Ufrivillig singel

[AnonymBruker]

Må bare begynne dette her med å si at ja, det er veldig teit å tenke sånn, men; jeg er utrolig redd for å leve livet alene, uten en mann. Ufrivillig singel - grøss! Jeg er bare 25, så jeg vet at jeg ikke har noen rett til å "klage", men frykten er der likevel. Jeg ser for meg at jeg sitter som 80-åring med tårer i øynene, 10 katter og tanker om at livet ikke ble som jeg hadde håpet.

Andre som har det sånn?

Anonymous poster hash: 884b1...94a

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[Gjest Faerunpedia]

Du har masse tid, slutt å stress.

[AnonymBruker]

Du har masse tid, slutt å stress.

Ja, jeg vet jeg har masse tid, og jeg stresser egentlig ikke. Likevel er jeg redd for å leve resten av livet alene. Den følelsen er der uansett.

TS

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet jeg har masse tid, og jeg stresser egentlig ikke. Likevel er jeg redd for å leve resten av livet alene. Den følelsen er der uansett.

TS

Anonymous poster hash: 63245...6c9

Hvorfor? Om du faktisk gjør deg tilgjengelig så får nå de fleste seg en kjæreste. Man kan jo alltids få noen

Anonymous poster hash: 4ffbf...198

[Gjest]

Du er vel ikke den eneste som er redd for å ende opp alene. Lett å si du ikke skal stresse med det, men kjedelig om du skal gå å bekymre deg for dette i mange år. Plutselig en dag så finner du en der hvor alt klaffer

[AnonymBruker]

Jeg gjør meg jo tilgjengelig. Og jeg vet at de fleste kan få seg kjæreste om de vil. Men det hjelper ikke å si "du hsr god tid", "det ordner seg" osv. Har hatt denne følelsen lenge, så den går ikke bort så lety.

Men er det andre som har det sånn, eller har hatt det sånn? Var mest det jeg ville vite, da.

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[AnonymBruker]

Flere som har tanker om dette?

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[AnonymBruker]

Det er få som er sammen med noen "hele livet" så det å være singel er noe de fleste må kjenne på i (større) deler av livet så det er bedre å gjøre det beste ut av det. Selv om man f. eks treffer noen når man er 20 så er det langt fra noen garanti at dette varer livet ut.

Anonymous poster hash: c15af...d4b

[AnonymBruker]

Det er få som er sammen med noen "hele livet" så det å være singel er noe de fleste må kjenne på i (større) deler av livet så det er bedre å gjøre det beste ut av det. Selv om man f. eks treffer noen når man er 20 så er det langt fra noen garanti at dette varer livet ut.

Anonymous poster hash: c15af...d4b

Det er fordi noen av dem er helt høl i hode. Vanlige mennesker greier det.

Anonymous poster hash: 4ffbf...198

[AnonymBruker]

Det er fordi noen av dem er helt høl i hode. Vanlige mennesker greier det.

Anonymous poster hash: 4ffbf...198

Ja jøss...Anbefaler deg å lese f. eks skilsmissestatistikken i disse dager, eller statistikk på samlivsbrudd generelt. Ting skjer, folk vokser fra hverandre, noen dør dessverre av sykdom tidlig etc. Det er en rekke grunne til at det er mye mindre vanlig å leve resten av livet sammen i disse dager.

Anonymous poster hash: c15af...d4b

[AnonymBruker]

Må bare begynne dette her med å si at ja, det er veldig teit å tenke sånn, men; jeg er utrolig redd for å leve livet alene, uten en mann. Ufrivillig singel - grøss! Jeg er bare 25, så jeg vet at jeg ikke har noen rett til å "klage", men frykten er der likevel. Jeg ser for meg at jeg sitter som 80-åring med tårer i øynene, 10 katter og tanker om at livet ikke ble som jeg hadde håpet.

Andre som har det sånn?

Anonymous poster hash: 884b1...94a

Anonymous poster hash: 63245...6c9

Du har all grunn til å kjenne på frykten. Du er 25 år nå ja...men så går det 2-3 år..og du er nærmere 30.

Tiden går fort og man tror fortsatt man skal møte "drømmeprinsen", han alle kvinner drømmer om som de har sett i såpeoperaer. Du møter "nesten-gutter" på veien..men du vil vente på noe bedre..du blir mer kresen. Og vips så er du plutselig 35 år og oppdager at du er ikke så populær på markedet lenger. Du kan med stor sannsynlighet ikke få barn, og blir utelukket av mange menn der. Og de på din egen alder har sannsynligvis allerede fått barn og er ikke klar for å innlede forhold med en rugesyk kvinne.

10 år går fort ts...

Anonymous poster hash: 168b6...1d4

[AnonymBruker]

Alle mennesker er grunnleggende alene, så jeg anser det som en bonus å få lov til å gå et stykke av livets vei sammen med en partner et stykke. Men livet er mye enklere når du ikke baserer det på andre mennesker.

Anonymous poster hash: 3ba73...79c

[AnonymBruker]

Du har all grunn til å kjenne på frykten. Du er 25 år nå ja...men så går det 2-3 år..og du er nærmere 30.

Tiden går fort og man tror fortsatt man skal møte "drømmeprinsen", han alle kvinner drømmer om som de har sett i såpeoperaer. Du møter "nesten-gutter" på veien..men du vil vente på noe bedre..du blir mer kresen. Og vips så er du plutselig 35 år og oppdager at du er ikke så populær på markedet lenger. Du kan med stor sannsynlighet ikke få barn, og blir utelukket av mange menn der. Og de på din egen alder har sannsynligvis allerede fått barn og er ikke klar for å innlede forhold med en rugesyk kvinne.

10 år går fort ts...

Anonymous poster hash: 168b6...1d4

Jeg tar selvfølgelig ikke hva som helst, men jeg er heller ikke så kresen at ingen er gode nok. Men de jeg vil ha kan jeg ikke få, og de som vil ha meg vil jeg ikke ha. Barn vil jeg ikke ha, så klokka tikker ikke hos meg Men jeg savner en å dele livet med og jeg frykter at han aldri kommer, sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[AnonymBruker]

Det er få som er sammen med noen "hele livet" så det å være singel er noe de fleste må kjenne på i (større) deler av livet så det er bedre å gjøre det beste ut av det. Selv om man f. eks treffer noen når man er 20 så er det langt fra noen garanti at dette varer livet ut.

Anonymous poster hash: c15af...d4b

Det har du helt rett i. Det er ingen garantier for noe.

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[AnonymBruker]

Jeg har plutselig runda 30 og har fortsatt ingen kjæreste i sikte. Det er ingen krise, men det hadde jo vært hyggelig å prøve, da. I det minste for å se om jeg fikk til å være noens kjæreste eller om alle årene alene har gjort at jeg har blitt for sær. Det er ikke utenkelig...

Har lenge hatt følelsen av at jeg kan komme til å forbli alene for alltid, men så lenge jeg ikke fokuserer for mye på det gjør det ikke noe. Jeg vet at jeg ikke er noe for alle og at jeg heller ikke tar hvem som helst. Må bare prøve å akseptere at jeg ikke kan få alt jeg ønsker meg og heller være glad for det jeg faktisk har. Det er lettere sagt enn gjort innimellom, men ingenting blir bedre av at jeg er lei meg. Jeg har et håp om at til og med jeg skal treffe noen og sjansene er bedre om jeg er glad og fornøyd enn om jeg er trist og oppgitt

Anonymous poster hash: fad5d...ea8

[AnonymBruker]

Du har all grunn til å kjenne på frykten. Du er 25 år nå ja...men så går det 2-3 år..og du er nærmere 30.

Tiden går fort og man tror fortsatt man skal møte "drømmeprinsen", han alle kvinner drømmer om som de har sett i såpeoperaer. Du møter "nesten-gutter" på veien..men du vil vente på noe bedre..du blir mer kresen. Og vips så er du plutselig 35 år og oppdager at du er ikke så populær på markedet lenger. Du kan med stor sannsynlighet ikke få barn, og blir utelukket av mange menn der. Og de på din egen alder har sannsynligvis allerede fått barn og er ikke klar for å innlede forhold med en rugesyk kvinne.

10 år går fort ts...

Anonymous poster hash: 168b6...1d4

Hva skal man med barn?

Anonymous poster hash: 16d7d...cd6

[AnonymBruker]

Jeg har plutselig runda 30 og har fortsatt ingen kjæreste i sikte. Det er ingen krise, men det hadde jo vært hyggelig å prøve, da. I det minste for å se om jeg fikk til å være noens kjæreste eller om alle årene alene har gjort at jeg har blitt for sær. Det er ikke utenkelig...

Har lenge hatt følelsen av at jeg kan komme til å forbli alene for alltid, men så lenge jeg ikke fokuserer for mye på det gjør det ikke noe. Jeg vet at jeg ikke er noe for alle og at jeg heller ikke tar hvem som helst. Må bare prøve å akseptere at jeg ikke kan få alt jeg ønsker meg og heller være glad for det jeg faktisk har. Det er lettere sagt enn gjort innimellom, men ingenting blir bedre av at jeg er lei meg. Jeg har et håp om at til og med jeg skal treffe noen og sjansene er bedre om jeg er glad og fornøyd enn om jeg er trist og oppgitt

Anonymous poster hash: fad5d...ea8

For et fint svar!

Jeg klarer heldigvis å være stort sett fornøyd med hvordan jeg har det. Men jeg føler det mangler noe(n). Jeg må bare prøve å tenke at det sikkert er en mann som vil ha meg en dag. Men det er ikke lett, og selvtilliten min har aldri vært noe særlig høy.

Anonymous poster hash: 63245...6c9

[Alienmindbender]

For et fint svar!

Jeg klarer heldigvis å være stort sett fornøyd med hvordan jeg har det. Men jeg føler det mangler noe(n). Jeg må bare prøve å tenke at det sikkert er en mann som vil ha meg en dag. Men det er ikke lett, og selvtilliten min har aldri vært noe særlig høy.Anonymous poster hash: 63245...6c9

Takk for det

Selvtillit har jeg ikke alltid for mye av heller, men den har blitt bedre med alderen. Jeg ville ikke vært 20 igjen, jeg liker meg selv mye bedre nå enn for 10-11 år siden. Jeg er fortsatt for tjukk og har ikke blitt noe penere med alderen, men jeg har opplevd og oppnådd ganske mye annet. Jeg føler også på at det er noe som mangler og at jeg ikke er skapt for å være alene, men jeg klarer meg bra for det. Det kan føles som at jeg er den eneste som ikke får til det alle andre får til og at å finne en mann er det eneste som egentlig betyr noe, men da gjelder det å huske de tingene man er fornøyd med med seg selv.