Fordommer og handicap. Slik føler jeg det, laaangt

[AnonymBruker]

Hei

Ja jeg er handicapet (det er vel politisk ukorrekt å si, fordi det heter personer med funksjonsnedsettelse men det blir alt for langt å si det i dette innlegget. Så om du blir provosert av politisk ukorrekte bør du stikke til neste innlegg).

Jeg presiserer at dette er mine erfaringer og meninger og ikke representativt for alle med ett handicap, vi er like ulike som de som er "friske".

Jeg er 26 år, jeg er født med CP (celebral Parese), Noen ganger spør jeg folk over nett hva de tenker når de hører CP. Mange ulike svar. Muskelsykdom, grønnsak, retard, siklende....sikkert mye mer.

Jeg kan å gå og er helt fungerende ,med høyskole utdanning og jobb (selv om jeg straks må ha ny), familie, venner og alt som hører med. Det som feiler meg er at jeg halter og bruker krykker innimellom og er en del stivere i kroppen. Men alikevel får jeg spørsmål som "kan du spise selv?" Det er greit at folk spør om noe om de lurer , men det er lov til å bruke øynene man er født med.. Jeg sitter her å spiser en bolle, ser det slik ut?

Det første utbruddet til 80% av de som møter meg er "Å stakkars deg"! Jeg hadde ikke taklet ett handicap"... Jeg vet de mener det godt, men her gjør man to feil.

1. Er man handicapet har man ikke noe valg enn å takle det! Hva er alternativet? At jeg tar livet mitt? Beklager men jeg har det fint.

2. Du antar at jeg har en dårligere livskvalitet og har det fælt.

Det er kanskje naturlig og tenke det om du sammenligner meg med ditt liv. Men hva er det jeg ikke har som du har? Ja ok jeg kan ikke spille fotball, gå på ski, løpe maraton, kjøre bil med manuelt gir, eller ha sex i de mest akrobatiske stillingene. Men det har jeg da aldri heller kunnet, så jeg svaner det ikke fordi jeg vet ikke hva jeg går glipp av. Det å halte er normalt for meg. Men jeg har venner familie, jobb og utdannelse. Jeg har det egentlig helt topp, men har selvsagt dager som er tyngre enn andre, Men vær så snill slutt og anta at jeg har ett fælt liv, spør! Livskvalitet er subjektivt og måles ut i fra dine evner (min mening).

En venninne av min mor uttalte da jeg var 14 og sårbar " Jeg syns du er tøff jeg. Jeg skjønner ikke at du tørr gå på butikken og handle. Hadde jeg gått slik som deg hadde ikke jeg turt å vise meg i en butikk" Dama var 36 da hun utbrøt dette og jeg fikk haka slep! Hun mente det som ett kompliment men slo helt feil ut. Jeg ble sittende og tenke "hhmmm burde jeg skamme meg?" Men vet du hva jeg har ingenting og skamme meg over, Har folk problemer med måten jeg går på, da burde de gå i seg selv. Ikke alle kan like alle, men det brude da ikke være noe problem å gå på butikken med en haltende fot?

Jeg har fått mye rare spørsmål som " kan du bli kåt? Ja, kåtheten sitter vel ikke i foten eller? Men det er bedre at folk spør! Det verste jeg vet er når jeg ser folk står der og lurer. Eller venninna mi sier etter en fest " Du, han "Mikke" spurte meg hvorfor du gikk rart"... Men hvorfor spør han ikke meg?

Mange er redd for å spørre meg fordi de tror at jeg blir såret, fornærmet, eller sint, Men jeg blir ikke det, jeg setter faktisk pris på det. Det er naturlig at folk lurer og jeg forstår det. Jeg lurer og på hva som feiler folk om de sitter i rullestol, tror det er helt normalt. Det betyr jo ikke at du går bort til en vilt fremmed og spør "hva feiler deg?" men jeg tenker mer i en sosial setting jobb, skole fest hvor det er naturlig at man prater og man føler det naturlig å spørre.

Jeg begynte i ny jobb og vi skulle presentere oss, Ingen spurte men jeg sa uoppfordra " Hej jeg heter xxx og kommer fra,,,, xxx som dere sikkert ser går jeg litt rart men det er fordi jeg har cp, Luer dere på noe så spør". Jeg vet jo ikke hva folk lurer på, så da er det bedre å spørre,

Noen ganger tenker jeg at samfunnet må slutte å tro at handicapede er så sårbare og hårsåre.. For vi er helt vanlige mennesker. Det er da funksjonsfriske og som er hårsåre. Men det er ulikt hvordan folk med handicap takler situasjonen, noen er bitre og deppa (har møtt de) og andre er "stayers". Jeg ser ikke poenget med å sutre da jeg kun får ett liv.

Hvorfor jeg ble sånn aner jeg ikke, men tror det var en legefeil. Da jeg lå i forgiftet fostervann i ett døgn.. Men det vet man ikke.

Men selv om jeg er positivt innstilt så sliter jeg blant menn! Jeg har hatt kjærester altså, men det er alltid sånn at på ett punkt må jeg fortelle om det. Noen takler det andre ikke, Men det hjelper ikke at jeg er feit heller. Det er faktisk ett større problem for meg en cp. Så sier folk tren mer, spis mindre ... ja jøss men ordet trening får det til å svartne for meg. Fordi jeg som tiåring måtte trene 2 ganger om dagen 6 dager i uken, så det ødela treningsgleden min. Mn jeg har vel egentlig funnet ut at det er jeg som er så usikker då jeg støter gutter i fra meg, fordi jeg tror de bare later som de liker meg.... Men de fleste sier jo at " du har nydelige øyne, smil, omgjengelig, blid og utadvndt " Men jeg greier ikke stole på det, så isteden for å la de komme innpå meg holder jeg meg på avstand. Har kommet i kontakt med en nå. Til og med han sier "Nå må du slutte å snakke sånn om deg selv, det virker som du prøver å få meg bort".

Dessuten blir jeg gruelig irritert og lei meg når debatten er oppe om handicap og abort og argumenter som "de koster samfunnet penger".. Vet dere hvor mye dette sårer? Jeg har ikke valgt det... Jeg jobber og betaler skatt som alle andre og jeg er den på jobb med lavest fravær av alle! Hva med de som fyllekjører? De vet de kan bli lam, bare bil ulykken og opprydningen koster millioner + alle de årene de pleies av helsevesenet. De satte seg viten og vilje inn i bilen... Hvorfor skal man dra det økonomiske inn? Jeg er ett mennske med følelser og vil ikke være ett tall i ett budsjett. Jeg snylter ikke jeg jobber. Noen sier " Og heldig da! Da har du fått gratis bil av NAV da".. Heldig? Jeg ville heller hatt billån og vært frisk " Dessuten kan jeg ikke kjøpe bil når som helst.. Jeg må ha en bil i 12 år før jeg kan bytte... Bilen er heller ikke ny når man kjøper den så i praksis kan ei bil være 15 år når man bytter. Bytter jeg før skal NAV ha pengene for den... Det er ett voldsomt styr om noe skjer...

Så ja jeg har noen rettigheter, men jeg har også utfordringer og utgifter som mange ikke har.

Jeg trengte bare å få ut noen tanker.....

Anonymous poster hash: d6a5b...611

Anonymous poster hash: d6a5b...611

[Gjest iGirl]

Et flott og viktig innlegg.

[GammelKaktus]

Det var noen fornuftige tanker

[Måndagsbarn]

Veldig bra skrevet! Jeg tror veldig mange av oss ikke skjønner helt hva ulike sykdommer/syndromer/handicap etc egentlig går ut på.

Jeg visste faktisk ikke at CP kunne komme i såpass "mild" variant som det du har, den eneste med CP jeg har kjent var en jente som var multihandicappet, satt i rullestol, måtte ha hjelp til å spise og som til slutt døde allerede som 10-åring. Da hadde jeg faktisk blitt litt kjent med henne og jeg husker at det var utrolig sårt når hun døde. De voksne rundt henne visste at det kom til å skje, men av uvisse grunner fortalte de ingenting til oss barna i omgangskretsen. Hun hadde en del andre problemer i tillegg, så jeg vet heller ikke hva hun døde av eksakt.

Uansett, det er leit at du ikke kan bli behandlet som en helt vanlig person, og som ei som også er overvektig så forstår jeg usikkerheten din rundt det andre kjønn- det har jeg slitt med (og sliter fortsatt) i alle år. Det viktige er vel at når man treffer et menneske som ser forbi det man selv plages over, så må man tro på og ha tillit til at han/hun er ærlig og oppriktig! Du er jo sikkert selv villig til å se forbi eventuelle skjønnhetsfeil eller skavanker- ingen er perfekte, sant? Hvorfor skulle ikke han gjøre det?

Trening er dritkjedelig, det er jeg enig med deg i. Hva med å fokusere på kostholdet? Jeg har gått ned 20 kg selv, og har 20 igjen, men har altså trent heller lite og heller vært flink med maten. HVIS du ønsker å gå ned altså. Mange lærer seg heller å akseptere seg selv, og det er ikke noe galt i det så lenge du er frisk

Ellers vil jeg bare takke for et flott innlegg, jeg skal ta med meg det du skriver videre i livet mitt!

[Anciol]

TS:

Da hadde fontenehuset vært noe for deg, et flott sted hvor ingen blir dømt men behandlet med respekt av alle;) Og du får gjøre ulike ting for å mestre dagen. Og det er mange ulike folk med handicap der:)! Jeg jobbet som kokk der og så mange koselige og greie mennesker, la ikke merket til handicapet deres når jeg ble kjent med de:)

Jeg jobbet der for å få selvtilliten tilbake , jeg sliter psykisk og å komme å jobbe der lettet dagen min:)

Endret 30. mai 2014 av Anciol

[AnonymBruker]

Kan du snakke med en lege eller spesialist ang. trening og vektnedgang? Det er garantert mange andre i din situasjon.

Er du med i CP-foreningen?

Anonymous poster hash: 682c9...583

[Cruulen]

Synes du tar situasjonen din på en veldig bra måte. Du kommer nok til å gi en hel del folk noen tankevekkere enkelte av de kanskje trenger!

[AnonymBruker]

Veldig bra skrevet! Jeg tror veldig mange av oss ikke skjønner helt hva ulike sykdommer/syndromer/handicap etc egentlig går ut på.

Jeg visste faktisk ikke at CP kunne komme i såpass "mild" variant som det du har,

Jeg har en mild form for CP som gjør den ene armen og foten min svakere og mindre bevegelig(armen min er verre en foten og kan nesten ikke brukes), Jeg bruker ingen hjelpemiddel i det dagelige, og har siden videregående skole deltatt på likt plan som alle andre i alle aktiviteter jeg har vært med på. Folk jeg nevner det til etter at jeg har blitt helt trygg på de sier de ikke hadde lagt merke til handicappet mitt. CP kommer i mange forskjellige "grader" og jeg anser meg selv som heldig som ikke har kommet så godt ut av det. Det er ikke noe selvfølge at man får møte denne verden med like muligheter som alle andre.

Anonymous poster hash: 841dc...0db

[AnonymBruker]

Kjempe fint innlegg jeg forstår godt at du reagerer på slike kommentarer og spørsmål som du får.

Mange tror at alle som har samme diagnose har samme funksjonsnivå og setter de i en bås som om det er diagnosen som definerer personen. Det er jo så absolutt ikke tilfelle, akkurat som at alle som ikke har noe funksjonshemming ikke er helt like.

Har ikke noe nedsatt funksjonsevne selv, men har et barn med nedsatt funksjonsevne og opplever mye utfordringer blandt mennesker som ikke vet om diagnosen(e) hans fordi de ikke preger utseendet hans. Folk kan finne på å si "han ser jo helt normal ut, da er det nok ikke noe galt" og de kan mene og tenke at det er vi som foreldre som ikke gjør en god nok jobb når det gjelder barneoppdragelsen fordi han er som han er.

Mange bagatelliserer det at vi har vanskelig for å reise bort på ferie eller besøk fordi vi er avhengige av at plassen vi drar til er tilrettelagt for han, da kan det fort komme kommentarer som at vi "sykeliggjør han"

Egentlig trenger ikke folk å si noe engang, jeg ser det på de. Får masse stygge blikk fordi han sitter i vogn når han faktisk kan gå, at vi parkerer på handicap-plass (har HC-bevis, men det bryr de seg fint lite om) og når han utagerer når vi er blandt folk.

Jeg foretrekker at folk spør, men de bør tenke før de snakker. Ønsker ikke at noen skal synes synd på oss fordi vår livssituasjon er krevende, men ønsker forståelse. Syns det er kjempe ubehagelig når folk legger hodet på skakke og sier "åh stakkars dere" fordi de forventer at vi ønsker den reaksjonen når jeg forteller om hvordan ting er.

Mente ikke å kapre ditt innlegg og heller ikke å snu om til noe annet, men selvom vi ikke er i samme situasjon så kjenner jeg meg mye igjen i det du beskriver.

Anonymous poster hash: 45a9d...456

[miramis]

Jeg pleier som regel å ignore folks vansker, prøver å la være å se på en haltende gange o.l. Regner med at de fleste vil behandles normalt, og kanskje bare få hjelp opp en lang trapp eller slikt.

[Aranciata]

Veldig bra innlegg! Men wow, noen av de kommentarene var jo veldig droye, spesielt med tanke på at du har en så lett grad av CP! Og jeg tror jo at hvis folk har hatt noen som helst kontakt med folk med funskjonshemming så ser de jo at alle mennesker stort sett har de samme problemene og fokuserer på de samme tingene: jobb, leilighet, venner, familie osv. Jeg hadde slektninger med funksjonshemminger og også i nabolaget og tror jeg ble ganske tidlig vant til at det var helt normalt. Trist om folk skal gjore det til en så innmari stor greie!

[Gjest Blomsterert]

Bra innlegg! Måtte smile et par ganger over spørsmål du får. Men som du skriver,så er det jo ok at andre spør.

[Gjest Evel]

Tøffe vakre deg!

[AnonymBruker]

Kan du snakke med en lege eller spesialist ang. trening og vektnedgang? Det er garantert mange andre i din situasjon.

Er du med i CP-foreningen?

Anonymous poster hash: 682c9...583

TS her Nei, jeg har vært med i CP foreningen og handicap forbundet før uten at det har gitt meg noe. Kanskje jeg skulle prøvd nå i voksen alder?

Angående vektnedgang så har jeg tatt det opp med ulike fastleger jeg har hatt. Men jeg føler ikke jeg blir tatt på alvor. De sier "spis mindre, tren mer" ja takk jeg veeet det. Hadde de sett meg gråtende før hver sosiale setting, hvor jeg gråter før jeg går eller må overtales til å dra hadde de kanskje skjønt alvoret. Jeg har begynt å isolere meg da jeg er livredd for at folk skal tenke "dæven hun spiser mye"... Men hos legen smiler jeg bare og "hei du sliter med vekta jeg"..... Problemet mitt er at jeg har utvikla vegring....Det vil si jeg føler jeg blir feit av alt jeg putter i munnen.... Noen dager spiser jeg kun ett måltid om dagen, andre dager 3 og en annnen dag bare frukt--- Jeg burde ha psykolog /kostholdsrådgiver men de tar seg altfor godt betalt

Anonymous poster hash: d6a5b...611

[AnonymBruker]

TS:

Da hadde fontenehuset vært noe for deg, et flott sted hvor ingen blir dømt men behandlet med respekt av alle;) Og du får gjøre ulike ting for å mestre dagen. Og det er mange ulike folk med handicap der:)! Jeg jobbet som kokk der og så mange koselige og greie mennesker, la ikke merket til handicapet deres når jeg ble kjent med de:)

Jeg jobbet der for å få selvtilliten tilbake , jeg sliter psykisk og å komme å jobbe der lettet dagen min:)

Fontenehuset finnes det kun i Oslo eller?

Anonymous poster hash: d6a5b...611

[AnonymBruker]

Veldig bra skrevet! Jeg tror veldig mange av oss ikke skjønner helt hva ulike sykdommer/syndromer/handicap etc egentlig går ut på.

Jeg visste faktisk ikke at CP kunne komme i såpass "mild" variant som det du har, den eneste med CP jeg har kjent var en jente som var multihandicappet, satt i rullestol, måtte ha hjelp til å spise og som til slutt døde allerede som 10-åring. Da hadde jeg faktisk blitt litt kjent med henne og jeg husker at det var utrolig sårt når hun døde. De voksne rundt henne visste at det kom til å skje, men av uvisse grunner fortalte de ingenting til oss barna i omgangskretsen. Hun hadde en del andre problemer i tillegg, så jeg vet heller ikke hva hun døde av eksakt.

Uansett, det er leit at du ikke kan bli behandlet som en helt vanlig person, og som ei som også er overvektig så forstår jeg usikkerheten din rundt det andre kjønn- det har jeg slitt med (og sliter fortsatt) i alle år. Det viktige er vel at når man treffer et menneske som ser forbi det man selv plages over, så må man tro på og ha tillit til at han/hun er ærlig og oppriktig! Du er jo sikkert selv villig til å se forbi eventuelle skjønnhetsfeil eller skavanker- ingen er perfekte, sant? Hvorfor skulle ikke han gjøre det?

Trening er dritkjedelig, det er jeg enig med deg i. Hva med å fokusere på kostholdet? Jeg har gått ned 20 kg selv, og har 20 igjen, men har altså trent heller lite og heller vært flink med maten. HVIS du ønsker å gå ned altså. Mange lærer seg heller å akseptere seg selv, og det er ikke noe galt i det så lenge du er frisk

Ellers vil jeg bare takke for et flott innlegg, jeg skal ta med meg det du skriver videre i livet mitt!

CP kommer i mange ulike grader. Men jeg hadde en som uttalte "Jeg skjønner ikke at de med CP skal delta i normal grunnskole jeg, de får jo ikke noe ute av det allikevel" Han som sa dette hadde en sønn med CP....

Anonymous poster hash: d6a5b...611

[AnonymBruker]

Jeg vil takke for mange flotte, gode tilbakemeldinger .

Anonymous poster hash: d6a5b...611

[Cordelia]

Hei! Fint innlegg og lese. Mange som burde en liten gjennomlesning der ja. Utrolig hva folk kan få seg til å si. Noen ganger kommer det vel kanskje bare feil ut også.

Når det gjelder trening så går det jo an å finne en aktivitet som rett og slett er lystbetont, men som du liker og får beveget deg litt på. Svømming er jo veldig fint. men det har du kanskje drevet med før og. Utrolig hva man kan finne på hvis man leker med tanken litt.

Det morsomt at denne sangen gikk på Spotifyen mens jeg leste tråden. En sang alle kan ha godt av å høre. Håper du får en strålende sommer.

http://youtu.be/MWc7aTnr2Ps

[AnonymBruker]

Jeg har en mild form for CP som gjør den ene armen og foten min svakere og mindre bevegelig(armen min er verre en foten og kan nesten ikke brukes), Jeg bruker ingen hjelpemiddel i det dagelige, og har siden videregående skole deltatt på likt plan som alle andre i alle aktiviteter jeg har vært med på. Folk jeg nevner det til etter at jeg har blitt helt trygg på de sier de ikke hadde lagt merke til handicappet mitt. CP kommer i mange forskjellige "grader" og jeg anser meg selv som heldig som ikke har kommet så godt ut av det. Det er ikke noe selvfølge at man får møte denne verden med like muligheter som alle andre.

Anonymous poster hash: 841dc...0db

Jeg har også veldig mild grad av CP. Da jeg var mindre var jeg mer preget, men ettersom jeg har trent i oppvektsen kan det ikke sees. Gikk litt innover med den ene benet før. Ingen som møter meg ser at jeg har en svak grad av CP, men det er mye jeg ikke kan gjøre. Ikke alvorlige ting men små ting, som f.eks spille gitar, knipse med den ene hånda, tøye fult ut på den ene foten. Jeg er stivere, svakere og tregere på den ene siden. Anser meg selv som heldig jeg også, selv om det faktisk preget barndommen min mye! Slet fryktelig mye med dårlig selvtillit, og gjorde alt for å skjule for mine klassekamerater at jeg var litt anerledes. Skjønner derfor TS veldig godt. Har opplevd at folk spøker veldig mye med CP, som f.eks og spille "mongolid", snakke rart og aggere spasmer. Da jeg var lita lo jeg med barn/ungdom da de gjorde seg til, selv om jeg ble lei meg og enda mer usikker.

Anonymous poster hash: 5bc75...6cc

[Gjest Evel]

TS her Nei, jeg har vært med i CP foreningen og handicap forbundet før uten at det har gitt meg noe. Kanskje jeg skulle prøvd nå i voksen alder?

Angående vektnedgang så har jeg tatt det opp med ulike fastleger jeg har hatt. Men jeg føler ikke jeg blir tatt på alvor. De sier "spis mindre, tren mer" ja takk jeg veeet det. Hadde de sett meg gråtende før hver sosiale setting, hvor jeg gråter før jeg går eller må overtales til å dra hadde de kanskje skjønt alvoret. Jeg har begynt å isolere meg da jeg er livredd for at folk skal tenke "dæven hun spiser mye"... Men hos legen smiler jeg bare og "hei du sliter med vekta jeg"..... Problemet mitt er at jeg har utvikla vegring....Det vil si jeg føler jeg blir feit av alt jeg putter i munnen.... Noen dager spiser jeg kun ett måltid om dagen, andre dager 3 og en annnen dag bare frukt--- Jeg burde ha psykolog /kostholdsrådgiver men de tar seg altfor godt betalt

Anonymous poster hash: d6a5b...611

Kanskje du vil ha nytte av å dra fokuset over på å bare komme seg ut en tur, uansett om det er 10 min eller mer? Jeg hater å trene på treningssentre og slikt, så jeg foretrekker å gå turer i mitt tempo. Se på hva du kunne tenkt deg å gjøre, kanskje du finner en aktivitet som kan bli en stor hobby? Når det gjelder mat så nekter jeg å tvinge i meg mat, jeg spiser det jeg får lyst på og når jeg føler kroppen trenger det.