Lite følelser igjen - bli pga barnet??

[Gjest Livskrise..]

Har i lang tid slitt i forholdet da jeg føler at sambo ikke er like VI som det jeg mener man skal være. Føler at han prioriterer seg og sin jobb/hobby framfor OSS.

Han er lite impulsiv og tar sjelden/aldri initiativet til å gjøre ting sammen. En sjelden gang tar vi en liten biltur - men er da borte fra leiligheten i max 1 t. På meg så virker det og som vi verdsetter helt forskjellige ting i livet, noe jeg nå ser mer og mer.

Jeg føler meg nå isolert i dette forholdet - og kjeder meg veldig. Jeg trives best med et liv hvor det skjer noe - ikke hele tiden - men at man gjør noe for å spe på nytt i forholdet. Han stortrives hjemme - foran dataen. Ikke kan jeg begynne med en hobby utenfor hjemme siden han da må ta vare på barnet mens jeg er borte..

Har tenkt TANKEN flere ganger, men hver gang slår jeg det fra meg pga barnet som da vil miste kontakten med en hun ser på som en farsfigur (han er ikke biologisk far).

Jeg er og i en jobb som jeg stortrives i, men som jeg vanskelig kan beholde dersom jeg tar STEGET. Dette pga at det er 2-3 senvakter i uken i min kontrakt.

Biologisk barnefar har nå flyttet nærmere, men jeg har liten lyst til å måtte be han om å ha barnet 2-3 g i uken. Jeg har pr i dag eneomsorgen - og er redd jeg da plutselig kan ende opp med delt omsorg.. For barnet sin skyld ser jeg dette som uaktuelt.

Huff. Jeg føler meg maktesløs oppi det hele.. Føler at jeg bor i et bofellesskap hvor vi har sex innimellom bare for å gjøre det.

Sambo viser sjelden med gaver/følelser/nærhet hva han føler - noe som også sliter på meg. Men samtidig så er han jo verdens beste farsfigur for barnet. Og han tar tak i ting når han MÅ.. men oftest når det virkelig henger i en TYNN tråd..

Hjelp - vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest 2ne]

Ultimatum pleier å måtte til for menn... :-)

Hvordan er forholdet ditt til den biologiske faren? Dvs er han en ok fyr, ansvarlig, og klarer dere å kommunisere ok? Hva med å si det som det er til samboeren din da - du har begynt å lure på om dere er litt for ulike, og du vil gjerne gå til familierådgiver med barnets pappa for å få til en bedre ordning?

For det første - du og barnet er, forutsatt at pappaen er en noenlunde oppegående fyr som ikke vil svikte barnet, absolutt tjent med å ha et bra forhold til barnefar! Det er bra for barnet hvis relasjonen kan være god, og det betyr også avlastning for deg, så du kan pleie både deg selv, ditt voksne liv og et forhold.

For det andre - hvis samboeren din får tilbakemelding, samt ser at han ikke kan surre rundt i sin egen verden uten å bidra, skal du se han plutselig får litt lyst til å skjerpe seg. Det forplikter å være i et forhold med barn, og dette høres ikke ut som et langsiktig forhold med mindre du tar tak her. Høres ikke ut som om han vært nødt til å forholde seg til eksen din - kanskje det er litt hvilepute?

For øvrig må jeg si, bare helt generelt, at mange kvinner sliter med akkurat det du sier der... mannen er helt ok fornøyd med å la dagene gå, ha en jobb og et nummer i ny og ne, uten å stille spørsmål ved hvordan hverdagen kunne vært litt fiffigere. Jeg vet ikke jeg, kanskje det er kvinner som er kravstore, men jeg kjenner veldig mange som oplever det samme. Men det er selvsagt alltid to sider av en sak, kanskje han synes det samme om deg??

[Lala]

Jeg tror de fleste forhold kommer til et slikt punkt en gang i blant. Har selv vært der.

Vanskelig situasjon.

Eneste løsning er at du snakker med din samboer. Jeg vet av erfaring at menn kan være ekstremt vanskelige å nå frem til, men jeg mener at du bør gjøre noen gode forsøk. Antageligvis er mannen din utrolig glad i deg, og har bare ikke antenner nok til å se at ikke alt er som det skal mellom dere.

Selv om forholdet virker aldri så dødt nå, finnes det nok utallige måter å blåse liv i det igjen. Først og fremst må dere snakke sammen! Kjenner meg igjen i det du skriver på nesten alle punkter. Sambo var aldri hjemme, og når han var hjemme var alt annet enn meg mer interessant. Han var sliten, orket ikke sex osv..

Jeg skrek etter oppmerksomhet og prøvde å si akkurat hva som kom til å skje om han ikke skjerpet seg. Men dette ble bare sett på som mas og tomme trusler. Endte med at jeg fant meg ny leilighet. Først da våknet han. Og han angrer vel meget bittert på at han ikke hørte. Vi ble sammen igjen etter rundt 3 måneder. Og nå har vi et sterkere forhold enn noen sinne.

Jeg håper at du slipper å ty til like drastiske steg som meg. Det koster! Det koster både tid, energi og penger.

Så mitt råd er å få mannen din til å våkne opp. Forhold trenger pleie!! Det er verdt å sette av tid til det. Ellers kan man ikke ha noe forhold rett og slett.

[vivi]

Har du prøvd å snakke med han om din opplevelse av samlivet deres? Kanskje han ikke er klar over hvordan du føler det? Belys saken en gang det gir seg en passelig anledning.

Jeg ble litt usikker i forholdet samboeren din/barnet ditt. Du skriver at han er en skikkelig farsfigur for barnet, men du kan ikke skaffe en hobby utenfor hjemmet siden han da må ha ansvaret alene for barnet. Er han ikke til å stole på? Glemmer han at barnet er til stede? Når du er på kveldsjobb må jo barnet være hjemme med han. Da må han da kunne ha ansvaret hvis du er borte pga. hobby?

Noen råd er jo ikke lett å gi men tenk i hvertfall på deg selv. Hvis ikke han vil forstå at du har dine ønsker og behov om et fellesskap så er det ikke alltid tosomheten som er det beste. Noe heter " ensomhet i tosomhet". Det må være fryktelig vondt å leve i det.Avslutter med å gi deg en stor

[Gjest Livskrise..]

Meg med hovedinnlegget...

Jeg har et greit forhold til barnefaren - og tror vi finner en løsning som passer for oss begge - og barnet.. Ikke noe problem med det annet enn at dersom jeg skulle velge å flytte - vil jeg da flytte et annet sted - som da blir bort fra barnefaren (som nettopp har flyttet for å komme nærmere barnet sitt)

Jeg har snakket/fortalt sambo at jeg sliter i forholdet - og eksakt hva jeg mener ikke er riktig - men han lytter tydeligvis kun med ett øre.

Jeg mener selv jeg forsøker å gjøre det beste ut av forholdet med ting jeg gjør, sier, gaver, nærhet osv osv. Har tatt meg selv i nakken x antall ganger nå for å prøve å bedre ting... Men - når dette er kun jeg som gjør så stopper alt like fort opp igjen...

Jeg har pakket bilen og tatt med meg barnet i sinne - men... INGEN reaksjon - før jeg provoserte fram at han ville jeg skulle bli.. Resten av helgen var han skikkelig dust mot meg. Forventet at jeg skulle varte han opp - og være blid og positiv... hallo???

Han er absolutt til å stole på - men han mener at han tar så mye ansvar for barnet allerede at han ikke kan tenke seg at jeg skal være borte en kveld i uka pga en hobby og han må ta ansvar for barnet (som da egentlig sover).. Han er forøvrig kjempeflink med barnet som sagt - og har henne alene de 2-3 dagene i uken jeg jobber sent...

"Ensomhet i Tosomhet" lyder veldig kjent... og dette vil jeg ut av...

Ser ut til at det eneste steget er å pakke...

Forøvrig... Jo - han har sagt at han syntes jeg er litt tiltaksløs - at jeg bare sitter å glor på TV... men hallo... det er jo pga han at jeg sitter foran TVn... fordi han sitter konstant foran dataen... Og om jeg foreslår noe så har han aldri tid eller orker ikke... dust!!!

mamma mia... life sucks!!

[Lala]

Skulle tro vi hadde samme kjæreste..

Nei livet er ikke lett.

Sliter igjen litt med min igjen.. Ser ut til at vi kommer til å bo fra hverandre igjen nå (har beholdt egen hybel pga studier) pga surr fra han (han skal flytte fra vår felles bolig og finne noe nytt og EGET). Jeg kan forstå akkurat det pga praktiske årsaker rundt hans arbeid og sønn mm. MEN han sa i stad at han så på meg som en elskerinne. :o Snakk om degradering! Man sier ikke det etter 3,5 år og 2 år med samboerskap!

Jeg er tydeligvis ikke den rette til å gi deg råd, for jeg forstår meg overhodet ikke på mannfolk.

:evil:

[Gjest Anonymous]

For å svare på det du spurte om. Ja, jeg synes du skal bli på grunn av barnet. Alle forhold går vel i bølgedaler. Det kan komme bedre tider. Synes de er verdt å vente på. Før du flytter ut synes jeg heller du skal få forklart samboeren din hvor viktig det er for deg å komme det ut og få en hobby, at det går på forholdet løs at du blir sittende hjemme sammen med ham. Kanskje han blir mer villig til å passe barnet litt mer da. Prøv hvertfall det først.

Når det er sagt mener jeg selvfølgelig ikke at man skal bli i et forhold bare fordi man har barn for enhver pris! Mishandling, syklig sjalusi osv. er jo ikke noe man kan tolerere uansett, men synes ikke det er god nok grunn å gå at det mangler følelser eller at man kjeder seg.

[Gjest Tex]

...han sa i stad at han så på meg som en elskerinne. :o Snakk om degradering! Man sier ikke det etter 3,5 år og 2 år med samboerskap!

:o

Jeg hadde reist på timen :evil:

[Gjest nangiala]

Hvorfor vil du ikke ha delt omsorg med barnefaren - er det fordi du mener at barn ikke har godt av å være "skilsmissebarn" generelt, eller er det noe hos barnefaren som gjør at du helst ikke vil overlate barnet til ham?

Dere er jo to foreldre - og han har flyttet nærmere for å få se barnet. Har han da ikke like stor rett til det som deg? (Forutsett at han er "normal" - ikke farlig for barnet.) Men det er kanskje en grunn til at du har eneansvar for ham...?

Noen ting jeg vil nevne, er:

-hvor bra har barnet det med to foreldrefigurer (deg og din samboer) som ikke har det bra sammen? (avvei mot: Hvor bra har barnet det med ustabile forhold/ å rives opp/ flytte fra hverandre etc)

-"en mor som ikke passer på seg selv, er ingen god mor" (en påstand jeg har hørt flere si, til ettertanke om ikke annet)

-noen ganger vokser man fra hverandre, en ser en har valgt en partner som rett og slett er feil.. Etterhvert som man blir eldre, finner man seg selv mer og mer, som oftest i hvert fall.. Og av og til ser man at de personenen man har utviklet seg til å bli, har det best uten å være i et kjærlighetsforhold til hverandre.. uten at det er noe galt med noen av dem!

Lykke til.

[Lala]

:o

Jeg hadde reist på timen :evil:

[Lala]

Oops! Sorry. Var ikke meningen å legge inn det innlegget igjen. Skulle egentlig bare si at det bare var en veldig dårlig spøk fra hans side( han er litt for god til å holde seg alvorlig). Og status per i dag er "selvsagt skal vi bo sammen".

Men dette har ingenting med hovedinnlegget å gjøre.

Beklager.