Kjæresten gravid. Er det feil av meg å ønske abort?

[AnonymBruker]

Hei,

Kjæresten er gravid i 8 uke, og jeg kjenner all livslyst renner ut av meg. Trenger å høre andres tanker om dette...

Jeg har vært helt klar fra første stund om at jeg ikke ønsker barn i dette forholdet. For det første fordi vi bare har vært sammen 1.5 år, og vi har hatt *mye* problemer den tiden. Dels fordi hun har en forferdelig fortid med bl.a. all slags rus i lang tid, gjeld til over øra, ingen utdannelse, har aldri vært i jobb og når er hun 30år, og hun har problemer med helsa så ofte sliter hun med å ta vare på ei 3år gammel datter hun allerede har (som hun ikke vet hvem barnefaren er til). Men også fordi mine følelser for henne er ganske lunkne. Jeg bryr meg om henne, men føler meg som en terapaut. Og hver gang jeg har prøvd å gå fra henne så har hun blitt syk, et familiemedlem av henne har dødd av overdose, eller noe i den dur. Og da har jeg ikke hatt hjerte til å gjøre det, særlig siden dette har gjort datteren hennes redd og jeg har villet være der for henne. Hun har ingen andre som skal "backe" henne opp. Familen har hun brutt med.

Men så har det skjedd da. Selv om jeg har trumfet gjennom prevensjonsbruk hele veien. Og jeg kjenner meg bare helt kald. Ser for meg at ting fortsetter som det har gjort. At hun skal veksle mellom å gå hjemme og ligge på sykehus, og at jeg får ansvaret for absolutt alt. Når jeg prøver å prate med henne om mine bekymringer så blir hun sint og sier at det eneste jeg bryr meg om er overfladiske ting. Dette særlig når jeg nevner at hun iallefall burde få seg en jobb før hun tenker på enda et barn. Dessuten er visst jeg et forferdelig menneske som setter slike ting høyere enn verdien av et nytt mennske.

Føler meg så utrolig alene i dette, for selv om vi prater sammen så føler jeg vi snakker to forskjellige språk. Ikke kan jeg skjønne at hun vil dette så sterkt når ikke jeg er enig heller. Hun er jo ikke engang enig med meg i at det er noe problematisk ved det som nå skjer(!)

Men... Jeg finner litt trøst i det at kanskje kan jeg finne glede i barna selv om forholdet mellom meg og mor dør. Om jeg kan tilgi meg selv for at denne situasjonen i det hele tatt har oppstått er en annen sak. Har alltid ment at folk som får barn når de har problemer fra før er med på å skape alle verdens problemer. Huff...

Bare så det er sagt: Jeg tar ansvar for dette uansett utfall. Men ønsker bare å høre hva dere mener? I utgangspunktet er jeg like i mot abort som henne, men i dette tilfelle føler jeg "ingenting stemmer". Greit nok at ikke *alt* trenger å være på stell før man får barn, men *noe* mer enn bare å ønske å få det burde vel være på plass?

Eller er jeg bare irrasjonell? Takk for svar.

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke irrasjonell - du fremstår som både rasjonell og veldig reflektert. Det er utrolig flott at du viser slik omsorg for datteren hennes.

Jeg antar at du kommer til å få kommentarer fra noen som mener at du burde ha gått ut av dette forholdet for lenge siden, men jeg synes ikke du har noen grunn til å bebreide deg selv her. Har selv vært i et forhold med en person som hadde problemer med alkohol og temperament, og det er utrolig vanskelig å forlate noen som har det så vanskelig. I ditt tilfelle er det også barn involvert, så jeg skjønner godt at situasjonen er ubehagelig for deg.

Jeg har dessverre ikke noen konkrete råd til deg, men vil gjerne gi deg en klem

Anonymous poster hash: 6666a...265

[Biloba]

Klem til deg:-) Jeg synes også at abort er en trist løsning for nødstilfeller, men jeg slkønner godt at ikke dette ble det utgangspunktet du ønsker at din sønn eller datter skal bli født til. Men hvis det ikke blir avbrudd eller spontan abort er deti hvertfall viktig at du kan stå for den stabiliteten barnet trenger.

[AnonymBruker]

Du hurde ikke hatt sex i det hele tatt, det eneste du skal ønske nå er å være der for den uskyldige ungen og sørge for at du gir alt du kan gi.

Anonymous poster hash: 1673f...18a

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker at du bør vurdere skikkelig om du skal fortsette i dette forholdet eller ikke. Hvis hun er uskikket til å ta seg av et barn kan du jo også være du får hovedomsorgen.

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke irrasjonell - du fremstår som både rasjonell og veldig reflektert. Det er utrolig flott at du viser slik omsorg for datteren hennes.

Jeg antar at du kommer til å få kommentarer fra noen som mener at du burde ha gått ut av dette forholdet for lenge siden, men jeg synes ikke du har noen grunn til å bebreide deg selv her. Har selv vært i et forhold med en person som hadde problemer med alkohol og temperament, og det er utrolig vanskelig å forlate noen som har det så vanskelig. I ditt tilfelle er det også barn involvert, så jeg skjønner godt at situasjonen er ubehagelig for deg.

Jeg har dessverre ikke noen konkrete råd til deg, men vil gjerne gi deg en klem

Anonymous poster hash: 6666a...265

Takk! Klem tilbake fra TS!

Er forberedt på kritikk. Og jeg skal ta det. Er ikke feilfri jeg heller. På mange måter innser at jeg er med på å skape problemene ved å påpeke dem. Hun jeg er med vil ikke høre om dem. Synes dette er en fin egenskap, men akkurat nå er vi for mye på kollisjonskurs til at jeg klarer å bare akseptere det...

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[AnonymBruker]

Du hurde ikke hatt sex i det hele tatt, det eneste du skal ønske nå er å være der for den uskyldige ungen og sørge for at du gir alt du kan gi.

Anonymous poster hash: 1673f...18a

TS her:

Nei. Dette har jeg tenkt selv også. Men samtidig hadde det drept forholdet og jeg har vel kanskje håpet at ting skulle ordne seg med tiden. Kanskje jeg har vært naiv...

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør vurdere skikkelig om du skal fortsette i dette forholdet eller ikke. Hvis hun er uskikket til å ta seg av et barn kan du jo også være du får hovedomsorgen.

TS igjen:

Ja. Frykter jo dette. Men akkurat nå frykter jeg enda mer det at vi står så langt fra hverandre i meninger. Dette er en forferdelig følelse når jeg vet hun kommer til å ta den endelige avgjørelsen uansett. Og jeg føler at det egentlig ikke spiller så mye rolle hva jeg mener...

Det gir meg veldig dårlige vibber for det videre samarbeidet med henne. Uansett hva det måtte innebære.

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[Daraya]

Hun bestemmer alene om hun vil ta abort eller ei, så alt du kan gjøre er å påpeke konsekvensene. Jeg mener absolutt ikke at du skal true henne med det ene og det andre (som f.eks. at du krever full omsorg siden hun har en historie med narkotika), men rett og slett at du ikke vet om du vil være i et forhold med henne. At du vurderte flere ganger å gjøre det slutt vet hun vel ikke?

Jeg syns du virker reflektert og det er bra, men til syvende og sist er det nå kvinnen som bestemmer.

[Berit]

Synes du har mange fine tanker. Kan forstå at du må føle deg fortvilet og veldig forvirret over det hele. Ville også syntes det var underlig at kjæresten bare ser positivt på det å få barn med deg mens du ikke vil. Men det kan jo ogaå være at hun velger og ville se det positive når det nå først har skjedd.

Men... Jeg finner litt trøst i det at kanskje kan jeg finne glede i barna selv om forholdet mellom meg og mor dør. Om jeg kan tilgi meg selv for at denne situasjonen i det hele tatt har oppstått er en annen sak. Har alltid ment at folk som får barn når de har problemer fra før er med på å skape alle verdens problemer. Huff...

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

Forstår deg.

Vil gjerne si deg at jeg er sikker på at barn som i hvertfall har en god forelder som gir kjærlighet og omsorg har et godt utgangspunkt til å klare seg godt. Lykke til

[AnonymBruker]

Hun bestemmer alene om hun vil ta abort eller ei, så alt du kan gjøre er å påpeke konsekvensene. Jeg mener absolutt ikke at du skal true henne med det ene og det andre (som f.eks. at du krever full omsorg siden hun har en historie med narkotika), men rett og slett at du ikke vet om du vil være i et forhold med henne. At du vurderte flere ganger å gjøre det slutt vet hun vel ikke?

Jeg syns du virker reflektert og det er bra, men til syvende og sist er det nå kvinnen som bestemmer.

TS her:

Takk for svar. Jo, hun vet det. Jeg har fortalt henne alt. Hele tiden. Men hun er med dette som med alt annet at jeg tror hun bare "velger det bort" fra sinnet sitt. Det er kanskje sånn hun har håndtert livet sitt så langt... Klarer ikke helt å bestemme meg for om det er jeg som er problemet her, eller henne. Eller oss. For meg er det veldig frustrerende at hun er sånn. Føler meg oversett, egentlig.

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[AnonymBruker]

Uten å skyte egoet ditt til himmelsk. Du er en fantastisk Mann. Reflektert og ønsker det beste for barn. Er nesten litt tragikomisk at slike snille menn som deg, havner sammen med en sånn "psykopat" hvis jeg kan kalle det. Men alle har jo noe å lære av hverandre.. håper du finner ut av d.

Anonymous poster hash: 098cb...455

[Red-Ruby]

enig i alt som blir sagt her. Jeg hadde tatt en hard prat med dama.

Lurer på en ting. Hvis hun velger å ta abort,ville du da fortsette forholdet med henne?

[Timza]

Det eneste du får gjort er jo å vise hu at det å få barn nå ikke er særlig lurt. Ta opp økonomi, vis henne det grafisk eller ett eller annet f.eks.

[AnonymBruker]

Synes du har mange fine tanker. Kan forstå at du må føle deg fortvilet og veldig forvirret over det hele. Ville også syntes det var underlig at kjæresten bare ser positivt på det å få barn med deg mens du ikke vil. Men det kan jo ogaå være at hun velger og ville se det positive når det nå først har skjedd.

Forstår deg.

Vil gjerne si deg at jeg er sikker på at barn som i hvertfall har en god forelder som gir kjærlighet og omsorg har et godt utgangspunkt til å klare seg godt. Lykke til

TS: Takk. Det hjelper å høre at noen forstår. Kjæresten min er ikke noe dårlig menneske, og jeg skjønner henne på en måte. Men nå er det veldig store motsetninger mellom vår bakgrunn og holdninger. Hadde ikke akkurat sett for meg at det var en slik prosess som ventet meg i forkant av mitt første barn...

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[Gjest Blomsterert]

Hei.

Jeg har et par spørsmål til deg Ts.

Hvorfor har det vært problemer angående fortiden hennes med rus osv?

Hvem tar vare på barnet når hun er på sykehuse?

[AnonymBruker]

TS her:

Uten å skyte egoet ditt til himmelsk. Du er en fantastisk Mann. Reflektert og ønsker det beste for barn. Er nesten litt tragikomisk at slike snille menn som deg, havner sammen med en sånn "psykopat" hvis jeg kan kalle det. Men alle har jo noe å lære av hverandre.. håper du finner ut av d.

Anonymous poster hash: 098cb...455

Takk, men ingen fare. Jeg tar veldig selvkritikk i dette. Det burde aldri blitt sånn, så så mye skryt føler jeg ikke jeg fortjener

enig i alt som blir sagt her. Jeg hadde tatt en hard prat med dama.

Lurer på en ting. Hvis hun velger å ta abort,ville du da fortsette forholdet med henne?

Helt ærlig er jeg veldig usikker akkurat nå. Hvis det er slik hun tenker, at hun bare vil ha barn samme hva, så punkterer det litt håpet mitt om at vi kan bli rette for hverandre. Jeg trodde vi skulle bruke tid på å få ting i orden først jeg nå. Noe jeg er veldig innstilt på å hjelpe henne med. Men hvis hun ikke viser at hun vil det samme så er det litt vanskelig å holde fast på disse tankene...

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har et par spørsmål til deg Ts.

Hvorfor har det vært problemer angående fortiden hennes med rus osv?

Hvem tar vare på barnet når hun er på sykehuse?

Hei!

Problemene skal jeg ta min del av skylda for. Jeg har en veldig stabil bakgrunn og har jobbet mye med meg selv for å håndtere alt ved henne. Vi har vært inn og ut av legevakt og sykehus flere ganger enn jeg kan telle, med litt forskjellige ting, men det er nok litt på grunn av at hun ikke tok så godt vare på seg selv i sitt tidligere liv. Vi har på en måte aldri fått noen "uskyldig" tid sammen. Forholdet var alvorlig fra dag 1, og jeg må innrømme at jeg sliter mer med dette enn henne. Jeg er ikke vant til at det skal være sånn og synes det er veldig tungt, mens hun gjentar bare at vi kan dø i morra så hvorfor bekymre seg over noe?

Hun har jo på en måte rett. Men samtidig så mener jeg at det må kunne gå an å planlegge som om morgendagen kommer, og gjøre noen vanskelige valg av og til for å sørge for at ting blir sånn noenlunde sånn som man ønsker. Men hun har fått meg til å tenke gjennom mine holdninger, og dette har nok vært sunt for meg. Problemet nå er at alt har blitt så virkelig og permanent. Og ingenting føles "rett".

Bortsett fra når jeg tar med 3åringen på en eller annen aktivitet da. Da koser vi oss begge

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

[Red-Ruby]

Etter det du har forlat om henne så skjønner jeg veldig godt at du ikke vil ha barn. Vi kan jo dø imorgen, som hun sier det,men vi døde ikke i dag og sjansen er stor for at vi ikke dør imorgen heller. Herregud. Er det det hun kommer til å si til ungen når hun kommer med hjem med lekser?

Du spør om det er feil av deg å ønske abort,og svaret er nei,det er bare sunn fornuft.

Vær ærlig med henne. fortell alle,og da mener jeg alle grunner for hvorfor du ikke ønsker barn. Er hun noe fornuftig så kommer hun til å lytte til deg.

[Gjest Blomsterert]

Hei!

Problemene skal jeg ta min del av skylda for. Jeg har en veldig stabil bakgrunn og har jobbet mye med meg selv for å håndtere alt ved henne. Vi har vært inn og ut av legevakt og sykehus flere ganger enn jeg kan telle, med litt forskjellige ting, men det er nok litt på grunn av at hun ikke tok så godt vare på seg selv i sitt tidligere liv. Vi har på en måte aldri fått noen "uskyldig" tid sammen. Forholdet var alvorlig fra dag 1, og jeg må innrømme at jeg sliter mer med dette enn henne. Jeg er ikke vant til at det skal være sånn og synes det er veldig tungt, mens hun gjentar bare at vi kan dø i morra så hvorfor bekymre seg over noe?

Hun har jo på en måte rett. Men samtidig så mener jeg at det må kunne gå an å planlegge som om morgendagen kommer, og gjøre noen vanskelige valg av og til for å sørge for at ting blir sånn noenlunde sånn som man ønsker. Men hun har fått meg til å tenke gjennom mine holdninger, og dette har nok vært sunt for meg. Problemet nå er at alt har blitt så virkelig og permanent. Og ingenting føles "rett".

Bortsett fra når jeg tar med 3åringen på en eller annen aktivitet da. Da koser vi oss begge

Anonymous poster hash: 6f5e7...c41

Dette virker veldig vanskelige og turbulente forhold å få enda et nytt barn under. Det må bli du som får hovedansvaret ser det ut til gjennom det du har skrevet. For hun sliter jo med mye,og også ta vare på barnet hun allerede har. Om du ikke vil være i forhold med henne,så vil hun ikke klare to barn.

Du må være innstilt på dette,og være forberedt på å bli aleneforsørger.

Du trengs absolutt her,uten burde barnevern vært koplet inn .

Skjønner godt du ikke vil ha et barn under disse omstendighetene!