Hvordan akseptere at det ikke blir et barn nr 3?

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har to skjønne barn. Hjertene våre ønsker nr 3, men forholdene ligger dessverre ikke til rette for det. Men hver eneste dag så tenker jeg på nr 3... Dere som måtte stoppe etter ett eller to men ikke følte dere helt ferdige, hvordan klarte dere å akseptere det??

Anonymous poster hash: 8ecce...372

[Gjest Whitestripes]

Ved å være takknemlig for de to jeg har fått. Ønsket meg flere, men naturen satte en stopper for min del.

[AnonymBruker]

Vi har jobbet hardt i flere år og måtte ha hjelp for å få vår etterlengtede skatt. Det blir med henne. Tungt å akseptere, men enda tyngre å gå igjennom alt på nytt. Blir litt provosert når ts sliter med å akseptere at hun kun har to barn. ......!

Anonymous poster hash: 661ab...71d

[Gjest Jørild]

Vi har jobbet hardt i flere år og måtte ha hjelp for å få vår etterlengtede skatt. Det blir med henne. Tungt å akseptere, men enda tyngre å gå igjennom alt på nytt. Blir litt provosert når ts sliter med å akseptere at hun kun har to barn. ......!

Anonymous poster hash: 661ab...71d

Og tenk hvor mye du provoserer de med null barn!

La folk få ha de følelsene de har uten å rangere hvem som har førsteretten.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen barn, og kan gjerne tenke meg en.

Så leser jeg her at folk synes det er så ille at de ikke kan få barn nr 3 eller barn nr 2. Føles som om hjertet mitt blir revet i stykker. </3

Anonymous poster hash: 861e0...42f

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har to skjønne barn. Hjertene våre ønsker nr 3, men forholdene ligger dessverre ikke til rette for det. Men hver eneste dag så tenker jeg på nr 3... Dere som måtte stoppe etter ett eller to men ikke følte dere helt ferdige, hvordan klarte dere å akseptere det??

Anonymous poster hash: 8ecce...372

Lær deg å tro på skjebnen! Velg å tro at det var en mening med at det ikke skulle bli et barn til.

Anonymous poster hash: e96b7...387

[Gjest Magdalene]

Vi har også lyst på nr tre, men min helse setter en stopper for det.

Jeg velger å fokusere på at vi har to friske, flotte barn.

At man vet hva man har, men ikke hva man får.

At vi aldri vet hvordan kroppen min hadde taklet et nytt svangerskap, og at jeg da hadde ofret mammaen til de barna vi har, for at de skal få et søsken til, og jeg et barn jeg kanskje ikke klarer å ta vare på.

[LilleBallerina]

Jeg vil også ha nummer tre, men jeg orker ikke enda en sengeliggende graviditet. Vi ser på alle de praktiske fordelene med å bare ha to, og ikke minst så ser vi disse to herlige barna vi har! Jeg håper og tror at ønsket om nr tre gir seg etterhvert.

[AnonymBruker]

Vær glad for de to du har!

Vi hadde to, ønsket nr tre, ble gravid og det viste seg å være tvillinger.

Ble født i uke 25 og er nå snart fire år og sterkt multihandikappede begge to...

Anonymous poster hash: acdbe...d62

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har to skjønne barn. Hjertene våre ønsker nr 3, men forholdene ligger dessverre ikke til rette for det. Men hver eneste dag så tenker jeg på nr 3... Dere som måtte stoppe etter ett eller to men ikke følte dere helt ferdige, hvordan klarte dere å akseptere det??

Anonymous poster hash: 8ecce...372

Jeg tror at du ubevisst "dyrker" sorgen over å ikke få barn nr 3. Du er nødt til å skifte fokus. Du har mann og to skjønne barn; du er kjempeheldig! Det må du være takknemlig for.

Jeg har vært i en lignede situasjon, og det er derfor jeg skriver det jeg gjør. Jeg og mannen min var ufrivillig barnløse i flere år, og legene sa at det var liten sjanse for at jeg kunne få egne biologiske barn pga eggkvaliteten min. I årene vi strevde for å bli gravide, tenkte jeg hver eneste dag på barnet/barna jeg savnet inderlig. "Alle" rundt meg fikk barn, men ikke vi. Det føltes blodig urettferdig. Jeg hadde en fantastisk mann, flott familie, gode venner, en jobb jeg trives i...men jeg klarte ikke å sette pris på det. Jeg holdt på å utvikle en depresjon, men klarte å ta tak i meg selv. Jeg jobbet hardt med å skifte fokus, og klarte til slutt å føle takknemlighet over alt jeg faktisk hadde. Vi begynte å innstille oss på å enten bruke eggdonor eller gå for adopsjon, og det føltes helt greit. Men så ble jeg gravid likevel.

Nå er vi foreldre til en fantastisk liten gutt som vi elsker over alt på jord. Tanken på barn nr 2 begynner å komme, men om det blir egenlaget, donorbarn eller en adoptert; det er det samme for meg. Jeg setter uendelig pris på barnet jeg faktisk fikk, og om det så ikke blir flere barn, har vi i alle fall ham. Det handler om fokus.

Det er klart du har lov til å ha de følelsene du har, men ikke grav deg ned i vonde følelser. Tenk på alt du faktisk har, og kjenn på de gode følelsene.

Anonymous poster hash: c29b5...d43

[AnonymBruker]

Vi klarer ikke å få 1 engang vi

Anonymous poster hash: 82e70...420

[Ciara]

Jeg kjenner meg igjen i dette.

Vi har to, og mannen min ønsker ikke flere. Det finnes mange praktiske grunner for å stoppe nå (hus, bil og alt det der), men jeg tenker fortsatt litt på at det er trist å ikke skulle få et barn til. Ser ganske lengselsfullt på små babyer!

Men så tar jeg meg sammen og minner meg selv på hvor enormt heldige vi er som har to friske barn. Nå er vi ute av babyfasen med minstemann, og nyter på mange måter også å være mer fleksible. Vi sover hele natta, kan farte rundt, barna har glede av hverandre.

Og ikke minst, jeg føler jeg fortsatt har overskudd - jeg har ikke brukt opp all kapasiteten min.

Så nå gleder jeg meg over alt vi har, og klemmer heller litt ekstra på andres unger. Jeg flørter med småbarn på t-banen, og benytter enhver anledning til å få nyte synet av en liten baby

[AnonymBruker]

Etter barn nr 3 gikk jeg igjennom noe av det samme.

Lurte på om dette behovet for å få en til (og en til og en til.. ) noensinne vil gå over.

Nå, noen år etter, er det plutselig helt utenkelig. Skjønner ikke hva jeg tenkte på o.s.v

Så det går over av seg selv.

Det bare virker ikke sånn når verpesjuken er der..

Livet med småbarn er jo en veldig liten periode av livet, tross alt. Det virker ikke sånn nå, bare.

Anonymous poster hash: dba53...48f

[AnonymBruker]

Kunne godt tenkt meg nummer tre, men alder og naturen stopper nok for det. Det er lett å akseptere i hverdagen, når to barn er mer enn nok å få levert i skole/barnehage, støynivået er høyt, bilen er full, huset er bomba, og minstemann endelig kan kle på seg selv/gå på do alene, klare seg noen minutter uten oppmerksomhet, være hos en venn. Da begynner følgingen på fritidsaktiviteter, lekser, begge skal fortsatt leses for samtidig om kvelden, begge sloss om hva som skal være på barnetv, man får verdifull alenetid med en av dem. Et tredje barn ville betydd en tredjedel mer av alt, unntatt den verdifulle alenetiden.

Og vi har begge lyst til å jobbe, det hadde vært vanskelig med en baby nå.

Anonymous poster hash: 4ed51...dc1

[Millimani]

Det beste er å si til deg selv at det er bare sånn det har blitt. Akseptere situasjonen slik den er, og heller tenke at du er uendelig takknemlig for de to barna du har. Andre par prøver og prøver, og får det ikke til. Dere har to deilige barn dere kan konsentrere dere om, og kose dere med.

[AnonymBruker]

Slet med å få barn nummer én, og nå er det slutt mellom meg og mannen, og jeg tror ikke jeg ønsker å ha barn med flere enn én mann..

Er derimot egentlig ganske glad for at jeg bare har ett barn nå som jeg er alene med henne.

Anonymous poster hash: c788c...eab

[AnonymBruker]

Så mange svar Mange setter ord på hva jeg føler og det er så godt å vite at flere går gjennom/har gått gjennom det samme. Ja verpesyke er slitsomt og altoppslukende, men det gjelder å skifte fokus og være takknemlig for alt man allerede har. Vi er utrolig takknemlige for de to friske, flotte ungene vi har og de betyr alt i verden for oss. Skulle gjerne hatt enda en som de kunne få dele gleder og sorger med gjennom livene sine da både mannen og jeg har svært liten familie selv. Men de har forhåpentligvis alltid hverandre...

TS

Anonymous poster hash: 8ecce...372

[Gjest lurven]

ikke gå rundt å tenk på det, rett heller all fokus mot de barna dere har

[Mohair]

Man får jo bare prøve å akseptere at livet er sånn hvis det ikke går å få en til. Dere har to barn og hverandre. Fokusér på det som er bra med å være kun fire i familien.

[Gjest Ciegus]

Har dere vurdert fosterbarn, TS? Jeg vet at det overhodet ikke er som å få egne barn, men avhengig av hvilke grunner dere har for å ønske flere egne barn (og for å ikke få flere), kan fosterbarn være en bra ting for dere?

Jeg og mannen er usikre på om vi kan/rekker å få egne barn, og har diskutert dette i det siste, og har kommet frem til at vi etterhvert vil vurdere å bli fosterforeldre, uansett om vi får egne eller ikke. Ikke noe som passer alle, men verd å tenke på.