Har du en "plan" klar for livet ditt?

[AnonymBruker]

Mange ungdommer på vgs fullfører uten å vite helt hva de skal ta fatt på etterpå. Kanskje begynner de på et studie de egentlig ikke er 100% engasjert i, dropper ut og tar noe nytt, eller fullfører og ender opp med noe som ikke er drømmejobben. Noen får barn i tidlig alder, helt uplanlagt, eller planlagt. Osv osv.. Selv går jeg siste året vgs nå, og har lagt en plan for hva jeg vil oppnå og innenfor hvilke tidsrammer jeg vil oppnå det. Hva med deg? Vet du hva du vil? Og hvis du allerede har tatt noen valg - er du fornøyd med dette?

Anonymous poster hash: 5eb7a...f22

[bobler]

Jepp har en plan. Får håpe det blir sånn som jeg har planlagt

[AnonymBruker]

Jeg hadde en plan, ja. I mange, mange år før jeg var ferdig med vgs.

Den gikk fløyten ganske fort, kan man si. Dels fordi jeg hadde urealistiske forestillinger mht yrket jeg hadde pekt meg ut (noe jeg fant ut i løpet av første studieår), og dels fordi bakgrunnen/oppveksten min gjorde at jeg ikke hadde forutsetninger nok til å tenke annerledes og større.

Nå er jeg i en annen bransje med en annen type karriere, og er sikker på at den passer meg og mine evner og interesser mye bedre. Men underveis er jeg også blitt kronisk syk, og hverdagen har derfor i flere år vært veldig annerledes enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Likevel jobber jeg fullt i en krevende jobb (så lenge det varer), noe jeg aldri ville trodd hadde vært mulig for 10-12 år siden da jeg var på mitt dårligste.

Så summa summarum: Det er ikke alltid bryet verdt å legge for spesifikke planer. Man kan tro at man kjenner både den karrieren man sikter seg inn mot og seg selv godt nok, for så å finne ut at det første ikke stemmer helt før man har prøvd, og at man selv forandrer seg gjennom livet - inntil det ugjenkjennelige.

Anonymous poster hash: 17602...589

[Gjest lillelarve]

Ikke i det hele tatt. Jeg har alltid vært ubestemt og har aldri visst hva jeg vil i livet. Jeg er spontan og tar det som det kommer. Jeg stresser heller ikke over det lengre fordi jeg vet at jeg vil ha muligheten til å få en utdanning senere i livet. Min mor er 46 og har nettopp utdannet seg :-) Så det er håp for de usikre sjelene der ute!

Jeg er samboer, har gått 3 år på videregående (to forskjellige linjer. blant annet barn- og ungdom) og kan alltids gå tilbake om jeg ønsker det en gang.

Edit: Førte på litt til, jeg.

Endret 25. mai 2014 av lillelarve

[AnonymBruker]

Jeg har ikke bare en plan, jeg har flere. Sånn i tilfelle.

Anonymous poster hash: 0f050...e30

[Kjempeliten]

Nja sånn halvveis. Har nå en plan om å studere ferdig og få meg drømmejobben. Jobbe noen år også få barn..

Men det er vanskelig å få seg jobb. Tror nok at jeg hvert fall første året bare får søke over alt, og er jeg heldig får jeg ett årsvikariat i gokk.. Tar med en sekk med nødvendige ting og flytter dit.. Så får vi se. Opplevde at denne drømmen ble litt knust så nå får jeg bare se hvor jeg ender opp.

[asterix]

De som har lange faste planer er nok de som har størst fare for å gå på en smell. Tror nok det er bedre å ha kortsiktige planer og være forberedt på at selv de kunne måtte endres helt.

Livet kan sjelden planlegges i særlig detalj.

[Gjest]

Mitt mål er å bare overleve til jeg blir 30. Etter det er det samma faen for meg.

[AnonymBruker]

Jeg vet hva jeg liker, er flink til og evt. vil i fremtiden. Men jeg har lagt opp både utdannelse og arbeidserfaring med noe fleksibilitet. Dvs. jeg satser ikke alt på ett kort. Kan skifte bransje uten problem.

Jeg tror det viktigste når man begynner å bli voksen er å teste ut ulike ting, ha noen internship og jobber og starte en utdannelse som evt. er generell. De fleste jeg kjenner med businessgrad jobber ikke i finans, og de fleste med jus er ikke advokater. Det er grader som hjelper deg uansett.

Anonymous poster hash: a9fde...fb9

[AnonymBruker]

Mitt mål er å bare overleve til jeg blir 30. Etter det er det samma faen for meg.

Jøss, ambisiøst. Jobber du som stuntman eller?

Anonymous poster hash: 86659...091

[Gjest]

Jøss, ambisiøst. Jobber du som stuntman eller?

Anonymous poster hash: 86659...091

Med min helse er det jaggu ikke langt unna.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen plan. Hadde ingen mål som tenåring, valgte vgs helt vilkårlig, hadde ingen mål og mening med livet. Var dypt deprimert i mange år og skulle ikke leve så lenge.. Så jeg tok opp masse kreditt og lån som 18-åring, skulle jo kose meg den lille tiden jeg hadde igjen.

Men så ble jeg frisk. Fikk samboer. Fikk jobb. Egen leilighet. Klarte meg bra, men hadde fremdeles ingen mål egentlig. Så ble jeg uplanlagt gravid.

Og herregud hvor forandret livet mitt er. Nå har jeg egentlig planlagt alt! Barnet ble et stort vendepunkt, han er nå mitt mål og mening med livet. Jeg er gift! Det er egentlig helt utrolig! Jeg holder også på med en utdannelse, en mastergrad. Det hadde jeg virkelig aldri trodd om meg selv.

Planen videre nå er egentlig å bli ferdig med utdannelsen, få betalt ned all gjelda, kjøpe et hus, kanskje drive mitt eget firma, muligens bli fosterforeldre om mange år, reise masse, og egentlig bare kose oss Syns det er en bra plan. Men stort sett tar vi ting som de kommer, man vet jo ikke hva morgendagen bringer.

Anonymous poster hash: 20d8b...d76

[AnonymBruker]

De som får barn uplanlagt er dumme!

Anonymous poster hash: b9a5d...2b0

[Puny]

Jeg har en plan ja, men er jo samtidig voksen nok til å innse at det er alt den er, en plan. Ingen kan spå fremtiden og blir det ikke sånn så får man bare takle det...

[Haribo24]

Viss jeg hadde hatt en plan med livet ville livet mitt føltes meningsløst

[Gjest Evans]

Plan og plan... vil vel heller si at det er ønsker om hva jeg vil oppnå i livet. Det er vanskelig å legge en klar plan for livet syns jeg.

[Gjest Steamboat]

Ikke en plan, men målet er å få begravelse på statens bekostning.

[AnonymBruker]

Ikke en plan, men målet er å få begravelse på statens bekostning.

Høres ut som et kipt liv.

Anonymous poster hash: 3e407...089

[AnonymBruker]

Har aldri hatt noen plan. Ta livet som det faller seg, ja ta det som det faller seg.... La la.

Jeg begynte på et studium etter vgs med èn plan. Så endra planen seg, nå studerer jeg noe annet. Er ikke fullstendig 100 % sikker på at dette er det jeg vil, så tar ett år i gangen. Forøvrig forstår jeg ikke helt hvordan noen kan pønske ut en konkret livsplan over mange år - det er jo ufattelig mange detaljer som ikke nødvendigvis faller på plass akkurat når det er ønskelig. Ønsker man barn må man først finne en mann, og hvor vanskelig er det ikke å finne en mann man vil dele resten av livet med? Man må kysse noen frosker først for å si det sånn..... På et tidspunkt blir man kanskje arbeidsløs. Eller kanskje man stryker på eksamen og må ta et semester på nytt igjen. Kanskje blir man rammet av sykdom og satt tilbake noen måneder eller ett år. Ting skjer. En plan er vanskelig å holde, tror jeg!

Anonymous poster hash: e8f92...ec4