Kjæreste som er dårlig til å lytte og vise interesse for livet mitt

[AnonymBruker]

Kjæresten min er veldg snill og god, og han viser at han bryr seg gjennom å gi meg mye kos og kjærtegn og å inkludere meg i alt som skjer, men når det kommer til å lytte og stille spørsmål (som for meg er forbundet med å vise interesse for en person), så er han rett og slett veldig dårlig. Han er glad i å snakke selv og forteller mer enn gjerne alle detaljene rundt alt som skjer i livet hans, også ting som går på de nerdete og smale interessene hans, som jeg ikke synes er videre givende eller interessant å høre om, men som jeg jo stiller spørsmål rundt og later som jeg er interessert i for å glede ham. Han har også en tendens til å bli veldig fokusert på noe i prioder (eks. fotball-vm), og da er det som om alt i livet hans dreier seg om dette og han knapt evner å tenke på eller snakke om noe annet, noe som er veldig irriterende.

Jeg har flere ganger tatt opp dette med han, og da virker det som han prøver å skjerpe seg, men så skjer det noe nytt i livet hans som igjen får all fokus. Jeg er lei av at han feks. glemmer at jeg har vært hos legen, ikke spør hvordan det går med jobbsøkingen, ikke stiller oppfølgingsspørsmål eller viser noen interesse når jeg forteller historier eller ting som er viktige for meg eller spør om fortiden min eller tanker om fremtiden osv. Noe som for meg er en naturlig ting å gjøre når man er glad i og interesserer seg for en person.

Jeg har flere ganger lurt på om han rett og slett ikke finner meg interessant nok som person, men merker også at han er likedan mot venner og familie. For eksempel visste han ikke en gang hva søsteren jobbet med! Han er flink til å gi gaver og stiller som regel alltid opp med hjelp til praktiske ting, men han er altså skikkelig dårlig til å vise interesse for hva som skjer i livene til de han bryr seg om.

Er det noe å gjøre med en slik mann eller må man bare finne seg i at folk har forskjellige måter å vise at de bryr seg på? Merker at dette fort kan bli en viktig årsak til et potensielt fremtidig brudd..

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

[Leini]

Gutter er fra mars, kvinner er fra venus..

Det er typisk manneting.Dwe bryr seg, men er ikke like verbale som kvinnfolk på slike ting.

Gjør som andre damer:snakk med ei venninne. Han viser jo at han bryr seg om deg.

[AnonymBruker]

Si det du skriver her, at du savner at han viser det mer. Menn er kanskje generelt litt mer sånn, men det hjelper kanskje hvis du gjør han obs på det? jeg hadde kjæreste som også var sånn da, alt snurret rundt han og han brydde seg ingenting om hva jeg gjorde. når jeg hadde det vondt så kom han med taler om at han hadde hatt det værre. det hjalp ikke og det ble slutt.

fint å ha venninner for å prate med, men synes man skal kunne snakke om følelser og hva som skjer med kjæreste også!

Anonymous poster hash: 35269...1d9

[AnonymBruker]

Det er dårlig av han å ikke spørre deg om hvordan det gikk hos legen, eller jobbsøkning. Der er vi enige! Helt klart et problem..

Når det er sagt, så er det mange kvinner som henger seg opp i de minste feil. Her må man se forskjellen. At han overfokuserer på fotball-vm eller andre ting i perioder er jo kjempebra. Da har han noe å holde på med.

Det virker nesten som du prøver å lete etter feil, eller tolker ting litt negativt. Eneste jeg kan sette fingeren på er hans evne til å ønske å vite hvordan du har det. Det er viktig.

Anonymous poster hash: e5fd0...d3c

[AnonymBruker]

Si det du skriver her, at du savner at han viser det mer. Menn er kanskje generelt litt mer sånn, men det hjelper kanskje hvis du gjør han obs på det? jeg hadde kjæreste som også var sånn da, alt snurret rundt han og han brydde seg ingenting om hva jeg gjorde. når jeg hadde det vondt så kom han med taler om at han hadde hatt det værre. det hjalp ikke og det ble slutt.

fint å ha venninner for å prate med, men synes man skal kunne snakke om følelser og hva som skjer med kjæreste også!

Anonymous poster hash: 35269...1d9

Hahaha, for en dust! Utrolig at slike apekatter i det hele tatt finner frem i sjekkemarkedet. Må jo nesten bare le av umodenheten og narsissistisk syn på seg selv. Fantastisk mann! "Jeg har hatt det mye værre enn deg"

Anonymous poster hash: e5fd0...d3c

[AnonymBruker]

Hahaha, for en dust! Utrolig at slike apekatter i det hele tatt finner frem i sjekkemarkedet. Må jo nesten bare le av umodenheten og narsissistisk syn på seg selv. Fantastisk mann! "Jeg har hatt det mye værre enn deg"

Anonymous poster hash: e5fd0...d3c

jepp, en veldig sjarmerende fyr.. han hadde aaalltid hatt det verre han. men han var mer gutt enn mann, lat og egoistisk. heldigvis er fyren historie.

Anonymous poster hash: 35269...1d9

[Thinkerbell.]

Slik var min eks også. Det er så godt å nå være sammen med en som er opptatt av det som skjer i mitt liv. Dette er ikke typisk for menn, men for selvopptatte mennesker av begge kjønn!

[AnonymBruker]

Slik var min eks også. Det er så godt å nå være sammen med en som er opptatt av det som skjer i mitt liv. Dette er ikke typisk for menn, men for selvopptatte mennesker av begge kjønn!

All ære til kvinner som deg. Det må være en god følelse og endelig finne en snill mann som tenker mer enn på seg selv hele tiden.

Anonymous poster hash: e5fd0...d3c

[Gorgonzola]

Trådstarter! Du har en vei å gå. Han er ikke et speilbilde eller kloning av deg. Du har for høye/helt gale forventninger og det vitner om umodenhet å lansere tilstanden som mulig brudd årsak.

[AnonymBruker]

Trådstarter! Du har en vei å gå. Han er ikke et speilbilde eller kloning av deg. Du har for høye/helt gale forventninger og det vitner om umodenhet å lansere tilstanden som mulig brudd årsak.

Hvorfor er det umodent å vurdere brudd når vi er så pass forskjellige på et område som jeg vurderer som noe av det aller viktigste i et forhold, nemlig kommunikasjon? Å ikke føle at kjæresten interesserer seg for meg som person er faktisk en veldig vond følelse, og noe som til syvende og sist går ut over selvtilliten. Alle vil vel ha en kjæreste som får en til å føle seg interessant og sett?

TS

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

[Gorgonzola]

Hvorfor er det umodent å vurdere brudd når vi er så pass forskjellige på et område som jeg vurderer som noe av det aller viktigste i et forhold, nemlig kommunikasjon? Å ikke føle at kjæresten interesserer seg for meg som person er faktisk en veldig vond følelse, og noe som til syvende og sist går ut over selvtilliten. Alle vil vel ha en kjæreste som får en til å føle seg interessant og sett?

TS

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

Les startinnlegget en gang til. Jeg mener du framstår som i overkant kravstor, egoistisk og lite forståelsesfull for ulikehter. Derfor bruker jeg begrepet "umoden". Et forhold krever både innsats og gjensidig respekt og forståelse, fra og for begge.

[AnonymBruker]

Les startinnlegget en gang til. Jeg mener du framstår som i overkant kravstor, egoistisk og lite forståelsesfull for ulikheter. Derfor bruker jeg begrepet "umoden". Et forhold krever både innsats og gjensidig respekt og forståelse, fra og for begge.

Se på det jeg uthevet i Gorgonzolas innlegg, og så ser du på det jeg uthever i ditt innlegg:

Kjæresten min er veldg snill og god, og han viser at han bryr seg gjennom å gi meg mye kos og kjærtegn og å inkludere meg i alt som skjer, men når det kommer til å lytte og stille spørsmål (som for meg er forbundet med å vise interesse for en person), så er han rett og slett veldig dårlig. Han er glad i å snakke selv og forteller mer enn gjerne alle detaljene rundt alt som skjer i livet hans, også ting som går på de nerdete og smale interessene hans, som jeg ikke synes er videre givende eller interessant å høre om, men som jeg jo stiller spørsmål rundt og later som jeg er interessert i for å glede ham. Han har også en tendens til å bli veldig fokusert på noe i prioder (eks. fotball-vm), og da er det som om alt i livet hans dreier seg om dette og han knapt evner å tenke på eller snakke om noe annet, noe som er veldig irriterende.

Jeg har flere ganger tatt opp dette med han, og da virker det som han prøver å skjerpe seg, men så skjer det noe nytt i livet hans som igjen får all fokus. Jeg er lei av at han feks. glemmer at jeg har vært hos legen, ikke spør hvordan det går med jobbsøkingen, ikke stiller oppfølgingsspørsmål eller viser noen interesse når jeg forteller historier eller ting som er viktige for meg eller spør om fortiden min eller tanker om fremtiden osv. Noe som for meg er en naturlig ting å gjøre når man er glad i og interesserer seg for en person.

Jeg har flere ganger lurt på om han rett og slett ikke finner meg interessant nok som person, men merker også at han er likedan mot venner og familie. For eksempel visste han ikke en gang hva søsteren jobbet med! Han er flink til å gi gaver og stiller som regel alltid opp med hjelp til praktiske ting, men han er altså skikkelig dårlig til å vise interesse for hva som skjer i livene til de han bryr seg om.

Er det noe å gjøre med en slik mann eller må man bare finne seg i at folk har forskjellige måter å vise at de bryr seg på? Merker at dette fort kan bli en viktig årsak til et potensielt fremtidig brudd..

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

Når du skriver på denne måten, får jeg et inntrykk av at det er din måte å interessere seg på, som er det eneste akseptable for et forhold. Men er det egentlig det? Snu på det; hva hadde du syns hvis din kjære kom hit og spurte om all den pratingen virkelig skal være nødvendig å finne seg i?

Det er kanskje fordi jeg føler meg truffet at jeg skriver dette innlegget, men jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen. Forskjellen er at jeg kjenner meg mer igjen i kjæresten din, mens hans familie virker mer slik som deg.

De ringes flere ganger i uka bare for å prate om alt og ingenting, og er oppdaterte på hverandres liv på det meste fra kjærlighet til arbeidssted, eller mangel på sådan. Ser man at man kan bidra med noe, gjør man dette helt uoppfordret. Det er da en selvfølge at man stiller opp for familie og venner, ikke bare sitter på hendene og venter til de må spørre om hjelp! Gaver til jul og bursdag skal helst koste lite, det er da tanken som teller.

Jeg husker sånn ca hva de fleste i familien min jobber med, men det er ikke alle jeg husker like godt. Jeg husker f.eks. bare at min yngste bror jobber med ikt i forsvaret, og at en av onklene mine jobber mye med kontorarbeid. Mens jeg vet mye mer om firmaet min mor driver, ettersom at jeg jobbet hos henne en periode. Vi ringes stort sett når vi trenger hjelp med noe, og når vi har fått svar på det vi lurer på, først da blir det ofte en oppdatering på hva som skjer ellers i livet til den andre. Det kan fort gå måneder mellom hver gang. Bursdagsmarkeringer skled ut i sanden for flere år siden, men jeg liker å bruke litt penger på gaver til jul. Og trenger du hjelp til noe, så er det bare å si fra, så kommer jeg med en gang! Hvis det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe, så gjør jeg det. Om jeg ikke kan hjelpe, prøver jeg å komme med forslag til andre som er bedre egnet/har bedre muligheter. Det hender ofte at jeg glemmer at svigermor skulle til tannlegen denne uka, eller at det var i dag, og ikke i neste uke, at kjæresten skulle til legen. Men jeg spør så snart jeg kommer på det!

Er han mer glad i sin familie enn jeg er i min ...?

På ett punkt er derimot jeg og kjæresten litt like. Han syns det er vanskelig å få meninger og tanker fra meg om alle hans tusen prosjekter, mål og ambisjoner. Når vi så kommer inn på ting jeg er mer engasjert i når det gjelder oppussing, f.eks., som farger og interiør, så får jeg ofte til svar "Du har helt frie tøyler kjære, jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre om det blir sånn eller slik". Eller andre ting; "Det er helt opp til deg", "Du gjør som du vil, kjære". Hvem var det som måtte hale svar og meninger ut av hvem, sa du ...?

På den annen side skjønner jeg også frustrasjonen rundt å fake interesse for hans gjøren og laden, når han ikke ser ut til å vise interesse for din gjøren og laden. Men kanskje du kan minne ham på dette av og til? Eventuelt begynne å vise når han prater alt for mye om fotball-vm, at du heller vil prate om andre ting? Samtidig som du bør ha i bakhodet at han bryr seg om deg likevel, det er bare det at denne (verbale) oppfølgingsevnen hans ikke er like god som din.

Anonymous poster hash: 73508...57b

[AnonymBruker]

Ser det er mange som mener at man bare må godta a folk er forskjellige og har ulike måter å vise at de bryr seg på, men poblemet her er ikke at han ikke er verbal, tvert imot. Han snakker mye, men bare om seg selv og det han interesserer seg for. Mens når jeg forteller noe svarer han som regel kort, og får etter hvert dreid samtalen over på seg selv og sitt igjen. Det er dette som sårer. Og ja, jeg har prøvd å snakke med han om det, flere ganger.

TS

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

[AnonymBruker]

Ser det er mange som mener at man bare må godta a folk er forskjellige og har ulike måter å vise at de bryr seg på, men poblemet her er ikke at han ikke er verbal, tvert imot. Han snakker mye, men bare om seg selv og det han interesserer seg for. Mens når jeg forteller noe svarer han som regel kort, og får etter hvert dreid samtalen over på seg selv og sitt igjen. Det er dette som sårer. Og ja, jeg har prøvd å snakke med han om det, flere ganger.

TS

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

Da blir det litt verre ja. Da vet jeg ikke annen råd enn å minne ham på det igjen og igjen. Eventuelt begynne på samme måte; vri samtalen tilbake igjen på deg selv, og svar kort og likegyldig når han forteller om seg og sitt. Når han da tar opp at du virker så uinteressert, svarer du at du svarer slik fordi det er slik han bruker å svare deg. Noen ganger må man føle det på kroppen selv før man lærer.

Anonymous poster hash: 73508...57b

[Jade]

Han har SINE måter å vise kjærlighet på, mens du har DINE måter. Du skriver selv at du later som du bryr deg om det han interesserer seg for, og spør han om disse tingene. Kanskje han synes slike ting er falske? Hvis du forteller at det er slik du ønsker å ha det, så vil han sikkert prøve å gjør det, for at du skal bli glad. Men hvis det er helt unaturlig for hans personlighet, så vil det gjerne skli tilbake til slik det var tidligere. Hva sier det? At han ikke er glad i deg? Eller at det er umulig for han å være en annen person?

Hvordan viser DU at du bryr deg om han, bortsett for å late som at du bryr deg om hans interesser? Kanskje han skulle ønske at du viste det på andre måter som HAN synes er "riktige"? Klarer DU å endre på det, slik at han vet at du er glad i han? Eller er han fornøyd slik dere har det?

Spørsmålet er hvor mye dere begge to er villige til å forandre dere. Eller hvor mulig det er.

Er dere for forskjellige? Kan dere leve sammen selv om dere er så forskjellige? Er det bare én av dere som skal forandre seg, eller begge? Hvem sitter på fasiten på hvordan man "beviser" at man bryr seg om den andre?

Jeg mener at begge i et forhold må kunne tilpasse seg for at forholdet skal bli best mulig. Men at man ikke kan forandre på grunnleggende ting. Hvis det å spørre om slike ting, og huske på ting som tannlegetimer og hva den og den jobber med, er komplett umulig, så kan han ikke tvinge seg selv til å huske på slike ting. Hvis dette ikke er mulig å leve med, så får dere spørre dere selv om dere bør fortsette forholdet, eller om dere er for forskjellige.

[AnonymBruker]

Jeg er vant til å snakke om ting som foregår i mitt liv, uten å bli spurt så mye. Og jeg er vant til at folk snakker om ting som foregår i sine liv, uten at jeg spør.

Har vært mye alene i perioder, og sykemeldt, og da kommer man lett ut av den verbale "omtanken", som å si God helg! Hva skal du i helgen? Koset du deg i helgen? Kos deg i kveld! Ha en fin dag! Hvordan har dagen din vært? Så fin du er på håret! Ny bluse ser jeg, så fin! Lykke til! God tur! osv osv.

Pluss at jeg har vært deprimert og veeldig inne i mine egne greier. Jeg brydde meg om andre, men det kom ikke så godt til uttrykk. Glemte tannlegetimer, jobbintervjuer, eksamner osv. folk jeg brydde meg om drev med. Noen ganger noterte jeg ned, så jeg ble minnet på det, og kunne vise interesse.

Kan han ha vært i lignende situasjon?

Har han lite venner, så han bombarderer deg og familien med alt han har på hjertet?

Kjipt å ha noe stort å fortelle og så får man svaret "Å, kult... .... MEN DUUU, veet du hva som skjedde med meg i dag eller? Det var helt rått. Jeg... blablabla....."

Det fungerer jo ikke i lengden..

Dere har snakket om dette, han prøver å skjerpe seg. Er det noe annet han kan gjøre i stedet, som viser at han bryr seg? Noe som passer han litt bedre?

Noen glemmer "alt", da er det greit å minne de om ting. Selv om det for deg er den største selvfølge å huske.

Anonymous poster hash: bb1d5...ba2

[AnonymBruker]

Han har SINE måter å vise kjærlighet på, mens du har DINE måter. Du skriver selv at du later som du bryr deg om det han interesserer seg for, og spør han om disse tingene. Kanskje han synes slike ting er falske? Hvis du forteller at det er slik du ønsker å ha det, så vil han sikkert prøve å gjør det, for at du skal bli glad. Men hvis det er helt unaturlig for hans personlighet, så vil det gjerne skli tilbake til slik det var tidligere. Hva sier det? At han ikke er glad i deg? Eller at det er umulig for han å være en annen person?

Hvordan viser DU at du bryr deg om han, bortsett for å late som at du bryr deg om hans interesser? Kanskje han skulle ønske at du viste det på andre måter som HAN synes er "riktige"? Klarer DU å endre på det, slik at han vet at du er glad i han? Eller er han fornøyd slik dere har det?

Spørsmålet er hvor mye dere begge to er villige til å forandre dere. Eller hvor mulig det er.

Er dere for forskjellige? Kan dere leve sammen selv om dere er så forskjellige? Er det bare én av dere som skal forandre seg, eller begge? Hvem sitter på fasiten på hvordan man "beviser" at man bryr seg om den andre?

Jeg mener at begge i et forhold må kunne tilpasse seg for at forholdet skal bli best mulig. Men at man ikke kan forandre på grunnleggende ting. Hvis det å spørre om slike ting, og huske på ting som tannlegetimer og hva den og den jobber med, er komplett umulig, så kan han ikke tvinge seg selv til å huske på slike ting. Hvis dette ikke er mulig å leve med, så får dere spørre dere selv om dere bør fortsette forholdet, eller om dere er for forskjellige.

Alt dette er spørsmål jeg ogå stiller meg. Jeg føler vel egentlig at dette er noe som ligger så dypt forankret i hans personlighet at det ikke er bare bare (om i det hele tatt mulig) å endre. Og jeg vet ikke om jeg vil tilbringe resten av livet med å "tvinge ham" til å vise interesse heller. Som sagt har jeg snakket med ham om dette flere ganger, og det virker som han forsøker å skjerpe seg en liten periode før han igjen er tibake i samme spor. Når det gjelder det du sier med å vise "falsk" interesse, så er jeg ganske sikker på at han ikke oppfatter det slik. Jeg stiller oppfølgingsspørsmål, ler på de riktige stedene og lar han alltid snakke ferdig. Men i det siste har jeg blitt så lei av alt alt skal dreie seg om han, at jeg har begynt å svare som ham med "ok", "hm", "ja", "mhm", "bra det" osv. Men i stedet for at han tar hintet og spør om ting i mitt liv, blir det bare pinlig stillhet.

Jeg er vant til å snakke om ting som foregår i mitt liv, uten å bli spurt så mye. Og jeg er vant til at folk snakker om ting som foregår i sine liv, uten at jeg spør.

Har vært mye alene i perioder, og sykemeldt, og da kommer man lett ut av den verbale "omtanken", som å si God helg! Hva skal du i helgen? Koset du deg i helgen? Kos deg i kveld! Ha en fin dag! Hvordan har dagen din vært? Så fin du er på håret! Ny bluse ser jeg, så fin! Lykke til! God tur! osv osv.

Pluss at jeg har vært deprimert og veeldig inne i mine egne greier. Jeg brydde meg om andre, men det kom ikke så godt til uttrykk. Glemte tannlegetimer, jobbintervjuer, eksamner osv. folk jeg brydde meg om drev med. Noen ganger noterte jeg ned, så jeg ble minnet på det, og kunne vise interesse.

Kan han ha vært i lignende situasjon?

Har han lite venner, så han bombarderer deg og familien med alt han har på hjertet?

Kjipt å ha noe stort å fortelle og så får man svaret "Å, kult... .... MEN DUUU, veet du hva som skjedde med meg i dag eller? Det var helt rått. Jeg... blablabla....."

Det fungerer jo ikke i lengden..

Dere har snakket om dette, han prøver å skjerpe seg. Er det noe annet han kan gjøre i stedet, som viser at han bryr seg? Noe som passer han litt bedre?

Noen glemmer "alt", da er det greit å minne de om ting. Selv om det for deg er den største selvfølge å huske.

Anonymous poster hash: bb1d5...ba2

Jeg vet hvordan det er å være deprimert og har full forståelse for at en deprimert person har nok med seg og sitt når det står på som verst, men han er altså ikke deprimert. Det vet jeg fordi han overhode ikke forstod meg når jeg var i ferd med å bli det. Han har har også mange venner og et aktivt liv med flere interesser så det er nok ikke det det står på. Men han har vært singel lenge og i tillegg er han fra en familie som er som han selv, prater mye om seg og sitt og ikke er så opptatt av å lytte og stille spørsmål. Så mye av det skyldes nok "arv" og måten han er oppdratt på, og mulighens et udekket behov fra barndommen om å bli hørt, hva vet jeg..

TS

Anonymous poster hash: 3ac04...dee

[AnonymBruker]

Se på det jeg uthevet i Gorgonzolas innlegg, og så ser du på det jeg uthever i ditt innlegg:

Når du skriver på denne måten, får jeg et inntrykk av at det er din måte å interessere seg på, som er det eneste akseptable for et forhold. Men er det egentlig det? Snu på det; hva hadde du syns hvis din kjære kom hit og spurte om all den pratingen virkelig skal være nødvendig å finne seg i?

Det er kanskje fordi jeg føler meg truffet at jeg skriver dette innlegget, men jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen. Forskjellen er at jeg kjenner meg mer igjen i kjæresten din, mens hans familie virker mer slik som deg.

De ringes flere ganger i uka bare for å prate om alt og ingenting, og er oppdaterte på hverandres liv på det meste fra kjærlighet til arbeidssted, eller mangel på sådan. Ser man at man kan bidra med noe, gjør man dette helt uoppfordret. Det er da en selvfølge at man stiller opp for familie og venner, ikke bare sitter på hendene og venter til de må spørre om hjelp! Gaver til jul og bursdag skal helst koste lite, det er da tanken som teller.

Jeg husker sånn ca hva de fleste i familien min jobber med, men det er ikke alle jeg husker like godt. Jeg husker f.eks. bare at min yngste bror jobber med ikt i forsvaret, og at en av onklene mine jobber mye med kontorarbeid. Mens jeg vet mye mer om firmaet min mor driver, ettersom at jeg jobbet hos henne en periode. Vi ringes stort sett når vi trenger hjelp med noe, og når vi har fått svar på det vi lurer på, først da blir det ofte en oppdatering på hva som skjer ellers i livet til den andre. Det kan fort gå måneder mellom hver gang. Bursdagsmarkeringer skled ut i sanden for flere år siden, men jeg liker å bruke litt penger på gaver til jul. Og trenger du hjelp til noe, så er det bare å si fra, så kommer jeg med en gang! Hvis det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe, så gjør jeg det. Om jeg ikke kan hjelpe, prøver jeg å komme med forslag til andre som er bedre egnet/har bedre muligheter. Det hender ofte at jeg glemmer at svigermor skulle til tannlegen denne uka, eller at det var i dag, og ikke i neste uke, at kjæresten skulle til legen. Men jeg spør så snart jeg kommer på det!

Er han mer glad i sin familie enn jeg er i min ...?

På ett punkt er derimot jeg og kjæresten litt like. Han syns det er vanskelig å få meninger og tanker fra meg om alle hans tusen prosjekter, mål og ambisjoner. Når vi så kommer inn på ting jeg er mer engasjert i når det gjelder oppussing, f.eks., som farger og interiør, så får jeg ofte til svar "Du har helt frie tøyler kjære, jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre om det blir sånn eller slik". Eller andre ting; "Det er helt opp til deg", "Du gjør som du vil, kjære". Hvem var det som måtte hale svar og meninger ut av hvem, sa du ...?

På den annen side skjønner jeg også frustrasjonen rundt å fake interesse for hans gjøren og laden, når han ikke ser ut til å vise interesse for din gjøren og laden. Men kanskje du kan minne ham på dette av og til? Eventuelt begynne å vise når han prater alt for mye om fotball-vm, at du heller vil prate om andre ting? Samtidig som du bør ha i bakhodet at han bryr seg om deg likevel, det er bare det at denne (verbale) oppfølgingsevnen hans ikke er like god som din.

Anonymous poster hash: 73508...57b

Kjærlighet hvor man "bare er glad i hverandre",men aldri sier det. Aldri viser interesse for hverandres liv. Aldri er sammen. Er nesten..og bare nesten...verdiløs.

Hvordan vet jeg hva broren min jobber med og hvem han er sammen med? vel,vi er sammen. Vi snakker og møtes. Når man er glad i noen VIL man bry seg. man VIL være sammen og høre på dens problemer. Du har tidligvis ikke samme syn på saken,og det er ok.Men jeg kunne aldri greid å være lykkelig i et forhold med en sånn person..

Anonymous poster hash: f68c4...212

[AnonymBruker]

Når han begynner å snakke om seg selv når du holder på å snakke om noe, så er det bare å stoppe han med én gang; "Nå er det jeg som snakker. Du kan fortelle om ditt når jeg er ferdig." Han tenker sikkert ikke over det, og det er sikkert ikke vondt ment, men trenger gjerne noen påminnelser før det sitter. Dette er vanlig folkeskikk som alle må lære.

Når det er sagt, så høres dette veldig ut som en personlighetsforstyrrelse. F.eks. Asperger. Det betyr ikke at han er farlig eller slem, men at hjernen fungerer annerledes, og at det dermed oppstår misforståelser pga at man "ikke snakker samme språk".

Noe mange Aspergere hater og sliter med, er "smalltalk". Dette innebærer snakk om været og hvordan går det med din mor, jeg hørte hun skulle til Spania denne uken, osv. Dette kan trenes opp, han kan tilpasse seg andre. Det GÅR, og det er det Aspergere må gjøre for å fungere best mulig blant andre. Men det kommer ikke automatisk, og de må "manuelt" minne seg på å gjøre dette, og det tar mye krefter. Ofte kan det være vanskelig å huske på de tingene, så ideelt sett bør de ha en kalender med hvem de skal møte, og så sjekke notatene sine for den personen, for å huske hva han må spørre om ("Trine skulle til kiropraktor 15. mai. Husk å spørre om hvordan det gikk"). Men det fungerer ikke så godt i praksis, så det oppstår ofte pinlige situasjoner (kanskje blander man to personer og spør om feil ting). Enda verre er det om han treffer en tidligere klassekamerat på kjøpesenteret. Helt uforberedt og ute av sammenheng. Problemer med å koble ansikter til personer kan være pinlig. Hvor har han sett denne personen før? Han må late som, og håpe han ikke virker uhøflig, og vedkommende går gjerne derfor som et stort spørsmålstegn; "Hvorfor spurte han ikke om hvordan det gikk med hans syke mor? Det er jo noe alle vet?"

Av og til har jeg sett et kjent fjes komme gående, men gjemt meg før han så meg, fordi jeg ikke koblet hvem det var, og fordi jeg har kommet opp i så mange pinlige og triste misforståelser pga det. Folk tror at jeg ikke bryr seg, og jeg skjønte ikke selv hvorfor jeg ikke kunne huske slike ting. Det var før jeg visste at jeg hadde Asperger.

Aspergere er ikke mindre intelligente enn "vanlige folk", men pga at de er så annerledes "vanlige folk" og samfunnet er tilpasset "vanlige folk", så blir disse forskjellene sett på som funksjonshemminger. Og det stemmer jo på en måte. En person med rullestol hadde ikke vært funksjonshemmet om samfunnet hadde vært tilpasset rullestolbrukere OVER ALT! Så i denne verden, er Aspergere funksjonshemmet. Men jo eldre de blir og mer erfaren de blir, jo mer klarer de å tilpasse seg. Mange Aspergere går rundt meg og deg uten at vi noen sinne vil få greie på det. Kanskje de ikke vet det selv en gang.

En Asperger kan ha vansker med å se hva du føler og tenker og mener. Spesielt om du ikke er oppriktig, og hvis du pakker det inn i billedspråk eller ironi. Sier du at det er ok, ja så tror han at det er ok. Når det gjelder tannlegetimen din; Du sitter taus og venter på at han skal spørre om hvordan det gikk (ellers bryr han seg ikke). Han bryr seg, og regner med at hvis du ønsker å snakke om tannlegetimen din, så sier du det. Derfor spør han ikke (det kaaaaan hende at det er uinteressant for han, ingen er perfekte ). Det kommer gjerne *litt* under smalltalk-kategorien. Bortkastet tid, men egentlig ikke. Men han trenger kanskje å få vite det. Og bli minnet på det noen ganger til det "sitter". Jeg kan tenke; "lurer på hvordan det går med Trine etter det som skjedde". Og så glemmer jeg å spørre, og når jeg kommer på det, så er det for sent, da blir det bare pinlig. "Vi" tror også at du vet det vi vet. Når han bryr seg om deg, og faktisk tannlegetimen din også, så regner han gjerne med at du bare vet det. Det er ikke logisk, men han tror det gjerne likevel.

Du sier at han viser at han er glad i deg. Og da er han nok det, selv om han ikke viser det på samme måte som deg. Selv om han ikke klarer å se hva du føler eller hva du trenger for å få bekreftelse, så betyr det ikke at han ikke bryr seg. Hvis du sier hva du trenger og forventer, så vil han nok gi deg det. Men om det innebærer å endre totalt på hvordan hjernen fungerer, så er det jo lettere sagt enn gjort. Isåfall ville jo det vært kuren mot Asperger. Som pr i dag ikke finnes. Man kan kun tilpasse seg. Men det som andre har som "instinkter" og "bare vet", det må Aspergere lære teoretisk, gjette seg til, etterligne andre, og minne seg selv på å gjøre.

Du nevner særinteresser som også et et kjennetegn på Asperger. Disse særinteressene kan de (jeg har det ikke selv) snakke om i timesvis om de ikke blir stoppet! Og de ser gjerne ikke at de andre personene holder på å dø av kjedsomhet.

---

Alle Aspergere er ulike. Akkurat som mennesker som ikke har det. Mange av de tingene jeg har nevnt er kun noen av symptomene (som jeg fant relevante). Og mange Aspergere kan ha alle disse symptomene, eller ingen, eller noen, eller liten grad, osv.

---

MEN det kan også være at han bare er veldig selvopptatt

Anonymous poster hash: 3e840...702

[AnonymBruker]

(forts)

Andre symptomer på Asperger kan være:

Søvnmangel

Stress

Avhengig av en forutsigbar hverdag

Sanseforstyrrelser (reagerer på lyder, kjenner ikke kulde/varme, blendet, plages av berøring, plages av sømmer, merkelapper og ubehagelige stoffer på klær, osv)

Nevnte det tilfelle du har lagt merke til noe av dette hos han, men ikke nevnte det her pga at du ikke så sammenhengen.

----

Men husk at disse symptomene er noe "alle" kan ha i større eller mindre grad, og at man trenger fagpersonell for å kunne gi diagnose. Jeg skrev disse to innleggene pga at jeg kjente meg selv igjen litt.

Anonymous poster hash: 3e840...702