Min tidligere stefar

[AnonymBruker]

Min mor og tidligere stefar skilte seg for en del år siden, men jeg har merket nå spesielt i ettertid at dette gjør vondt for meg. Han var et stor del av oppveksten min, og jeg så nesten på han som min egen far (ikke missforså, jeg er kjempeglad i min biologiske far).

Han har nå giftet seg med en annen kvinne, og jeg blir sint bare jeg tenker på det. Jeg hater henne. Jeg har møtt på begge da de var innom der jeg jobbet for litt over et år siden. Damen oppførte seg som en hurpe, og stefaren min kjente meg ikke igjen engang... Til tross for at han var en del av livet mitt i 8-9 år. (De ble sammen da jeg var rundt ca. 6-7 år). Jeg har fortalt dette til et annet familiemedlem, og hun sa han kjente meg nok igjen, men damen ville nok reagert kraftig dersom han hilste (hun hadde fort funnet ut av hvem jeg var).
Men jeg tviler, jeg tror faktisk ikke han husker meg.

Jeg er en del innom hans og hennes profil, og får avsmak når jeg ser bilder av henne. Det skal sies at han var slem mot min mor, (dette fikk jeg vite i ettertid), var sykelig sjalu og stengte henne ute noen netter (uten at vi visste det, vi sov og mamma ville ikke vekke oss barna). Jeg elsker min mor, og hater ham for dette, men likevel savner jeg ham. Hater hans nye dame... Savner å være en del av hans familie. Nei, dette gjelder ikke noen forelskelse hvis noen skulle tro det. Kunne aldri fått følelser for ham. Dette er som et sterkt datter-far forhold for meg...

Trenger råd til å komme meg over dette..
Noen som har opplevd lignende?

Anonymous poster hash: a065b...446

[AnonymBruker]

Hat er et sterkt ord. Hvis du virkelig hater henne syns jeg du burde prøve å få profesjonell hjelp til å sortere tankene dine. Å savne ham så sterkt selv om det ermange år siden han sluttet å være en del av livet ditt, og på tross av hva du vet han gjorde mot moren din, det høres ikke helt normalt ut for min del.

Anonymous poster hash: d694c...0cc

[AnonymBruker]

Sørg for at du ikke gjør de samme feilene som foreldrene og steforeldrene dine du, så har du gjort mer enn nok. Alt for mange unger som må forholde seg til alt mulig av foreldre. Forstår det ikke.. Barn er viktigst, når skal voksne forstå det?

Anonymous poster hash: 08052...cec

[Gjest Coolaid]

La voksenting være voksenting. Forholdet med din mor og stefar er noe som du ikke trenger å bry det særlig med. Heller ikke det nye forholdet mellom stefar og dama. Fortsett å være glad i stefaren din uten å bry deg om alt det andre. Ta kontakt og si eller skriv at du savner ham. Det er sikkert godt for han å høre og deg å fortelle.

[AnonymBruker]

Hat er et sterkt ord. Hvis du virkelig hater henne syns jeg du burde prøve å få profesjonell hjelp til å sortere tankene dine. Å savne ham så sterkt selv om det ermange år siden han sluttet å være en del av livet ditt, og på tross av hva du vet han gjorde mot moren din, det høres ikke helt normalt ut for min del.

Anonymous poster hash: d694c...0cc

Det du skriver til slutt her er temmelig slemt. Det er ikke opp til deg eller noen andre å definere hvor sterkt bød denne dama har til en mann som har vært som en pappa for henne i de viktigste årene av hennes oppvekst. Jeg kan godt forstå at hun savner ham, at det stikker når han "overser" henne i offentlighet etter å ha vært så nærme som familie og at hun sørger når han finner en ny- slik det er helt normalt å føle når en forelder også finner ny ektefelle. For henne var han en slags pappa og jeg vil tro det er de samme følelsene. TS: hva med å skrive ham et brev eller ringe ham og be om en prat og fortelle ha om det du tenker, bare for å få ting ut og for at de ikke skal vokse seg for store? Han vil ganske sikkert også savne deg etter alle de årene han bodde med deg og var en del av livet ditt..

Anonymous poster hash: f574e...bac

[AnonymBruker]

Det du skriver til slutt her er temmelig slemt. Det er ikke opp til deg eller noen andre å definere hvor sterkt bød denne dama har til en mann som har vært som en pappa for henne i de viktigste årene av hennes oppvekst. Jeg kan godt forstå at hun savner ham, at det stikker når han "overser" henne i offentlighet etter å ha vært så nærme som familie og at hun sørger når han finner en ny- slik det er helt normalt å føle når en forelder også finner ny ektefelle. For henne var han en slags pappa og jeg vil tro det er de samme følelsene. TS: hva med å skrive ham et brev eller ringe ham og be om en prat og fortelle ha om det du tenker, bare for å få ting ut og for at de ikke skal vokse seg for store? Han vil ganske sikkert også savne deg etter alle de årene han bodde med deg og var en del av livet ditt..

Anonymous poster hash: f574e...bac

Riktig, han var som en pappa for meg. Så at han giftet seg med en ny kvinne var vondt. Hadde også stesøsken jeg var veldig glad i, som var utrolig trist å miste. Savner å være en del av familien deres, og savner min "reserve-pappa". Han tok utrolig godt vare på meg, og sa at han så på meg som en datter. Så at han og ignorerte meg offentlig var utrolig tungt.. Skulle til å si hei, men merket at jeg enten ikke ville fått respons, eller så ville jeg bli skjelt ut av damen. Det var forøvrig moren min som tok ut skilsmisse da han var ekstremt sjalu og kontrollerende. Det er likevel tungt. Og føler meg slem, siden jeg fortsatt er glad i han tross av at han behandlet moren min dårlig. Jeg har lenge tenkt å skrive til han, men er redd for å bli avvist eller få bekreftet at han ikke bryr seg om meg lenger..

Tusen takk for svar,

TS

Anonymous poster hash: a065b...446

[AnonymBruker]

Vet du, ts, dette synes jeg at du skal ta opp med din mor.

Det virker for meg ekstremt rart at hun og din stefar ikke i skilsmissefasen tenkte ut en besøksplan dem imellom. Både slik at du beholdt kontakten med han, hun med sine stebarn og du og dine stesøsken beholdt kontakten. For voksne gjelder nemlig denne regelen: en skiller seg fra sin partner. Et barn skiller en seg aldri fra. Alle stebarn og bonusbarn (som faktisk liker den voksne) må en ta med seg videre i livet. At det etterhvert kan bli kaotisk er ikke barnet sitt problem, men den voksne.

Anonymous poster hash: 9f5f7...e60

[Gjest Blomsterert]

Dette er ikke bra Ts. På noen måte.

Tror du bør snakke med profesjonelle.

[AnonymBruker]

Riktig, han var som en pappa for meg. Så at han giftet seg med en ny kvinne var vondt. Hadde også stesøsken jeg var veldig glad i, som var utrolig trist å miste. Savner å være en del av familien deres, og savner min "reserve-pappa". Han tok utrolig godt vare på meg, og sa at han så på meg som en datter. Så at han og ignorerte meg offentlig var utrolig tungt.. Skulle til å si hei, men merket at jeg enten ikke ville fått respons, eller så ville jeg bli skjelt ut av damen. Det var forøvrig moren min som tok ut skilsmisse da han var ekstremt sjalu og kontrollerende. Det er likevel tungt. Og føler meg slem, siden jeg fortsatt er glad i han tross av at han behandlet moren min dårlig. Jeg har lenge tenkt å skrive til han, men er redd for å bli avvist eller få bekreftet at han ikke bryr seg om meg lenger..

Tusen takk for svar,

TS

Anonymous poster hash: a065b...446

Sterkt bånd skulle det stå i forrige innlegg, forresten, ikke "bød". Ja, jeg forstår godt at du kan føle det slik. Og jeg tror du bør prøve å skrive til ham, evt kanskje bedre- å ta kontakt og be om en prat face to face-- for hvis du skriver og han ikke svarer med det samme vil det også være vondt for deg. Selv om det ikke trenger å bety at han ikke bryr seg... Kan jo prøve snakke med mammaen din og. Det du føler skriver seg bare fra sårede følelser du får som "hans barn" i denne situasjonen, selv om du r voksen.. Og det skjønner antakelig din mor også.. Så jeg tror jeg ville prøvd å prate med de det gjelder her før jeg går til profesjonelle, som noen slengte ut her. Å snakke kan løse mye.. HAr du ikke noe kontakt m stesøsken nå, forresten?

Anonymous poster hash: f574e...bac

[verona]

Du kunne jo skrevet et brev eller en melding til han og luftet stemningen litt? Begynne litt forsiktig med å si at det er lenge siden sist og spørre hvordan det går med han og familien for tiden? Da får du startet litt enkel kontakt og kanskje kan samtalen dreie over på å møtes igjen eller lignende.

Ellers støtter jeg andre i å snakke med moren din eller profesjonelle.

[AnonymBruker]

Vet godt hvordan du har det. Det har skjedd meg to ganger (tre med min egen far) og jeg skal hvertfall aldri skille meg fra noen i mens jeg har barn når jeg blir voksen. Hva tenker dere med? Barna blir knytta!!

Anonymous poster hash: e22f9...748

[Biloba]

Vet du, ts, dette synes jeg at du skal ta opp med din mor.

Det virker for meg ekstremt rart at hun og din stefar ikke i skilsmissefasen tenkte ut en besøksplan dem imellom. Både slik at du beholdt kontakten med han, hun med sine stebarn og du og dine stesøsken beholdt kontakten. For voksne gjelder nemlig denne regelen: en skiller seg fra sin partner. Et barn skiller en seg aldri fra. Alle stebarn og bonusbarn (som faktisk liker den voksne) må en ta med seg videre i livet. At det etterhvert kan bli kaotisk er ikke barnet sitt problem, men den voksne.

Anonymous poster hash: 9f5f7...e60

Det er jo bare i ditt hode dette er en regel. Barn har rett til å kjenne og få omsorg fra sine foreldre, men det finnes ingen rett til å beholde forholdet til steforeldre.

I noen familier ønsker alle parter å opprettholde kontakten etter samlivsbrudd, men ikke alle, og ingen er forpliktet til det, eller har formelle rettigheter.

[AnonymBruker]

Sterkt bånd skulle det stå i forrige innlegg, forresten, ikke "bød". Ja, jeg forstår godt at du kan føle det slik. Og jeg tror du bør prøve å skrive til ham, evt kanskje bedre- å ta kontakt og be om en prat face to face-- for hvis du skriver og han ikke svarer med det samme vil det også være vondt for deg. Selv om det ikke trenger å bety at han ikke bryr seg... Kan jo prøve snakke med mammaen din og. Det du føler skriver seg bare fra sårede følelser du får som "hans barn" i denne situasjonen, selv om du r voksen.. Og det skjønner antakelig din mor også.. Så jeg tror jeg ville prøvd å prate med de det gjelder her før jeg går til profesjonelle, som noen slengte ut her. Å snakke kan løse mye.. HAr du ikke noe kontakt m stesøsken nå, forresten?

Anonymous poster hash: f574e...bac

Takk for at du tar deg tid til å svare, setter stor pris på det. Jeg tror virkelig jeg skal prøve å ta kontakt med ham, slik du sier. Å snakke med profesjonelle vil neppe hjelpe, jeg tror jeg må snakke med han selv og lufte dette for ham. Har ikke kontakt med de, har kun hun ene på Facebook men snakker aldri. Tør ikke ta kontakt til tross for at det var hun som la meg til. Føler jeg bare er til bry.

Men jeg skal ta tipset ditt og snakke til ham, og ta det derfra. Tusen takk for svar

Anonymous poster hash: a065b...446

[AnonymBruker]

Du kunne jo skrevet et brev eller en melding til han og luftet stemningen litt? Begynne litt forsiktig med å si at det er lenge siden sist og spørre hvordan det går med han og familien for tiden? Da får du startet litt enkel kontakt og kanskje kan samtalen dreie over på å møtes igjen eller lignende.

Ellers støtter jeg andre i å snakke med moren din eller profesjonelle.

Tenker å skrive til ham, ser dette er et forslag flere tenker vil hjelpe meg litt på veien ihvertfall. Da vil jeg i det minste få luftet det ut.

Tviler på at profesjonelle vil hjelpe med akk dette. Men takk for svar:)

Ts

Anonymous poster hash: a065b...446

[AnonymBruker]

Vet godt hvordan du har det. Det har skjedd meg to ganger (tre med min egen far) og jeg skal hvertfall aldri skille meg fra noen i mens jeg har barn når jeg blir voksen. Hva tenker dere med? Barna blir knytta!!

Anonymous poster hash: e22f9...748

Ja, det er utrolig tøft desverre..

Ts

Anonymous poster hash: a065b...446