Vil ihvertfall gi deg en god klem!