Han er nok en god mann

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere latt meg behandle som dritt. Ble utsatt for verbal trakassering, ekstrem sjalusi, undertrykkelse og krenkelse. Dette foregikk i noen år. Jeg bagatelliserte, lurte på om det var meg det var noe galt med, fokuserte på de "bra" tingene, gjorde det jeg kunne for å beholde husfreden.

Men så ble det bråstopp. Jeg allierte meg med venner, gjorde det slutt og flyttet ut i løpet av noen timer.

Dette er nokså lenge siden, og jeg har en stund gått i terapi for å bearbeide ting og bli "meg selv igjen".

Føler meg sterkere nå, men merker at en del sitter igjen. For jeg har møtt en mann, som jeg lett kan bli betatt av. Og jeg er redd for å gi meg hen, og kanskje bli såret.

Vi er begge åpne på en del områder, og jeg føler meg glad og trygg sammen med han. Han er ikke perfekt, og det er godt, for det er jo typisk dårlig type å vise seg fra en for god til å være sann-side.

Han har bemerket noen ting ved det dårlige selvbildet mitt. Han har f.eks. spurt hvordan familien min er. Jeg svarte at de er lik meg på noen måter, men er mindre ditt enn meg, de er mer datt enn meg. Og da sa han at jeg på en måte snakker ned om meg selv. Og at det var det ingen grunn til å gjøre, for jeg er en bra dame osv.

Han har også sagt at en ting jeg ser på som en svakhet hos meg selv, ser han på som en styrke. Han forklarte hvorfor, og det ga meg en åpenbaring.

Han virker oppriktig. Ord betyr veldig lite for meg, men jeg ser at også handlingene hans viser at han liker meg.

Får jeg et kompliment for utseendet, lurer jeg litt på om han har baktanker, sier det han tror jeg vil høre osv. Men jeg sier takk og smiler. Eller blir mer sjenert, men takker. Kanskje ler det litt bort.. Har noen komplekser, men prøver å godta meg selv som jeg er. Stort sett tar jeg imot, og verdsetter, komplimenter som går på personlighet, mine verdier osv. for jeg vet jo at det han sier er riktig.

Jeg er snill, oppmerksom osv. Allikevel forstår jeg ikke helt hva lille jeg har å tilby en så herlig fyr som han. Og da gjør jeg meg selv underlegen.

Føler at han bygger meg opp, på en måte. Og at dèt heller burde være noe jeg gjorde selv/allerede hadde på plass. Jeg vil ikke være avhengig av hans bekreftelse, men bekrefte meg selv.

Synes jeg er et stykke på vei. Samtidig føler jeg meg sårbar.

"Man må elske seg selv, før man kan elske en annen" men jeg vil ikke gi slipp på denne mannen, mens jeg "heler" meg selv.

Anonymous poster hash: 382f8...fc1