Leve et luksus liv

[AnonymBruker]

Vi bor sammen . Han er verdens snilleste og mest omtenksomme person jeg kjenner. Jeg har levd et normalt liv, var alenemor i 9 år og har hatt akkurat nok med penger. Datteren min er vant til å ta vare på ting, leker og ikke kreve så mye.

Han er styrt rik og ungene hans får alt de ønsker seg. Han ser datteren min som sitt eget barn og det er veldig positivt, men jeg ser en forandring der hun nyter den statusen. Jeg jobber også(en vanlig lønn) og alle pengene går på en felles konto.

Jeg skjønner godt at det er en fordel å ha masse penger, bo i en villa, ha hus og leiligheter i flere Europiske byer, dyre biler og alt alt man kan ønske seg... Og jeg skjønner godt at han er vant til det livet. Jeg ser at han av og til blir småsjokkert hvor lite penger bruker jeg på klær, sko osv. Jeg liker å kle meg fint, men synes det er dumt å bruke en hel formue på klær. Kjøper ting i vanlige butikker Vero Moda, bik bok, Lindex, Zara osv. Han sier at han føler seg heldig som har meg og at jeg er det beste som har hendt ham. Kjenner at jeg blir småirrittert når jeg ser hvor mye penger han bruker på enkelte ting. Ser det som bortkasting av penger.

Kanskje jeg trenger bare litt tid til å venne meg til sånt liv ??

Anonymous poster hash: f8229...1a0

[AnonymBruker]

Jeg ville vært bekymret for hva slags holdninger og verdier som ble overført til datteren min, jeg.

Anonymous poster hash: 6b8ab...128

[AnonymBruker]

Jeg ville vært bekymret for hva slags holdninger og verdier som ble overført til datteren min, jeg. Anonymous poster hash: 6b8ab...128

Selvfølgelig at jeg er bekymret for det. Hun har ingen kontakt med sin egen far og han er det store forbildet for henne. Det er veldig vanskelig å balansere i en sånn situasjon.

Ts

Anonymous poster hash: f8229...1a0

[spektralkatt]

Slik jeg leser innlegget ditt, så virker det jo som dere har et godt liv sammen, har respekt for hverandre og er glade i hverandre?

jeg tenker uansett, når en blir sammen med noen etter å ha vært alene, spesielt når enn har barn, så blir det en overgang. At to mennesker som har levd ulike liv skal fungere som en familie.

i forhold til datteren din, så er det vel ikke så rart at hun nyter å plutselig ha tilgang til midler og en livsstil som hun ikke har hatt før. og ja, jeg kan godt se for meg at jeg hadde følt det på en lignende måte du gjør.

Jeg tenker, for min egen del, at det må være tøft å gå fra å være selvstendig, og klare seg på det en har, til å leve med noen som finner det naturlig å bruke store summer på det ene og det andre.

Men han har jo faktisk pengene. Det virker som han gjerne vil dele med dere og inkludere dere, at dere er en familieenhet. Det er jo det beste scenarioet jeg kan tenke meg, i en slik situasjon.

Tenk hadde han forskjellsbehandlet ditt barn og sine egne barn, det hadde sannsynligvis blitt sårt og vanskelig for datteren din, i lengden? tenk hadde han veltet seg i luksus og ventet at du skulle betalt halvparten av alt, liksom. det hadde blitt umulig å dele et liv, i lengden om det hadde vært slik.

Angående "forbilde" er du sikker på at han er det store forbildet for henne når alt kommer til alt?

han er tross alt en relativt ny person i hennes liv, så vidt jeg forstår utifra innlegget?

Om hun ikke har hatt kontakt med sin far, må det jo føles fantastisk for henne at du møter en mann som tar henne under vingene, og får henne til å føle at han ser på henne som en datter.

Jeg tenker at det er ikke rart om hun er opptatt av det, blir revet med, og ser opp til ham nå.

men jeg tror likevel at du, som hennes mor, når alt kommer til alt, er den nærmeste, den hun har vokst opp med, og den som dypest sett er det største forbildet for henne.

At de verdiene og holdningene du har vist henne, i hele hennes liv, og det du fortsetter å være for henne i årene som kommer, er en mye sterkere påvirkningskraft.

og jeg tenker at, ja, dere har nok litt å arbeide med, i familien deres, for å finne et sted å møtes i forhold til livsstil, ressursbruk.

Fordi dersom dere skal gå å være fremmede for hverandres levemåter, vil det være forvirrende for barna i et lengre perspektiv.

Jeg tror dere bør gi dere litt tid, for å finne ut en middelvei, tenker over, hvorfor føler jeg som jeg gjør i forhold til det ene og det andre?

er det et poeng å være nøysom, bare for å være nøysom?

er det lurt å venne barna på at alt de ønsker seg er tilgjengelig for dem?

og så videre.

jeg tenker utifra innlegget ditt, at det virker som både du og mannen din har mange gode egenskaper og ressurser som dere kan ta med dere videre for å skape et godt familieliv.

At dere begge, med tiden, kan hjelpe og påvirke hverandre, slik at balansen i familien blir god og sunn.

men det kan selvfølgelig ikke være sånn at bare du skal "venne deg til" en livsstil.

Han må også venne seg til dine tankemåter, jeg tror dere begge må være villige til å bevege dere litt, i forhold til hverandres ståsted, for å finne et felles ståsted for familien deres i framtiden.

og jeg tenker at med litt smidighet, tålmodighet og evne til å se hverandre, har dere gode muligheter til å få det helt supert. og det håper jeg.

[AnonymBruker]

Man kan klare å ha et godt forhold selv med forskjellig livsstil, men et forhold hvor partene har ulike verdier er nærmest dømt til å feile.

Anonymous poster hash: 2fccf...7a7

[AnonymBruker]

Bare ikke pengene blir brukt til å kjøpe seg fri for sin egen mennesklighet. Det aller mest verdifulle man kan ha og gi noe annet menneske er seg selv.

Anonymous poster hash: 8c5bb...c2e