Dumpa...

[Nissan]

Hei, første gang jeg poster her. Etter mye googling om temaet har jeg lest mye interessant på denne siden vedrørende dumping og brudd, og derfor vil jeg fortelle min historie.

Jeg ble dumpet av min kjæresten og samboer gjennom 4 år for 4 dager siden. Beskjeden kom helt "ut av det blå", og jeg ble (og er fortsatt) veldig sjokkert.

Vi møttes helt tilfeldig for fire år siden. Jeg var på guttetur og hun var på tur med sine venninner. Jeg tror vi begge på den tiden slet litt med indre demoner: Hun med å få en vond oppvekst med en alkoholisert far på avstand, mens jeg hadde andre problemer som f.eks snev av sosial angst. I tillegg levde jeg et svært isolert liv med masse tv og pc. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, men hun viste en interesse i meg som ingen hadde gjort på flere år (jeg hadde vært singel i ca 5 år etter et svært destruktivt forhold). Det viste seg at vi hadde mange felles interesser og et svært likt syn på livet. Jeg ble forelska og noen måneder etter flyttet hun 100 mil, og vi ble samboere.

Tiden sammen har i mine øyne vært helt fantastisk. Vi har hatt det morsomt sammen, vi ler av de samme tingene, og vi har støttet hverandre i tunge tider - vi har begge ganske så dysfunksjonelle familier...

Jeg har tidligere hatt problemer med sinne mitt på fylla. Til sammen tre ganger i vår tid i lag har det endt opp med store krangler i fylla på grunn av min usikkerhet (og sikkert andre årsaker også som jeg må arbeide med). Alle gangene har jeg krøpet til korset og bedt om unnskyldning, og hun har tilgitt. I høste kom disse tingene opp i en mer vanlig krangel, og da lovet jeg at jeg hadde skjerpet meg. Siden da har vi i mine øyne hatt det svært bra.

Men så, på samme dag som hun er ferdig med eksamenen sin, får jeg beskjed om at det er over. Begrunnelsen er at hun ikke føler seg trygg på meg, mest på grunn av episodene i fylla, men også fordi jeg av og til kan komme med kritiske bemerkninger.

Hun er imponerende sterk i sin avgjørelse og jeg innser i dag - 4 dager etterpå - at hun ikke vil komme tilbake. Dette gjør meg uendelig trist, og jeg sliter med å få dagene til å gå

Jeg har bestemt meg for å oppsøke psykolog for å få bukt med mine problemer.

Fortjener jeg dette bruddet, og burde jeg se de komme?

Hva kan jeg gjøre for å få orden på sinnet og livet mitt? Jeg føler at jeg har kastet bort det jeg elsker mest på jorda og at alt er bare min feil. Men samtidig hadde jeg ønsket at vi sammen kunne jobbe oss gjennom dette. Og ikke minst: At hun hadde kommunisert dette tidligere. For til tross for mindre sex de siste 4-5 månedene har jeg følt at alt var bra. Men kanskje jeg bare ikke har villet se alt det gale..?

[FalconPunch]

.

Endret 20. februar 2018 av FalconPunch

[Kolibrii]

Du burde fokusere på deg selv nå, om hun angrer eller ikke, så har du likevel noe å jobbe med for at ikke samme ting skal skje igjen.

Kanskje hun tenker seg om to ganger hvis hun plutselig ser en stor forbedring men ikke mas eller klag på henne, godta bruddet.

[tratrins]

Kan hende din oppførsel i fylla trigget vonde minner fra barndommen hennes.. Mener ikke at det er greit å klikke i fylla, bare at dette nok er ekstra sårt for henne!

Det er flott å høre at du oppsøker hjelp - kan jo hende at hun ombestemmer seg etter at du har jobbet med deg selv! Masse lykke til!

[AnonymBruker]

En ting jeg har lært er at det er forferdelig vanskelig å sitte alene etter et brudd, og undre over og finne ut hva som egentlig gikk galt. Selv om at man sånn nogenlunde får en forklaring fra den man var sammen med, er det som regel ikke nok. Man pønsker på det lenge, undrer, spør seg selv hva man gjorde, hva kunne man gjort annerledes, hva er galt med meg, hvorfor ditt og hvorfor datt... Sannheten er at man aldri vil finne svaret! Ikke alene, og den andre parten har som regel sagt sitt, men aldri alt. Så man må nesten bare prøve å la være å stille seg selv de vanskelige spørsmålene. Prøve å overse den lille stemmen i hodet som skylder på deg, og sier at det var du, du, DU, som ødela forholdet.

Som regel er det mange omstendigheter som fører til et endelig brudd. Jeg ser at du sliter med sinne og diverse, og at hun har dårlige minner fra barndommen og sliter med sitt, og til sammen kan det nok være en ganske håpløs kombinasjon. Hva hun oppgir som årsak til bruddet er nok bare deler av sannheten. Som regel er det så mange faktorer som spiller inn. Kanskje flere enn hun også ser. Det er vanskelig å definere følelser, og det er vanskelig å avgjøre når man har fått "nok". Brudd er _alltid_ vanskelig, enten forholdet har vært godt eller dårlig. Men noen ganger må man faktisk følge magefølelsen og gjøre det som føles rett.

Jeg tror ikke du har vondt av å oppsøke en psykolog. Du innrømmer jo selv at du har slitt litt med bl.a. sinneproblemer, og det kan være godt for deg å finne ut av. Både med tanke på ditt liv, men også dersom du skulle møte noen i nærmeste fremtid. Det skader ikke å "finne ut av" seg selv, og å prøve å være en bedre person i sitt neste forhold, men... Det hjelper ikke deg nå å sitte å fundere på hvordan og hvorfor dette gikk galt, og hva du kunne gjort annerledes eller bedre. Hun kommer jo ikke tilbake, så. Det beste du kan gjøre er å gå videre med ditt liv.

Anonymous poster hash: 722b1...0f0

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at mange mener de kan fikse forhold ved å. "Krype til korset" som du sier det.

Dette er et forhold med et annet menneske,ikke religion. Det hjelper ikke å si "unnskyld" og gjøre det samme igjen.

Det virker som om hun har bestemt seg for lenge siden, kanskje hun mistet følelsene for deg pga det. Da er det lite å "snakke om". men ja,må ha vært vondt at hun bare dro. Hun ventet nok bare til å bli ferdig med eksamen

Anonymous poster hash: 552e4...c0a

[bergen2]

Hei

Trist å høre at det har blitt slik for dere. Det beste du kan gjøre er å prøve å få tankene litt bort fra henne, det hjelper ikke å dvele eller vri hodet hundre tusen ganger for å finne årsaker til hennes avgjørelse. Hun har tydeligvis bestemt seg og du vil ikke bli den masende, desperate eksen.

Jeg har selv vært der du er idag, og det var ikke før jeg virkelig sluttet å dvele at jeg kunne gå videre(dette tok lang tid for min del). Ellers burde du være veldig forsiktig med alkohol(mis)bruk når du har en kjæreste som har mye vonde minner knyttet til nettopp det..

[Missblack]

Vanskelig situasjon, men på mange måter er det bedre at det blir HELT slutt med en gang enn at man går i usikkerhet i lang tid og bare ender opp med å bli såret- slikt ser du ikke nå, men etter hvert.

Som nevnt her så kan det jo hende episodene i fylla har gitt henne "flashbacks" til farens episoder når hun var yngre? Og det er ikke alltid like lett å gi beskjed om at ting går dårlig i et forhold, for man går jo ofte og venter på at det skal bedre seg igjen. Høres ut som en god plan å gå til psykolog, det vil nok hjelpe. Og det er helt ok og helt normalt å være lei seg og føle at dagene snegler seg av gårde så kort tid etter et brudd. Det vil nok ta sin tid før du kommer deg over dette, men det viktigste er å huske at du med all verdens sannsynlighet kommer deg over dette en gang og kanskje ser klarere varselstegnene du fikk den gang dere var sammen? Bare ta vare på deg selv, kvitt deg med minner av henne til tross for hvor vanskelig det er- slett samtaleloggen på fb/sms, fjern de tingene rundt deg som minner deg aller mest om henne osv osv.. du er kanskje ikke klar for det enda, men gjør det så snart du føler deg bittelitt mer ovenpå igjen. Ting som dette tar tid. Lykke til.

[AnonymBruker]

Om du fortjener dette bruddet eller ikke Mister, det er det kun du som vet. Ingen andre kan svare deg på noe slikt.

Anonymous poster hash: 2fe48...122