Sjalu på død eks.

[AnonymBruker]

For en tid tilbake døde min eks, det var helt uventet og kom som et sjokk på oss alle.

Vi hadde et godt forhold og samarbeid fint om et felles barn. Vi var ofte hjemme hos hverandre i selskaper osv.. Og barnet flyttet som det ville mellom oss. Men forholdet er vært slutt i over 15 år. Jeg lover vi har prøvd utallige ganger å få ting til å fungere, men vi var begge ferdige med hverandre.

MIn nye samboer taklet dette helt fint mens min eks levde, men etter hans død er det kommet en del reaksjoner på min sorg.

Han lurer på hvorfor jeg er så sorgtung ovenfor dette, og om det kanskje var mer følelser enn jeg innrømmer. Men det er ikke noen andre følelser enn de som har vært der de siste 15 årene. Men han var far til mitt barn, og som mor er dette veldig tungt. Jeg er overrasket over hvor tung sorgen er, og tenker at jeg nok vil bruke lang tid på å komme meg over dette.

Men grunnet min samboers reaksjon tørr jeg ikke vise min sorg ovenfor ham, og da blir det vanskelig å sørge seg ferdig. Jweg gråter mye i smug, og prøver å skjule det for ham, men det er vanskelig. Jeg har behov for å snakke om det. Men det blir hardt avvist av han. Hva skal jeg gjøre? Jeg må legge til at ellers har vi det veldig godt sammen, med alle andre aspekter i våre liv.

Er det noen som har noen aning om hva vi burde gjøre her? Er han også i en form for sorg?

Anonymous poster hash: 31673...d68

[AnonymBruker]

Vis han det du har skrevet, at for en mor så er det selvfølgelig tungt når faren til barnet dør. Dette burde han forstå, og han burde klare å støtte deg, trøste deg å være der for deg uten at det skal være spørsmål om følelser. Han burde ikke være sjalu, men hjelpe deg gjennom sorgen. Prøv å snakk med han skikkelig, og forklar hvordan du føler!

Det var veldig trist å høre dette, jeg håper det går bra med deg!

Anonymous poster hash: 034d2...763

[Leehyori]

For en tid tilbake døde min eks, det var helt uventet og kom som et sjokk på oss alle.

Vi hadde et godt forhold og samarbeid fint om et felles barn. Vi var ofte hjemme hos hverandre i selskaper osv.. Og barnet flyttet som det ville mellom oss. Men forholdet er vært slutt i over 15 år. Jeg lover vi har prøvd utallige ganger å få ting til å fungere, men vi var begge ferdige med hverandre.

MIn nye samboer taklet dette helt fint mens min eks levde, men etter hans død er det kommet en del reaksjoner på min sorg.

Han lurer på hvorfor jeg er så sorgtung ovenfor dette, og om det kanskje var mer følelser enn jeg innrømmer. Men det er ikke noen andre følelser enn de som har vært der de siste 15 årene. Men han var far til mitt barn, og som mor er dette veldig tungt. Jeg er overrasket over hvor tung sorgen er, og tenker at jeg nok vil bruke lang tid på å komme meg over dette.

Men grunnet min samboers reaksjon tørr jeg ikke vise min sorg ovenfor ham, og da blir det vanskelig å sørge seg ferdig. Jweg gråter mye i smug, og prøver å skjule det for ham, men det er vanskelig. Jeg har behov for å snakke om det. Men det blir hardt avvist av han. Hva skal jeg gjøre? Jeg må legge til at ellers har vi det veldig godt sammen, med alle andre aspekter i våre liv.

Er det noen som har noen aning om hva vi burde gjøre her? Er han også i en form for sorg?

Anonymous poster hash: 31673...d68

Herregud, samboeren din må da forstå at du sørger fordi barnet ditt vil gå uten far, du tenker på hvordan barnet vil vokse opp osv. Han må da forstå at du sørger. Samboeren din er teit.

[Tarsan97]

Høres komplisert ut.

Takk for du deler slikt forresten.

Det som er litt "rart" i denne sammenhengen er den lange tiden tross alt mellom da dere flyttet hver for seg, til tragedien skjedde. Du har ikke vert så ferdig med dette som du selv har trodd da ?

Jeg kan bare fantasere om hva som hadde skjedd om jeg hadde mistet konen jeg er så glad i, vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet det.

Slik sett er det sikkert veldig vanskelig for han du er i lag med nå, for han både forstår, samtidig som han sikkert blir litt såret om du sørger over en annen en han. Det er litt rart å sammensatt dette her....

Du er sikkert nødt til å ha to baller i luften samtidig. Du må få sørge ferdig å ta den prosessen som skal til, samtidig som du i anstendighetens navn må ta hensyn til han som du er med nå.

Jeg har ikke noen fasit, men ønsker deg lykke til.

Endret 28. mai 2014 av Tarsan97

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Jolene]

Snakk med han om det, forklar han det du skrev her. En sorg kan være uventet fordi man ikke før har tenkt over de følelser som ligger til grunn. Klart du var knyttet til din eks, dere har jo et barn sammen! Et barn som nå ikke lenger har en far. Klart dette tærer på deg. Mitt råd; snakk med han om dette. Ingen grunn til at din samboer skal føle sjalusi rettet til en død mann. Stor klem til deg

[AnonymBruker]

Vis innlegget til din samboer.

Mine foreldre var skilt i over 30 år, og min mor sørget når min far gikk bort. De var sammen om å være foreldre og besteforeldre selv om de bare var venner og selv om barna var voksne. Som forelder blir man aldri ferdig med rollene selv om ansvaret blir mindre og ting forandrer seg.

Anonymous poster hash: 9f97c...dab

[Lou Salome]

Jeg skjønner samboeren din. Jeg mener at selv om han er den rette til å støtte deg og hjelpe deg gjennom alle andre dødsfall og sorgprossesser, er han ikke den rette akkurat denne gangen. Hvis du har stort behov for å snakke om dette, sørge sammen med noen, få forståelse og trøst, bør du gå til noen andre. Dine foreldre, en venninne, noen andre som står deg/ditt barn nær.

Du kan ikke forvente at din samboer skal sørge over din eks, og heller ikke være din støttespiller i akkurat denne saken.

[Chloe-]

Jeg skjønner samboeren din. Jeg mener at selv om han er den rette til å støtte deg og hjelpe deg gjennom alle andre dødsfall og sorgprossesser, er han ikke den rette akkurat denne gangen. Hvis du har stort behov for å snakke om dette, sørge sammen med noen, få forståelse og trøst, bør du gå til noen andre. Dine foreldre, en venninne, noen andre som står deg/ditt barn nær.

Du kan ikke forvente at din samboer skal sørge over din eks, og heller ikke være din støttespiller i akkurat denne saken.

Jeg er uenig. Jeg mener samboeren hennes bør være mer raus enn dette. Det handler ikke om å sippe over "hva kunne vært", men å få lov til å sørge i sitt eget hjem over tapet av en gammel venn. Lov å uttrykke at det var urettferdig at han skulle dø så plutselig. Lov å uttrykke at det er urettferdig at barnet nå står uten far, og at eventuelle barnebarn aldri får møte sin farfar.

Om moren ikke får "lov" til å sørge, hvilke signaler tror det sender til datteren som nettopp har mistet sin far?

Her syns jeg samboer bør legge sjalusien sin til side, og innse at mor og datter er i en unntakstilstand av sorg. Samboers følelser kommer i tredje rekke i akkurat dette scenarioet.

[AnonymBruker]

Skjønner meg ikke noe på samboer din. Han virker ekstremt selvsentrisk.

Det er masse grunner for hvorfor det er naturlig for deg å sorge, og skal han nekte deg det fordi han lider av sjalusi på en som er død? herregud.

Han må jo forstå at dine barn har mistet sin far,hadde han vært litt ordentlig så hadde han vært lei seg han og.

Anonymous poster hash: 3eed7...2f8

[AnonymBruker]

Denne mannen er jo en stor del av din historie og en del av ditt eget barn. Sorgen handler vel også, vil jeg tro, om at barnet ditt nå er blitt farløs og ikke vil ha noen biologisk pappa å dele ting med gjennom livet. du burde snakke med ham ordentlig om dette. Et dødsfall er uansett et sjokk hos et ungt menneske, og du har vel så vidt jeg skjønner også mistet en støtte og viktig pillar i livet..

Anonymous poster hash: b49f0...ad1

[Gjest lurven]

jeg har også en eks som døde uventet, hadde ikke særlig mye kontakt med denne eksen, men ble selvfølgelig veldig lei meg når det skjedde og jeg tenker på denne eksen innimellom fortsatt selvom det er en del år siden det skjedde.

Poenget mitt er at det er helt normalt å sørge selvom det er en eks..

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle gode råd. Dette var virkelig til nytte, det fikk meg til å innse at saken tross alt har to sider...

Dette er en vanskelig situasjon for oss alle.

Jeg har prøvd å forklare min samboer at sorgen ikke handler om tapet av en "kjæreste", men at min sorg også er stor da jeg ser hvor vondt min sønn har det. Det river i mammahjertet å se min gutt sitte å riste av gråt og ikke kan gjøre noe for å stagge sorgen. Det er ikke bare for mor å blåse på lenger. Dette skal bearbeides i ens rette tempo, og ingen kan skynte på det.

Men min egen sorg er også stor. Jeg har som nevt over mistet en viktig støttespiller, og den andre personen i verden som er like glad i gutten min som meg. Den eneste som i tillegg til meg, ønsket min sønn alt det beste, og var villig til å gå den ekstra milen for det. Minnene blir på en måte forsterket, og litt såre. Jeg vet at jeg ikke elsket ham, men jeg var glad i ham. Vi snakket mye sammen, både om barnet vårt, men også felles interesser. Og så er det litt typisk at man glorifiserer de døde litt, og nevner utelukkende positive ting om de. Og det er det selvfølgelig umulig å konkurere med. Et virkelig spøkelse, som levde helt perfekt.

Kaos er nok det som forklarer situasjonen best. Jeg skal snakke med min samboer igjen,forsøke å få han til å forstå, og prøve å forstå han og. Man må prøve å se begge sider av saken, tross alt er han jo bare redd for å "miste" meg.

Men først har jeg en sønn å trøste.

Takk for at dere bryr dere, fine medmennesker <3

Anonymous poster hash: 31673...d68