Jeg er paranoid (OBS: langt!)

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Jeg har det ikke helt godt i det forholdet jeg er i. Vi har vært sammen i ca. to år nå, vi er forlovet, eier hus, to biler og har en hund sammen. Fra utsiden har vi alle forutsetningene for et lykkelig forhold, men akkurat nå så er jeg ikke det.

Omstendighetene da vi traff hverandre gjorde at vi bodde sammen før vi i det hele tatt hadde blitt kjent. Det tok derimot ikke lang tid før vi ble kjærester, og innen en måned hadde han truffet min familie og jeg hans. Vi er fra to forskjellige kanter av landet, jeg fra byen og han fra bygda. Vi har nå flyttet til hans hjemplass. Det var selvsagt et vanskelig valg for meg å ta. Jeg er veldig knytta til hjemplassen og familien min, og har ikke så mange venner her bortsett fra han og hans familie. Det er langt hjem - et par, tre dager med kjøring. Det sier seg selv at jeg ikke er så ofte på mine hjemtrakter. Jeg er innstilt på å bo her, men jeg savner ofte det som byen har å tilby. Muligheten til å dra på konserter eller dra en spontan tur på byen for å ta et glass vin. Jeg er veldig sosial av meg, men merker at jeg har blitt mer hjemmekjær etter å ha flyttet hit. Det er gjerne de samme menneskene som man sitter sammen med i helgene, de samme samtaleemnene. Det er stort sett det samme som går igjen hele tiden. Heldigvis har jeg hjemmet mitt, med stor hage og mye jeg kan pusle med.

Den siste tiden har ting blitt vanskeligere mellom oss. Forholdet har egentlig vært ganske turbulent helt fra starten av, med en vanvittig sjalusi fra hans side. Han har roa seg ned nå, men jeg merker at den vanskelige tiden sitter igjen i meg. Jeg har vel «arvet» litt av de problemene som han hadde det første året vi var sammen. Jeg vil likevel ikke påstå at jeg er veldig sjalu. Jeg føler meg mer usikker. Han har perioder hvor han er fryktelig fjern. Han kan for eksempel si at han skal dra å ordne noe på jobb, og gir beskjed om når jeg kan forvente at han kommer tilbake. I steden blir han borte i flere timer, er umulig å få tak i på telefonen, svarer ikke på meldinger. Til slutt måtte jeg slette Facebook- kontoen min, da jeg merket at jeg brukte utrolig mye tid på å sjekke når han sist var pålogga. Dette Facebook- greiene er virkelig ikke bra for meg. Kjæresten min er en fryktelig kjekk og god gutt, han har en sjarm og et glimt i øyet jeg aldri har sett maken til. Han er utrolig morsom og snill, og fremstår som veldig godhjerta. Han er jo i mine øyne en hver jentes drømmegutt. Han har omtrent 2000 venner på Facebook, og den første tiden vi var sammen ble feeden min nesten spamma av at han likte bilder av andre jenter. Jeg tok opp dette med han, og han lova å gi seg med det. Nå som jeg ikke har Facebook lenger har jeg ikke den samme oversikten over hva han gjør der inne eller ikke. På en måte kjenner jeg at dette er veldig sunt for meg, med på en annen side gjør det meg også litt urolig. Jeg sa i fra om at det er det samme som gjelder uansett om jeg er der eller ikke, og han forstod det. Jeg bruker mobilen min svært lite, men når jeg først får en meldig, så er han der med en gang og spør hvem det er fra. Jeg må nærmest gjengi meldinga og fortelle hva jeg har svart. Han bruker derimot mobilen sin hele tiden. Han kan sitte å trykke på Facebook i flere timer, sende meldinger, se på videoer, jeg ser jo at han ser på bilder av andre jenter også. Jeg spør han veldig sjeldent om hva han gjør eller hvem han sender meldinger med. Regner med at han forteller meg det hvis han vil. Jeg går heller ikke inn å sjekker telefonen hans da jeg synes det er respektløst. Jeg synes kanskje han kunne fortalt meg litt mer om hva han gjør, siden han er så opptatt av hva jeg gjør når jeg først er på telefonen.

Den siste tiden har vi krangla en del. Det går mye på det at han bare blir borte, at jeg står med maten klar på det tidspunktet han har sagt at han skal komme hjem. Maten blir kald, jeg blir lei meg. Er det så vanskelig å sende en meldig å si i fra at han blir senere? Den vanligste unnskyldningen er at han har glemt igjen mobilen i bilen. Det har også blitt et problem med penger. Jeg har fått arven min etter pappa som døde for noen år tilbake. Det er snakk om noen hundre tusen kroner. Han går rundt å snakker om disse pengene til andre, om hva vi skal bruke de på. Han har også gitt utrykk for noen ting han ønsker at jeg skal kjøpe til han for disse pengene. Jeg synes det er sårt. Jeg mener at dette er mine penger, og at det er opp til meg å bestemme hva de skal gå til, selv om vi har felles økonomi ellers. I tillegg så kommer jeg fra en del penger, mens han er fra en vanlig familie. Han mener jeg ser ned på han fordi familien hans ikke har så mye penger som min, men dette mener jeg er helt feil. Jeg hadde ikke blitt sammen med han hvis penger hadde betydd så mye for meg. Dessverre er jeg er fryktelig dårlig på å uttrykke følelsene mine, så jeg blir heller fryktelig sinna og kan ende opp med å si en del stygge ting til han. Han mener at jeg har et problem med temperamentet mitt. Jeg har nok det, men jeg føler at han ofte fremprovoserer dette med «dumskapen» sin.

Han sier ofte at han elsker meg, at vi skal være sammen resten av livet, og at han er redd jeg skal forsvinne fra han. Han er veldig kosete, og har perioder der han helst skal sitte oppå meg. Den siste tiden har jeg følt at han gjør dette fordi han har dårlig samvittighet for noe. Jeg har rett og slett blitt skikkelig paranoid, og det er i ferd med å kvele meg. Jeg har veldig lyst til at dette forholdet skal fungere, men i følge han trenger jeg hjelp til å endre tankemønsteret mitt. For min del hadde det hjulpet veldig hvis han hadde blitt flinkere til å gi beskjed om ting.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta tak i dette, og håper at noen der ute har noen gode råd.

Anonymous poster hash: 7e3ce...784

[AnonymBruker]

Hvorfor velge en potensiell utro mann, når det finnes flere fantastiske trofaste menn Du stoler jo ikke på han slik du snoker, så da er jo forholdet ikke liv laget uansett. Finn deg en god mann du kan slappe godt av med Trust me, its worth it

Anonymous poster hash: 1fe4b...2d8

[AnonymBruker]

"Den vanligste unnskyldningen er at han har glemt igjen mobilen i bilen"

Her er det noen som lyger. Hvis han glemmer igjen tlf så ofte Nei du er nok i et dårlig forhold hvis han ikke engang sier når han kommer hjem til den fantastiske maten du har orket å lage. Løøøøøøøøøøøøøp til en Mann som respekterer deg og din tid.

Anonymous poster hash: 1fe4b...2d8

[AnonymBruker]

Du kan ikke være ærlig med en mann som utnytter ærligheten din og tar seg til rette med pengene som er dine.

Anonymous poster hash: 1fe4b...2d8

[AnonymBruker]

Han sier at du må endre tankemønsteret ditt???? Men han unnlater å se sitt eget???? Minner om en klassisk manipulasjon.

Se om du kjenner igjen noe av dette:

8 Bad Reasons Women Stay in Painful Relationships

1. Because being someone’s everything is intoxicating stuff – at least at first. When you met, he only had eyes for you. He called to say good morning. He called to say “I love you” at lunch. He wanted to be the last voice you heard before you went to sleep. When you left work or your last class for the day, there he was – waiting for you. If another guy even looked at you, he put his arm protectively around you. If a guy friend called you up, he pouted. He wanted all your attention. In exchange, he gave you attention as no one ever had before. He wined you and dined you (or at least took you out for pizza and a beer several times a week) and made you feel like a princess. Sounds like any romantic beginning, doesn’t it?

   If your guy is so insecure that he needs control, his attention gradually became claustrophobic. Over time, his demands for all your attention all the time hemmed you in. You found yourself frantically explaining your every move that didn’t involve him. Staying a bit late for work, a girls’ night out, even a visit to your mother on a Saturday morning became grounds for a fight. What started out as wonderful attention became not so wonderful control.

2. Because these guys can be absolutely charming. You didn’t fall in love with your boyfriend for no good reason. He can be charming. He can be romantic. He can say the things that every woman would like to hear. Sometimes he lets you see a sweet vulnerability that melts your heart. He seems to feel genuinely terrible after the two of you have had a big fight. He brings apologies and flowers. He promises he’ll be less jealous. He says you really are his everything. Lovemaking at times like these is delicious. He says all the right things to make you want to give him another chance. Things are wonderful for awhile. But then it starts all over again. You come home a little late and his eyes look stormy. You make a phone call and he has to know just who you’re talking to. Pretty soon, you’re feeling hemmed in again and you know that there’s going to be another blow-out…
3. Because you don’t feel you deserve any better. Maybe you grew up in a family where you were told that you were no good, ugly, clumsy, or incompetent. Maybe your father or mother even told you “No one will ever love you.” Perhaps you were an ugly duckling in high school who never had a date or you were never accepted by the people you wished were your friends. Maybe you’ve had a series of disastrous relationships or no relationships at all. Your self-esteem is in the cellar. Even though a part of you knows that your family should have treated you better; even though you understand that high school is harsh for a lot of people, there’s an even bigger part of you that feels that maybe all the people who rejected you were right – you really are a loser. You’ve become convinced you should be grateful for any smidgen of caring your boyfriend provides – even if it is painful.
4. Because you don’t know any better. All the women you grew up with were in abusive, difficult relationships. All your girlfriends complain about men who don’t do their share and who stopped being “Mr. Wonderful” long ago. Lacking role models for positive, loving relationships, you think good relationships only happen in the movies. Although you can agree in theory that women deserve to be treated with consideration and respect by the men who love them, you’ve never seen such a relationship up close and personal.
5. Because he scares you or manipulates you. There are men who aren’t a bit subtle about their need for control. Try to leave and they threaten to hurt you or your kids or other people you care about. He may have even grabbed you too hard or hit you or locked you in a room or waved a gun around. When he goes into a rage, there’s no telling what he might do. So you do everything you can to prevent it – including staying.

   The manipulators are equally effective in trapping their women. They say they will commit suicide if you leave – and it will be all your fault. They are masters at making you feel guilty even when you don’t have a clue what you are guilty for. Fights inevitably shift to all the things you’ve done wrong – or at least wronger than him. You end up staying to make amends and make it right or because you can’t bear the idea of living with the guilt if he hurts himself.

6. Because you truly believe you can change him. Because the relationship started out so wonderfully and because he can be so terrific after a fight, you hold onto the idea that you can bring out the best in him. All you have to do is find the right words and behave in the right way, and you’ll have the man of your dreams. Love conquers all, right? Wrong. No one can make another person be anything. He has to want it. He has to be willing to work on it. He has to want to change because it will make him a better person, not because he made an insincere promise in order to make up after a fight. Even though you know all this, you convince yourself that you’re an exception. You’re going to find a way.
7. Because you are more afraid of being alone again than of being in a painful relationship. You’ve been alone and it’s lonely. You want someone to talk to in the evening, to cuddle up to at night, to at least once in awhile take the kids. Even picking up his laundry, cooking meals he doesn’t appreciate, and fighting with him is more appealing than coming home to an empty house. If he does help pay the bills and do a few chores (and especially if he pays most of the bills and can be counted on to do some of the heavy work), it’s even harder to think about going it alone. Supporting a family and doing everything to maintain a household as a single person is really, really hard. Maintaining the fiction that you have a partner feels better than dealing with the reality of going it alone.
8. Because you love him. The most common answer I get when I ask women why they stay in bad relationships is “because I love him.” Love isn’t always rational, it’s true. There’s no accounting for chemistry. But the fact is that love, especially one-sided love, isn’t enough to sustain a relationship. It’s like one hand clapping.

Anonymous poster hash: 1fe4b...2d8

[AnonymBruker]

De to første punktene kan jeg kjenne meg litt igjen i. Som sagt så er dette en utrolig pen og sjarmerende gutt, og han tok meg med storm da jeg traff han. Men dette forholdet er ikke kun på hans premisser. Jeg er ingen enkel jente å være sammen med, noe jeg vet han har erfart. Når vi krangler er det som regel jeg som er mest utagerende, og jeg kan være utrolig stygg i munnen mot han. Det gjør meg selvsagt vondt at jeg kan være så slem mot han, men jeg synes også han gjør det litt unødvendig vanskelig for seg selv innimellom.

Jeg synes ikke han virker spesielt manipulerende, selv om han hadde et kontrolleringsbehov i begynnelsen av forholdet. Jeg er ikke den type jente som går i hælene på kjæresten min. Det er jo også derfor jeg ikke liker å spørre så mye om hva det er han driver med. Det begynner å bli en del år siden jeg lærte meg at man ikke kan bli værende i et forhold kun fordi man er redd for å være alene. Jeg vet også at det må mer til enn kun kjærlighet for at et forhold skal kunne fungere. Jeg tror heller ikke han er ute etter pengene mine, men jeg er usikker på om han skjønner at det er forskjell på penger man får i arv og de pengene som går til mat, nedbetaling av lån osv.

Magefølelsen min sier uansett at det er noe rart på gang, og det synes jeg er trist. Han nekter for at det er en annen, så jeg greier ikke helt å skjønne hva det skal være.

Anonymous poster hash: 7e3ce...784

[Gjest Blomsterert]

Har han hatt grunn til sjalusi?

Hvis ikke,er det mistenkelig at han viser sterk sjalusi,-da er det mye mulig at han projikterer.

Det er uansett mistenkelig at han ofte blir borte uten å gi beskjed,samtidig som han kommer med lite troverdige forklaringer.

Syns også det er noe spesielt at han snakker så mye om din arv! Både til venner og med ønsker til seg selv.

Greit nok at du også oppfører deg dårlig,men det forklarer ikke overnevnte.

Beklager,men den karen hadde jeg ikke stolt en millimeter på.

[AnonymBruker]

Om han har grunn til å være sjalu kommer vel litt ann på øyet som ser. Han vet mye om meg, kanskje litt for mye. Jeg har tatt han i å ha fortalt hvite løgner om seg selv og om ting han har gjort før vi ble sammen. Han har pynta veldig på sannheten, for å kompansere med meg som han selv sier. Jeg tror fortiden min plager/plagde han en del. Jeg var veldig, veldig singel i en del år før jeg traff han... Jeg mener selv at jeg ikke har gjort noe mens vi har vært sammen som gir han noen grunn til å være sjalu, bortsett fra at jeg er veldig sosial og snakker med "alle". Det hadde heller aldri falt meg inn og vært utro mot han.

Anonymous poster hash: 7e3ce...784