Sjenansen min ødelegger forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år, som har vært i et forhold med verdens beste gutt i omtrent et halvår.

Jeg er en veldig rolig og sjenert person, det kommer dels av at jeg ble litt utfryst og ledd av/småmobba i barndommen, men jeg er ganske sikker på at det er fordi jeg bare er sånn som person.

Det var mye verre før enn nå, og jeg er ikke like sjenert lenger som jeg var før. Jeg greier fint å prate i mindre grupper, eller om jeg er alene med en person, men om jeg er i en større gruppe så holder jeg omtrent kjeft hele tiden med mindre noen spør meg om noe. Jeg vet ikke hva jeg skal si, redd for å si dumme ting og ting jeg sier kommer bare ut feil. Jeg gruer meg alltid til å være i større grupper med folk jeg ikke kjenner osv, for jeg vet at jeg havner utenfor gruppa. Det er jo på en måte noe jeg velger selv, for jeg VET at jeg ikke gir noe av meg selv, jeg sitter bare å smiler og hører på hva de andre sier. Det er jo folk som prøver å få meg litt inn i samtalen, men jeg havner alltid utenfor. (Med mindre det er med mine beste venner osv, da kan jeg være meg selv)

Kjæresten min aksepterer at jeg er rolig og sjenert, og han har ikke noe i mot det eller er flau over det på noen som helst måte. Han er en veldig utadvendt person selv. Men han mener at jeg forsvinner fra ham også når vi er ute blandt andre (spesielt hans vennegjeng) han syntes det er teit at jeg ikke tørr å si fra om ting til han når vi er flere sammen, og at jeg ikke gir han noe oppmerksomhet og at han rett og slett føler vi ikke er sammen når vi er blandt andre. Han mener at folk ikke kan se at vi er sammmen, for jeg prater likt til ham som til alle andre der, at jeg er for forsiktig også mot ham osv.. og at han skulle ønske at jeg tok mer "kontroll" om han sier noe dumt, tuller for mye osv, at jeg skal være litt mer bestemt mot han.

Det siste der gjelder også når vi er alene sammen. Han mener at jeg må ta mer kontroll over ting i forholdet, og ikke bare godta ta alt. Han har sagt at han er lei av at det bare er han som tar opp problemer vi har, det er alltid han som snakker ut om ting, mens jeg er stille når vi har de samtalene. Han vil rett og slett at jeg skal gi mer av meg selv, for det er noe han virkelig trenger og savner i forholdet. At jeg skal ta litt mer kontroll, og vise både for han og andre at jeg bryr meg. Han mener han blir fremstillt som en drittsekk, og føler seg som en drittsekk av at det alltid er han som tar kontrollen og bestemmer ting. Han vil være to om det. Han sier at det ikke er mangel på kjærlighet mellom oss, og at han elsker meg. Men han vet ikke hvor lenge han greier å holde ut om det skal fortsette slik.

Det som gjør så jævlig vondt er at jeg skjønner han veldig godt. Og at jeg på innsiden ikke er en sånn person som godtar alt, og som ikke har egne meninger og tanker. Jeg har faktisk meninger, tanker og slik om det aller meste, også oppførelsen hans visse ganger. Det er bare at jeg får det ikke ut! Jeg tenker mye, men greier ikke å få ut ord når jeg skal "krangle" eller "diskutere" eller "si i fra om noe". Det blir bare til at jeg tenker ting inne i meg, og ikke sier noe. Jeg er redd for at han skal bli sur, sint, syntes det jeg sier er teit, at han ikke skal forstå meg og jeg må prøve å forklare ting og ikke greier det osv..

Det gjør så vondt! Jeg vil så gjerne være en bra kjæreste for han, og jeg vil ikke være en sånn som bare dilter etter alle andre og ikke sier noe. Men jeg greier ikke. Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal "åpne" meg. Jeg snakker sjelden om følelser og vonde ting, de aller meste blir på innsiden for alltid.

Jeg har ikke spesielt dårlig selvtillit tror jeg. Jeg syntes selv at jeg er pen og attraktiv. Det har aldri vært mangel på "kjærestekandidater", men nå har jeg kapret den beste. Jeg vet jeg har mange gode egenskaper osv.. så jeg vet egentlig ikke helt hva problemet er. Det er ikke sånn at jeg føler at andre er mer verdt enn meg osv.. men jeg er på en måte redd for å ikke bli hørt, at folk syntes jeg er teit.. og i tillegg til at jeg alltid har vært en sjenert person av natur. Jeg har aldri hatt noe behov for å kunne snakke i større grupper etc.. men nå som jeg begynner å bli voksen, kan jeg jo ikke ha det sånt for alltid. Hvordan skal jeg greie det om jeg evt. får barn? Foreldremøter? Svigerfamilie, jobb (studerer sykepleien, og da kommer jeg også til å måtte forholde meg til mange ukjente mennesker osv) Jeg kan bare ikke ha det sånn lenger.

En annen ting som preger forholdet vårt når det gjelder dette er alkohol. Han greier ikke å stole på meg når jeg drikker, nettopp fordi jeg er så sjenert. Han tror at jeg ikke greier å si nei til folk, og at folk kan gjøre hva de vil med meg for jeg ikke greier å si nei, og fordi jeg er så godtroende. Men egentlig så blir jeg motsatt når jeg drikker, da mister jeg mye av den sjenansen jeg har, og greier å stå opp for meg selv og si fra, nettopp fordi jeg ikke er så sjenert lenger. Men dette forstår ikke han. Dette preger også mye.

Men han sa for et par dager siden når vi prata om dette, at han håper det er noe som kommer etter hvert, vi har jo ikke vært sammen så lenge, og at ting blir bedre. Hvis ikke så kom han ikke til å orke mer..

Jeg tenker mye på dette fortsatt, (vi (HAN) hadde en lang samtale om dette for noen dager siden, jeg fikk ikke sagt så mye egentlig, for jeg visste ikke hva jeg skulle si) og har lyst å ta det opp og snakke skikkelig ut om det. Men jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre..

Noen som har noen tips til meg? Hadde satt stor pris på det!

Anonymous poster hash: 91da4...f8c

[ekkoet]

Og at jeg på innsiden ikke er en sånn person som godtar alt, og som ikke har egne meninger og tanker. Jeg har faktisk meninger, tanker og slik om det aller meste, også oppførelsen hans visse ganger. Det er bare at jeg får det ikke ut! Jeg tenker mye, men greier ikke å få ut ord når jeg skal "krangle" eller "diskutere" eller "si i fra om noe". Det blir bare til at jeg tenker ting inne i meg, og ikke sier noe. Jeg er redd for at han skal bli sur, sint, syntes det jeg sier er teit, at han ikke skal forstå meg og jeg må prøve å forklare ting og ikke greier det osv..

Du formulerer deg bra når du skriver. Du får sagt hva du mener når du skriver.

Kunne det være en måte å gå frem på å skrive ned hva du ønsker å si før en slik samtale, slik at du får ordlagt deg og får frem tingene du vil si.

Jeg vil tro at utviklingen din fra supersjenert til småsjenert ikke har stoppet. Etterhvert som du blir eldre, tryggere på deg selv og tryggere på forholdet kommer dette nok til å bedre seg enda mer. Men du bør og prøve å utfordre dine egne grenser og presse deg litt i sosiale settinger, det vil fremskynde utviklingen.

Samtidig som hans "krav"/ønsker ikke er urimelige kan det jo være rett og slett en start at du forteller hvordan det er, hvordan du har det og at du jobber med saken og at han må være litt tålmodig med deg.

Endret 26. mai 2014 av ekkoet

[AnonymBruker]

Du formulerer deg bra når du skriver. Du får sagt hva du mener når du skriver.

Kunne det være en måte å gå frem på å skrive ned hva du ønsker å si før en slik samtale, slik at du får ordlagt deg og får frem tingene du vil si.

Jeg vil tro at utviklingen din fra supersjenert til småsjenert ikke har stoppet. Etterhvert som du blir eldre, tryggere på deg selv og tryggere på forholdet kommer dette nok til å bedre seg enda mer. Men du bør og prøve å utfordre dine egne grenser og presse deg litt i sosiale settinger, det vil fremskynde utviklingen.

Samtidig som hans "krav"/ønsker ikke er urimelige kan det jo være rett og slett en start at du forteller hvordan det er, hvordan du har det og at du jobber med saken og at han må være litt tålmodig med deg.

Syntes det er mye enklere å formulere meg skritflig enn muntlig, dessverre.

Ja, håper på det! Det er jo blitt bedre enn det var før, så får håpe det går rette veien. Kanskje utfordre meg selv mer ja. Takk for fine ord og tips!

Har vært inne på tanken i hele dag å bare slå opp.. Om han ikke er førnøyd, så er det jo ikke noe vits å være i forholdet tenker jeg.. men han sa jo at han håpet der forbedret seg, og at han ikke ville gi slipp.. men får bare tanken i hodet at han fortjener noen han ikke trenger å "forandre" på.

Anonymous poster hash: 91da4...f8c

[MarianneHaa]

Har vært i noe lignende selv, så vet hvordan den føles. Mitt beste tips er å ikke å tenke så mye over hva andre mener/tenker om deg, og si litt mer av det du tenker til kjæresten din også (selv om det ikke alltid er positivt)