Er jeg en dårlig mor hvis jeg av og til bare vil rømme?

[AnonymBruker]

Jeg sitter med en veldig vond følelse i dag, og jeg er vel ute etter å høre hvordan andre mødre har det. Det kan virke som om "alle" synes det er slitsomt med barn, men på en god måte. Stemmer det?

Slik er det for meg:

Jeg (vi) har 3 barn, ingen i skolen enda. Mannen min jobber hver dag, typisk 9-16. Jeg er for øyeblikket hjemme med minstemann, men det endrer seg fra høsten. Stort sett klarer jeg meg greit i dette kaoset, men ofte får jeg en overveldende trang til å rive opp ytterdøren og bare løpe vekk. Det ser grusomt ut når jeg skriver det ned her, men nå er jeg bare brutalt ærlig.

Jeg elsker barna mine, men jeg synes dette er ufattelig utmattende. Det er skriking, masing og krangling hver dag. I tillegg er jeg alltid ekstremt bekymret for dem. Analyserer hver minste lille ting, og tolker det i verste retning. Kreft, diabetes, psykologiske tilstander etc. Er rett og slett livredd for alt som kan gå galt.

Jeg tror at hovedproblemet mitt er at jeg aldri planla å få en familie. Av diverse årsaker som jeg ikke vil gå inn på (stammer fra egen oppvekst), var bare tanken på egen familie helt uaktuell. Men så skjedde det allikevel, og nå kjenner jeg veldig godt på den følelsen av frykt og angst som jeg visste kom til å komme. Jeg takler ikke å ha så mye å miste! Hverken barna eller mannen min.

Nå ble det litt rotete her... Uansett. Er dette normalt? Passer jeg ikke til å være mor og partner? Eller vil dette gå over med årene?

Anonymous poster hash: a9285...938

[Druid]

Dette er helt normalt.

Slapp av, det justerer seg inn litt etterhvert, og snakker du skikkelig med partneren din, har du en hjelper for å få det til å gå. Han vil ha det akkurat på samme måte.

Prøv å planlegg at dere har vær deres ferie i løpet av året som er deres egen tid. Behøver ikke være lang eller dyr; poenget er å få litt kontakt med deg selv av og til.

[AnonymBruker]

Uff,syns litt synd på deg,og tror jeg skjønner deg veldig godt. Dette var en situasjon du aldri ville havne i,og nå sitter du alene med 3 små barn halve dagen. Du er nok bare "ny mor" og trenger litt tid før alt faller på plass,husk at barna ikke kommer til å være små for alltid, og det gjør ingenting at du tenker det,så lenge du ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 2430f...4bb

[Sura]

Du ER mor og partner. Det er fakta og det er lite du kan gjøre med det. Med mindre du bestemmer deg for å gå fra mannen da, og etterhvert sitte med tre barn helt alene til tider. Alle får en følelse av avmakt innimellom, det er helt naturlig. Du kan bare ikke la deg påvirke av det. Ungene dine trenger deg, punktum. Det du KAN gjøre er å sørge for at du får litt avlastning innimellom, sånn at du får alenetid og kan lade batteriene. Sjekk med en venn eller slektning eller få en betalt barnevakt.

Det at du bekymrer deg for hva som kan skje er TOTALT meningsløst. Du må bare legge bort de tankene helt. Det er helt greit å bekymre seg når man har fått beskjed om at noe er galt, men å gå rundt og tenke på det uten grunn sliter deg bare ut.

Pass på deg selv oppi alt styret, så vil du etterhvert få hodet over vannet igjen.

[Crobern]

Å gud av meg for en dårlig mot du og resten av mødrene er Nei, kjære deg.Dette er helt normalt. Rømme er en ting, jeg vet om folk som har hatt lyst til å hive kolikkungen sin ut av vinduet, eller dope de med piller kun for å få sove selv. Men de gjør det selvsagt ikke. Om du faktisk rømmer, så stiller det seg annerledes.

Ingen av de jeg har nevnt, og ikke du er en dårlig mor. Det er helt normalt å føle det slik.

[NoFuss]

Av og til mens ungene var små lengtet jeg etter en ettroms hybel For det er ikke til å komme fra at det kan bli hektisk og man kan bli møkk lei av å gå og plukke opp rot hele tiden. Du rydder og så kommer ungene etter deg og river ned. Det er møter, krangling osv. Men det blir med tanken, og plutselig har du noen armer rundt halsen og en liten stemme som sier "du er besteste mamman i verden" mens du får en skikkelig knuseklem og et suss på kinnet.. da er hybelen glemt.

[AnonymBruker]

Takk for milde svar! Var redd for KG-kjeft.

Jeg vet jo innerst inne at det meste er normalt, men det føles som ingen egentlig vil høre hvordan det egentlig er. Jeg prøver å være ærlig med mannen min, men er redd for å såre han. Bare for å ha sagt det så er jeg ikke interessert i å gå fra hverken han eller barna. Det ville ha ødelagt meg.

Men jeg skulle så gjerne ha følt på den roen og lykken som alle andre tilsynelatende føler. Jeg vet jo at jeg har alt jeg trenger for å ha det bra, men det er som om jeg alltid har en storm inni meg. Masse gamle issues som jeg prøver å nøste opp i, men ting tar tid.

Anonymous poster hash: a9285...938

[Gjest Jørild]

Det er normalt å bli lei og bekymre seg, men om man bekymrer seg så mye at det går ut over hverdagen går det an å søke hjelp. Det kan skje mye fælt, og det er greit å ta høyde for det, men man skal ikke bruke opp kreftene på å bekymre seg. Da ville jeg tatt det opp med fastlege.

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt, og for mange endrer følelsen seg drastisk når barna blir mer selvstendige.

Men.

Du sliter også med angsttanker, og det tror jeg du kan få gjort mye med hos psykolog. Endre tankemønstre rett og slett.

Snakk med mannen din, og få en ordning hvor du enten kan gå privat på kveldstid eller at han faktisk får fri fra jobb et par timer så du kan gå på timer på start eller slutt av arbeidsdag.

Jeg gjør selv dette ifbm anhstproblematikk, og da har jeg avtalt med mannen at vi prioriterer det en periode ifht fri fra jobb. Det er jo snakk om helse og livskvalitet.

Anonymous poster hash: 1d165...b99

[AnonymBruker]

Det meste høres helt normalt ut, men det blir slitsomt i lengden å være så bekymra. Er det noe du kan få hjelp med kanskje?

Er ingen av barna i bhg.? Jeg hadde blitt sprø rimelig fort av å ha tre små barn hjemme, uten å komme meg ut på noe alene av og til.

Jeg har heller ikke den gode roen som mamma som mange beskriver. Er alltid litt stressa inni meg, mye fordi jeg vet at noen snart trenger meg på ett eller annet vis. Er avslappet på jobb, der vet jeg hva som skjer og har bare meg selv å tenke på.

Min teori er at det er slik fordi jeg fikk familie "veldig fort", har to tette, den eldste er halvannet. Vi er en familie på fire og jeg er fortsatt veldg fersk i rollen som mor, og har nok ikke helt vent meg til det enda. Blir nok bedre!

Anonymous poster hash: 649e0...f94

[Tante-Sofie]

Jeg håper ikke det er normalt å konstant gå rundt og bekymre seg for om barnet har fått kreft, diabetes eller andre ting. For det høres fryktelig vondt og slitsomt ut. Synes du burde se om det er mulig å få noen å snakke med.

[Gjest Blomsterert]

Jeg sitter med en veldig vond følelse i dag, og jeg er vel ute etter å høre hvordan andre mødre har det. Det kan virke som om "alle" synes det er slitsomt med barn, men på en god måte. Stemmer det?

Slik er det for meg:

Jeg (vi) har 3 barn, ingen i skolen enda. Mannen min jobber hver dag, typisk 9-16. Jeg er for øyeblikket hjemme med minstemann, men det endrer seg fra høsten. Stort sett klarer jeg meg greit i dette kaoset, men ofte får jeg en overveldende trang til å rive opp ytterdøren og bare løpe vekk. Det ser grusomt ut når jeg skriver det ned her, men nå er jeg bare brutalt ærlig.

Jeg elsker barna mine, men jeg synes dette er ufattelig utmattende. Det er skriking, masing og krangling hver dag. I tillegg er jeg alltid ekstremt bekymret for dem. Analyserer hver minste lille ting, og tolker det i verste retning. Kreft, diabetes, psykologiske tilstander etc. Er rett og slett livredd for alt som kan gå galt.

Jeg tror at hovedproblemet mitt er at jeg aldri planla å få en familie. Av diverse årsaker som jeg ikke vil gå inn på (stammer fra egen oppvekst), var bare tanken på egen familie helt uaktuell. Men så skjedde det allikevel, og nå kjenner jeg veldig godt på den følelsen av frykt og angst som jeg visste kom til å komme. Jeg takler ikke å ha så mye å miste! Hverken barna eller mannen min.

Nå ble det litt rotete her... Uansett. Er dette normalt? Passer jeg ikke til å være mor og partner? Eller vil dette gå over med årene?

Anonymous poster hash: a9285...938

Ta det helt med ro du. Hvem som helst vil rømme ut døra iblant når de har småbarn :-) Det er faktisk bare et tegn på at du tar ansvar og iblant tynges av det. En bekymrer seg som ansvarsfull forelder!

Kanskje blir det lettere når du kommer i jobb igjen,så du får litt annet å tenke på også.

[aquiz]

du vil lære å leve med det...!

[AnonymBruker]

Hold ut, det står bare på noen få år. Dette er ikke resten av livet ditt, bare en brøkdel. Når den minste er flyttet ut innen tja 18-20 år, så er du i mål. Hva er 20 år i forhold til et langt liv på 80-90?? Når du er 50-60 eller 70 så vil du savne disse dagene. Du kan ikke rømme, for da mister de hvertfall hun som skal passe på dem

Anonymous poster hash: 8ba5c...008

[AnonymBruker]

Nei, det gjør deg ikke til en dårlig mor. Det gjør deg til en mor. Så lenge det blir med tanken.

Anonymous poster hash: 00547...5c3

[AnonymBruker]

Tenkte du ikke på det før du fikk tre barn så tett?

Skjønner meg ikke på folk som får så mange barn på så kort tid. Tenker de ikke over at det ikke er til verken barna eller foreldrenes beste?

Anonymous poster hash: 6767f...d72

[Harlekin]

Jeg tror at hovedproblemet mitt er at jeg aldri planla å få en familie. Av diverse årsaker som jeg ikke vil gå inn på (stammer fra egen oppvekst), var bare tanken på egen familie helt uaktuell. Men så skjedde det allikevel, og nå kjenner jeg veldig godt på den følelsen av frykt og angst som jeg visste kom til å komme. Jeg takler ikke å ha så mye å miste! Hverken barna eller mannen min.

Anonymous poster hash: a9285...938

Slik føler jeg det også. Jeg har skapt noe som gjør at jeg ikke klarer å leve videre hvis jeg mister det, sånn føles det i alle fall. Å være redd og bekymret for alt mulig rart, er sånn det er å være forelder. Men det er normalt. Noen er mer bekymret enn andre, men alle foreldre er redd for å miste barna sine. Men jeg tror det bare er noe man må leve med. Jeg vet at ting kan skje som jeg ikke har kontroll over, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre er å akseptere den risikoen livet er, og prøve å fokusere på det positive og trygge. Hvis man er veldig redd, slik at det går utover hverdagen, kan en psykolog hjelpe, men i de fleste tilfeller tror jeg man bare lærer seg å leve med det. Det er jo ikke noe annet alternativ.

Men jeg skulle så gjerne ha følt på den roen og lykken som alle andre tilsynelatende føler. Jeg vet jo at jeg har alt jeg trenger for å ha det bra, men det er som om jeg alltid har en storm inni meg. Masse gamle issues som jeg prøver å nøste opp i, men ting tar tid.

Anonymous poster hash: a9285...938

Det er nok ingen som bare er rolige og lykkelige. Husk at man kan føle masse inni seg uten at det vises på utsiden (eller skrives på Facebook ). For meg hjelper det å tenke at alle har sitt, selv om de på utsiden virker vellykkede og lykkelige. Vi er alle i samme båt.

[AnonymBruker]

Slik føler jeg det også. Jeg har skapt noe som gjør at jeg ikke klarer å leve videre hvis jeg mister det, sånn føles det i alle fall. Å være redd og bekymret for alt mulig rart, er sånn det er å være forelder. Men det er normalt. Noen er mer bekymret enn andre, men alle foreldre er redd for å miste barna sine. Men jeg tror det bare er noe man må leve med. Jeg vet at ting kan skje som jeg ikke har kontroll over, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre er å akseptere den risikoen livet er, og prøve å fokusere på det positive og trygge. Hvis man er veldig redd, slik at det går utover hverdagen, kan en psykolog hjelpe, men i de fleste tilfeller tror jeg man bare lærer seg å leve med det. Det er jo ikke noe annet alternativ.

Det er nok ingen som bare er rolige og lykkelige. Husk at man kan føle masse inni seg uten at det vises på utsiden (eller skrives på Facebook ). For meg hjelper det å tenke at alle har sitt, selv om de på utsiden virker vellykkede og lykkelige. Vi er alle i samme båt.

Det hjelper faktisk å høre at andre har det på samme måten! Takk for at du deler.

Jeg går fast til psykolog, så den biten er grei. Men jeg tror de som mener at dette er noe jeg må lære å leve med har rett. Jeg prøver å tenke at jeg kommer til å savne denne perioden om noen år. Kanskje det hjelper! Jeg har hatt et par fine dager nå, med masse hygge og ro. Sånn har livet blitt! Den ene dagen er alt kaos, den neste råder den komplette idyll. Snålt!

Til deg som bare måtte komme med en helt ubrukelig kommentar; barna var ikke planlagt, og jeg klarer ikke å ta abort (dog var det oppe til kraftig vurdering den siste gangen!). Jeg ville aldri ha gjort noe annerledes, selv om jeg sliter i dag. Jeg er ikke av den typen som planlegger livet ned til minste detalj. Det finnes veldig mange som meg, og det må du bare akseptere. Selv om vi kan bli overveldet i etterkant betyr ikke at vi angrer, eller at vi er en gjeng med idioter.

Anonymous poster hash: a9285...938

[AnonymBruker]

Det hjelper faktisk å høre at andre har det på samme måten! Takk for at du deler.

Jeg går fast til psykolog, så den biten er grei. Men jeg tror de som mener at dette er noe jeg må lære å leve med har rett. Jeg prøver å tenke at jeg kommer til å savne denne perioden om noen år. Kanskje det hjelper! Jeg har hatt et par fine dager nå, med masse hygge og ro. Sånn har livet blitt! Den ene dagen er alt kaos, den neste råder den komplette idyll. Snålt!

Til deg som bare måtte komme med en helt ubrukelig kommentar; barna var ikke planlagt, og jeg klarer ikke å ta abort (dog var det oppe til kraftig vurdering den siste gangen!). Jeg ville aldri ha gjort noe annerledes, selv om jeg sliter i dag. Jeg er ikke av den typen som planlegger livet ned til minste detalj. Det finnes veldig mange som meg, og det må du bare akseptere. Selv om vi kan bli overveldet i etterkant betyr ikke at vi angrer, eller at vi er en gjeng med idioter.

Anonymous poster hash: a9285...938

Mange jeg kjenner med planlagte barn føler det på samme måte avogtil, spesielt når man er sliten.

Det er tungt med barn, ikke pga barna i seg selv- men fordi det jo krever mye.

Jeg tror du bare skal fortsette som før, og bare forsøke ta noen pust i bakken avogtil

Kanskje litt omorganisering av hverdagen på små stressmomenter kan hjelpe?

Anonymous poster hash: 1d165...b99