Er det virkelig så vanskelig å leve i et avstands forhold?

[AnonymBruker]

Har fått meg kjæreste, han er foreløpig bare snill og god mot meg og kanskje en mann jeg kan tenke meg en framtid med.
I dag kom vi i snakk om jeg skulle dra bort for å studere til høsten, noe jeg sa at jeg tenkte jeg skulle. Da fortalte han meg at han selvfølgelig ikke ville at jeg skulle det, og at han ikke ville klare å være i et slikt avstands forhold (han fortalte at han hadde hvert i et slikt forhold før og det hadde ikke fungert). Ble egentlig bare med denne samtalen, ville ikke trekke den noe lengre fordi jeg ikke ville lage noe dårlig stemning.
Jeg er vel egentlig ganske sikker i min sak: jeg må bort og oppleve noe nytt. Her er det snakk om å studere et år, komme hjem i høstferien, juleferien, vinterferien og påskeferien.

Såå her sitter jeg da og vurderer om jeg skal avslutte det hele med han nå i nærmeste framtid. Eller om jeg skal bli igjen, noe jeg definitivt kommer til å angre på dersom det blir slutt. Eller om jeg skal fortelle han at avstands forhold faktisk kan fungere, og at ett år går fort!

Hva ville dere ha gjort?

Anonymous poster hash: ff7ad...69c

[Gjest Whitestripes]

Et år går veldig fort, og burde være null problem å få til. Hvis en holder kontakten hele veien og treffes så ofte man kan, bør det være grei skurring. Jeg har vært i skikkelig langdistanseforhold i flere år, og det er verre.

[AnonymBruker]

Et år bør gå fint, særlig siden det dreier seg om at du midlertidig reiser ut og så kommer tilbake. Det er mye verre når man reiser ut, treffer noen og har avstandsforhold med vedkommende (snakker av erfaring der). Et år går ganske raskt og du skal jo også hjem fire ganger i løpet av det året. Så kan han kanskje besøke deg en gang eller to også?

Men, man må likevel være 100% innstilt på avstandsforhold om man skal ha det. Om han tviler nå blir det ikke enklere når man faktisk havner i en avstandssituasjon. Hvordan man tar det er 90% av det som skal til i et avstandsforhold og tvil kan være mye mer ødeleggende når man ikke kan besøke hverandre spontant. Dette må dere da snakke om, det kan hende han bare har litt kalde føtter og at han innser at et år ikke er så ille. Men om han ikke gjør det så ville jeg faktisk tenkt meg om to ganger var jeg deg. Ikke ha avstandsforhold under tvil, det ødelegger så sinnsykt mye (også av en egenerfart lærepenge).

Anonymous poster hash: c4cce...e2e

[Mimma]

Ett år burde gå fint hvis det er følelser involvert. Er straks ferdig med tre årsavstandsforhold selv. Har vært tunge stunder innimellom, men har vært flinke til å avsette tid til hverandre i ferier og langhelger. Hvis begge vil, så går det :-)

[emilythorne]

Hvis man virkelig liker hverandre og vil få det til å funke, så får man det til. Jeg har vært i avstandsforhold i ett år nå, og han var veldig negativ. Men det har gått veldig bra og nå skal vi snart flytte sammen. Hvis dere ikke klarer et år borte fra hverandre, er det ikke vits å satse på.

[AnonymBruker]

Hvis man virkelig liker hverandre og vil få det til å funke, så får man det til. Jeg har vært i avstandsforhold i ett år nå, og han var veldig negativ. Men det har gått veldig bra og nå skal vi snart flytte sammen. Hvis dere ikke klarer et år borte fra hverandre, er det ikke vits å satse på.

I beg to disagree. Avstandsforhold tar faktisk knekken på en del relasjoner som ellers helt fint ville ha overlevd. Enkelte er kanskje ikke laget for deg og har kanskje et større behov for å se partneren enn den andre og det er slike forskjellige behov som gjerne kan være begynnelsen til enden. For det andre er det også mye større risiko for at man vokser fra hverandre, særlig hvis den ene er i utlandet med sitt eget nettverk og aktiviteter over lang tid. Selv om man setter av tid til hverandre så er det ikke alltid nok selv om en har både kjemi og vilje i utgangspunktet. Om den ene er i ferd med å utvikle seg i en annen retning som følge av oppholdet så er det rett og slett ikke tilstrekkelig å se hverandre i helger og ferier når den andre trekkes i den andre retningen resten av tiden.

Anonymous poster hash: c4cce...e2e

[Iylienne]

Jeg har selv vært i et avstandsforhold med en som bodde i Danmark, og forholdet vårt ble heller sterkere av at vi måtte gå gjennom en periode med avstand. Det er absolutt tungt når man blir fra hverandre over lengre perioder, men så lenge man er flink med å holde kontakten via daglige sms og gjerne gjennom å videochatte på skype da dette er billigere enn å ringe hver dag så burde det kunne funke. At dere setter en dato for hver gang dere skal treffes så dere har noe å se fram imot, slik at det ikke kjennes så endeløst.

Når det først har gått en god stund siden sist dere traff hverandre er det en helt utrolig følelse å få truffet sin kjære igjen, følelsene blir forsterket så utrolig mye og man setter så mye mer pris på den tiden man får være sammen, det blir noe mer spesielt. Jeg for min del hadde masse sommerfugler i magen hver gang, fniste og følte meg som om jeg var 14 og nyforelsket igjen hver gang jeg så han. Vi endte til slutt opp med å flytte sammen, og følte at båndet mellom oss virkelig var sterkt da vi visste at forholdet vårt hadde klart seg gjennom nesten et år med en så lang avstand.
Vi er ikke sammen nå lengre, men det er av helt andre grunner enn avstanden vi hadde tidligere.
Så om han er verdt å holde på, og om han virkelig vil satse på forholdet deres burde han støtte deg og la deg studere borte, om ikke forholdet takler det er det kanskje ikke ment to be. Om du lar være å dra for å studere når det er noe du ønsker så sterkt kommer det alltid til å gnage på deg, og du vil få et nag mot han at han holdt deg tilbake.

[AnonymBruker]

Et år burde gå greit.

Var i litt samme situasjonen, men da var det snakk om 3 år. Jeg valgte faktisk å bli, men har reist og opplevd utrolig mye sammen med min nåværende samboer, samt at jeg har fått så utrolig mange gode venninner på studiet her, at jeg ikke angrer i det hele tatt!

Anonymous poster hash: 61a65...aef

[Skilpadden]

Det at det ikke har startet med avstand mellom dere, og at du har en sluttdato og kommer hjem i ferier gjør det utholdelig, tenker nå jeg. Det krever mye energi, men det gjør også et forhold uten avstand. Det fungerer aldri om han ikke forandrer på den innstillingen hans, ihvertfall. Har selv vært i 2 avstandsforhold tidligere, og det suger. Men som sagt, med sluttdato vil det ikke være noe tema lykke til!

[Sapientia]

Jeg har vært i et avstandsforhold hvor jeg så han sjelden. Da var jeg student, det gikk strålende med avstanden. Men dessverre så må jeg i ettertid innrømme at det hadde nok mer med følelsene jeg faktisk hadde enn at avstanden var så enkel å takle (trodde ikke det på det tidspunktet selvsagt)

Nå er jeg i et avstandsforhold som gjør at jeg, på tross av avstand, mesteparten av året ser han ca 1/3 til 1/2 mnd. Det går, men jeg ser frem til at vi bor nærmere. Hadde IKKE fungert spesielt bra å ikke se ham mer enn 4 ganger et år. Men jeg hadde jo studert allikevel, men brukt mer ressurser på å se ham.

Endret 25. mai 2014 av AUG---UAG

[AnonymBruker]

Om dere ikke klarer 1 år med avstandsforhold, så er kanskje ikke forholdet noe å ta vare på uansett. Jeg har vært i avstandsforhold i over 4 år nå, og det går fint. Det er så klart tunge stunder, men sånn er det. Vi snakker sammen hver dag på skype, og oppdaterer hverandre om hverdagen. Vi ser hverandre alt fra en gang i måneden, til mer/mindre.

Jeg føler jeg har fått tid til å ta vare på meg selv de gangene vi ikke ser hverandre. Jeg har gått på skole, jobbet, tatt vare på vennene mine, reist også videre.

Anonymous poster hash: 0cea9...253

[Nuttery]

Min erfaring: det går når begge er instilt på det.

Det går ikke når den ene må "dra lasset" fordi den andre ikke gidder.

[Puny]

Min erfaring: det går når begge er instilt på det.

Det går ikke når den ene må "dra lasset" fordi den andre ikke gidder.

Veldig sant. Det går når begge er innstilt!

[AnonymBruker]

Jeg ville avsluttet det og jeg er helt enig med ham. Avstandsforhold har en holdbarhetsdato - dvs. enten forholdet eller avstanden vil ende innen rimelig tid.

Et kortere opphold hos et par som allerede er etablert er en ting. Dersom du hadde funnet en mann å tilbringe livet med som måtte tilbringe 6 mnd. utplassert hadde dere jobbet dere gjennom det.

Men det virker ikke som dere er et etablert par, dere har ikke datet så vanvittig lenge og dere trenger tiden sammen for å bli bedre kjent og utvikle forholdet. Dette kan man ikke utvikle over skype og tlf. Til tross for hva mange unge mennesker er vokst opp til å tro, kompenserer ikke sms for en drink sammen, telefonsex for sex eller facebookchat for "den gode samtalen".

Så har du et av de viktigste punktene - ingen sex. Jeg ser at det er mye vanligere for kvinner å synes dette er helt ok, men det er faktisk naivt. En brevvenn er noe man har som ungdom, ikke slik et voksent forhold ser ut.

Avstandsforhold ville nok vært mindre populært om flere visste hvor mye utroskap som foregikk.

Anonymous poster hash: 8eaa0...52e

[ekkoet]

Hadde et 3-4 års avstandsforhold. Det gikk bra, dvs jeg har det fremdeles :-)

Vi hadde mye kontakt på telefon, snakke så og si hver dag.

Vi så hverandre så ofte som vi kunne, Sjeldent det gikk mer enn 1,5 mnd uten at man så hverandre, enten ved at jeg kom dit en helg, eller at hun kom til meg.

Sommerferie og vinterferie, som student var dette gjerne 3mnd hvor man var sammen hele tiden.

Men det viktigste for min/vår del er at man ser lys i tunnelen. Da forholdet startet trodde vi ikke at vi skulle ha et så langt avstandsforhold. Hadde vi visst at det var nesten 4 år før vi kunne bo samme sted spørs det om det hadde funket.

1 år minus ferier og besøk = Ingen problemer.

[vepsebol]

Ett år burde gå smertefritt så lenge dere stoler på hverandre 110%. Man fungerer ikke sammen i et avstandsforhold hvis man er veldig sjalu av natur vil jeg si, men jeg snakker kun for meg selv. Jeg var i et avstandsforhold da jeg var yngre, og jeg er av den smålig sjalu typen.. og det kunne gjøre det vanskelig noen ganger for meg. Men så lenge man stoler på hverandre, tar seg tid til å snakke med hverandre på telefon, melding, skype osv så ofte man kan og involverer hverandre i hverdagen til tross for at man ikke opplever den sammen- så tror jeg virkelig det vil gå kjempefint! Spørs litt hvor langt du skal reise og da, hvis vi snakker Norge- så er det nærmere og også enklere for han/deg å ta seg en weekend sammen i blant- blir kanskje litt vanskeligere med slike små weekends sammen om du skal dra f.eks til New York eller Afrika..

Man må jo bare veie for og imot. Vil han virkelig ha deg så burde han i hvert fall prøve. Når det kommer til stykket og hvis du virkelig vil dette og omtrent sitter med billetten i hånden og bagasjen ved døren så tror jeg det er godt mulig at han ser det annerledes. For da ser han at du virkelig er dønn seriøs på dette, og da vil han kanskje se det på en annen måte og endre mening.

[Gjest constance90]

Her fungererr det veldig bra!