Kjæreste med minimal handlekraft

[AnonymBruker]

Jeg har en nokså tafatt kjæreste som tar minimalt med ansvar for noenting. Han er den største rotekoppen jeg kjenner (i livet - ikke i hjemmet).

Jeg leste på tråden "Kan en person endre seg", og svarende der virket nedslående, det var ikke håp. I mitt forhold har jeg alltid trodd at det var håp, at han endret seg noe, men samtidig at han dekket det opp på andre området. Men jeg er spesielt redd for å bli "mamma". Hvordan kan det unngås?

Han tenker aldri lengre enn nesen, aldri en fremtidsplan, og aldri noen mål for seg selv. Tar livet som det kommer uten å ha noe å strekke etter.

Samtidig er han i full jobb. Og jobber masse. Blir han oppringt (som ofte skjer), så kan han jobbe mange mange timer overtid i uken. Han er engasjert når det kommer til jobben, det å komme på tiden osv, å utføre jobben på en ordentlig måte. Vi passer hans søsters bikkje når de er borte, og da står han på, går turer, passer på, vasker bikkja, riktig mat osv.

Han har startet på skole ved siden av jobb 2-3 ganger, men stryker alltid. Han går ikke på forelesninger, han leser ikke til eksamen. Og det går galt hele tiden. Han taper selvfølgelig pengene han har betalt til Sonans, og eksamens avgift, men ikke noe mer da.

Men jeg måtte få han til å betale Sonans avgiften, etter at jeg tilfeldigvis kom over 2. purring. Han betaler ingen regninger, og inkassokrav hagler inn. Ikke fordi pengene mangler, men fordi han bare ikke gidder, eller tenker over det. Jeg måtte mase for at han meldte seg opp til eksamen, og for at han skal lese innimellom.

Han fikk i fjor en gigantsmell på 45.000 kr fra skatt. Det hadde aldri slått han å tenke over at han betalte for lite i skatt, og når han fikk den smellen, endret han ikke sine kjøpevaner. Fordi han nettopp hadde kjøpt bil, hadde han heller ei ingen penger på sparing. Han spiste like mye ute, og gjorde alt uten å tenke på konsekvenser. Og det endte opp med tvangssalg av bil. Han lærte ingenting.

Så hadde han en regning fra verksted på 15.000 kr. Han glemte den bort, og tenkte aldri på den. Det ble inkasso, og trussel om tvangssalg. Det endte opp med nye 25.000 ca. Og vi måtte spare (les: han), jeg nærmest tvingte han til å spare, og la bort penger hver måned.

Nå går jeg inn på kontoene hans når han får lønn, og deler opp pengene. Regningskonto, osv. Betaler regninger osv.

Noen måneder gjør han store innkjøp, som han ikke har råd til riktignok, men han kutter ikke ned på andre kostnader. Han forstår ikke at han må skippe den røykpakken, eller det restaurant besøket. Jeg blir gal!

Vi skulle flytte sammen i fjor, og når dagen kom viser det seg at han ikke hadde pakket ned sine ting, men skulle gjøre det underveis..?

Hjemme, så gjør han ting til en viss grad. Han lager mat, og ser det jævli ut, så rydder han noe, av eget initiativ. Hvis jeg ber han om noe, så gjør han det. Men innser ikke at vi må vaske klær, før han er tom for boxere.

Dersom jeg ber han rydde kjøknet, så rydder han "OK", men ikke alt. Han vasker ikke benken etter seg, f.eks. Skal han rydde etter middag, så havner tallerker på kjøkkenbenken, ikke oppvaskmaskina.

Jeg må alltid be han om å delta i huset, men han gjør det ikke 100 %, og glemmer fort det jeg ber han om. Skriver jeg lapp, så leser han ikke ordentlig.

Vi skulle pakke ned klær og diverse til Russlands sending. Etter at han gjorde sitt, så lå fremdeles alt av esker, tape, tusj, og poser i ett svært rot i midt av stua.

Jeg kan be han gjøre det - men får beskjed om at han gjør det etterhvert. Dessverre blir det aldri gjort.

Hvis han mister mat på gulvet, så skal han ta det etterpå, men han glemmer det, og det blir ikke tatt. nevner jeg det, så blir han sinna og skal ta det når det passer han, ikke med en gang.

Han utsetter alt - alltid.

Etter at jeg har påpekt dette så har det endret seg noe. i dag er det 50/50 etter om skapdører blir lukket etter bruk, eller om tallerkene havner i oppvaskmaskina. 5-10 ganger i år har jeg også opplevd at han rydder etter middag, oppvaskmaskina er ferdig, så han rydder ut av den , og setter inn middagstallerken. Han kan også finne på å skulle ta glass som vi har gått fra på kjøkkenbenken i maskina - uten å blibedt om det.

Men når nye ting er kjøpt, så ligger plastikk, innpakning og div. midt på bordet - garantert. Han trør heller over rotet, enn å skulle ta det. Og skal han rydde, så rydder han ofte bort ROTET enn å rydde bort. Det medfører at jeg må bruke ekstra tid på å lete det han la bort.

Jeg må daglig minne han på å ringe telefonoperatøren, jobb, osv hvis vi må ha tak i de, og det står i hans navn.

Alt av strøm, internett osv må stå i mitt navn.

Jeg går gjennom vaktene hans hver måned, for å se til at han ikke har dobbelbooket seg gjennom de to jobbene hans.

Og han klarer alltid å jobbe på dager hvor vi har noe planlagt (min bursdag, ferier, bryllup osv) med mindre jeg dobbelsjekker hans "ønsker" før de sendes inn til vaktansvarlig.

Det er fryktelig tungt, og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg har håp om forbedring, jeg må ha håp. For jeg orker ikke å ha det slik i lengden, orker ikke å mase mer. Jeg blir mer mamma, enn kjæreste føler jeg... Årh..

Anonymous poster hash: 7d6cb...39e

[AnonymBruker]

DUMP.

Anonymous poster hash: e4b77...708

[AnonymBruker]

Du skal ha skryt for å ha holdt ut med ham. Høres ut som en tiåring med mammaen sin.

Anonymous poster hash: 3a682...0b0

[globalagogo]

Les gjennom alt det du har skrevet. Kanskje det går opp for deg hvor mye du faktisk holder ut. Ville dumpet

[Gjest 82girl]

er imponert over at du holder ut!

[Gjest M1A]

Jeg blir helt sliten av å lese dette, og føler virkelig med deg. Har han bodd alene noen gang? Var det like ille da, eller evnet han å gjøre ting selv når han ikke hadde deg som støttepute? Beklager om jeg høres slem ut, men nå høres han jo mest ut som en Luksusfellen-kandidat med behov for støttekontakt.

Jeg er veldig usikker på hvordan du skal gå frem, og om det i det hele tatt vil hjelpe. Noen er uhelbredelig avhengige av andre for å ha kontroll på livet sitt dessverre. Kunne det hjulpet om dere oppsøkte hjelp, noen som dere kan snakke med?

[cassio]

Beklager, men han kommer nok aldri til å forandre seg noe særlig. Du kan heller ikke forandre ham. Det du kan gjøre er å tenke nøye gjennom om dette er noe du er villig til å leve med resten av livet.

[absinthia]

Han er nok litt ukonsentrert og vimsete og jeg skjønner at dette kan være irriterende. Det er slitsomt med rotekopper, men ellers synes jeg egentlig ikke det er noen dumpegrunn akkurat.

Det kan virke som om kjæresten din allerede tenker på neste oppgave som skal gjøres før han har gjort seg ferdig med det han driver på med og derfor glemmer skapdører, ikke rydder etter seg når han har brukt ting, glemmer å betale regninger mm.

Har du tenkt på at dette kan skyldes dårlig evne til konsentrasjon? Du beskriver ihvertfall et stjerneeksempel på en impulsiv personlighet med dårlig konsentrasjon.

Det med økonomien er selvfølgelig bekymringsverdig. Dere må snakke om hvordan han kan gjøre det, kanskje bør han satse på å få e- faktura og sette ting til automatisk trekk i tillegg til at han alltid bør betale kontant eller forhåndsbetale. Ser du har tatt kontroll, det er bra, men ideelt sett burde få hjelp hos noen til å gjøre dette selv etterhvert eller kanskje du må regne med å være økonomisjefen i dette forholdet.

Jeg ville vurdert å sende ham til fastlegen for en eller annen slags form for utsjekking eller videre utredning av konsentrasjonsproblemer mm for sikkerhets skyld , - for han har det vanskelig - det er jo ikke slik at han vil sette seg i knipe gang på gang, men det er slik det blir på grunn av lytene hans.

Endret 25. mai 2014 av absinthia

[Gjest]

Det økonomiske rotet her er det alvorligste!

At han ikke betaler regninger, ikke kan forholde seg til at inntekt minus utgift ikke skal bli negativ, det blir jævelig slitsomt i lengden.

Du vil ikke sitte der med små unger og finne ut at han har spontanhandlet vekk husleiepengene!

At han ikke viser noen vilje til å ta tak i dette er skremmende.

Og han slipper jo unna med det, for du ordner opp for han!

Han ser ikke hvor mye han må jobbe ekstra for å dekke de 10.000 som en inkasso kostet, det hadde vært en jævlig godt betalt halvtime (max) ved nettbanken.

Hva sier han, da, når du snakker med han om dette?

Har du sagt at du synes han er såpass på bærtur økonomisk at du vurderer å dumpe han? Kanskje rimelig å gi han en advarsel.

[AnonymBruker]

Du er allerede hans mor. Det der hadde jeg aldri gittet. Kunne ikke opplevd seksuell tiltrekning til en slik "mann" heller.

Anonymous poster hash: 43d2e...2a5

[AnonymBruker]

Haha, skal vise dette til kjæresten min. Da slutter hun å klage tenker jeg

Anonymous poster hash: ccca1...fcf

[AnonymBruker]

Ville flyttet fra ham. Mulig man kan være kjæreste med en sånn mann, men ikke samboer. Eventuelt send ham tilbake til produsenten (foreldrene) for reparasjon.

Anonymous poster hash: 2a945...838

[AnonymBruker]

Hadde hvert fall aldri turt å få barn med ham. Han er tydeligvis typen som kan glemme å hente ungen i barnehagen...

Anonymous poster hash: ac1c8...b12

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for alle svar. Jeg tenker ikke i retning av dumping, ihvertfall ikke for øyeblikket. Men jeg må stille spørsmål om hvordan jeg skal takle dette i lengden, for det tror jeg ærlig talt ikke jeg vil takle.

De fleste dager går helt ok, men så plutselig en dag kan det renne over for meg. Den dagen skal det fryktelig lite til, og han opplever da ei møkka kjerring som overreagerer. Fordi jeg kan bli skikkelig lei og irritert en dag det koker over, og det skal bare en liten ting til, som f.eks. at han har lagt seg i senga uten å giddet å ryddet ut av senga (hvis det ligger klær der), eller at en skuffa/skap står åpent.

Vi har leiekontrakt på ett år. Den skulle fornyes, og jeg sa da til han at jeg ikke var villig til å fornye kontrakten, hvis han ikke fikk en bedre ordre på økonomien. Han var veldig villig til å skjerpe seg, og sier han innser alvoret. Men jeg ser det ikke i handlingene hans. Jeg tok kontroll, opprettet faste trekk, kontoer og lignende, ordnet opp, fikk en oversikt. - Og det har jeg enda. Hans nettbankbrikke har jeg fast. Så jeg føler meg som hans mor.

Han har skjerpet seg, det har han. Men ikke så mye som jeg mener han burde. Dvs. Hvis jeg sier at vi bør droppe den festen, eller planlegge våre handleturer med, eller andre økonomiske tips, så er han enig. Men han kommer aldri på tiltak selv, og gjennomfører de i liten grad alene.

Samtidig så tenker jeg at vi er bare kjærester, ikke gift, ingen barn. Hans økonomi, hans sak. Så lenge han dekker de kronene som skal inn på en samlet konto (til husleie, strøm, mat osv), så bør jeg ikke bry meg om hans resterende økonomi.

Han er skikkelig tafatt av natur. Rundt oss så syns alle i vennegjengen han er morsom, vennepar ler av historiene hans. Fordi de er morsomme, det er kun han som klarer å havne oppi slike ting. Som å møte opp til eksamen kl 9 om morgenen, når muntlig eksamen startet 17:00 på ettermiddag. Det er bare litt tungt for meg å leve med det, å føle at jeg har ett ansvar. Selv om jeg bare burde legge det fra meg, og la han gå på tryne, kanskje han lærer da..

Han innser ikke alvoret. Og om jeg prater med han, (som jeg har forsøkt mange ganger), så reagerer han på to måter: Han blir først oppgitt, og sinna, fordi jeg klager på han. Men han sier også at han forstår og skal skjerpe seg.

Men jeg føler det ligger lite mening og tanker bak det, men at det er mer noe han sier for å legge samtalen død, gjøre meg fornøyd, og komme seg unna.

Jeg sliter også med å være objektiv. For noen dager renner det over, og da virker det som uhorvelig mye. Men i dag, så våknet jeg opp til at han hadde vasket tøy, brettet tøy osv (jeg nevnte i går kveld at det var noe jeg måtte huske å gjøre for å få det tørt til vi reiser bort). Så da var jeg kjempe fornøyd. Likevel varte det bare i noen minutter, før jeg får kommet i gang med dagen og ser resten av leiligheten. Han har før jobb vært innom i klesskap (hvor dørene står på vid gap), skuffen med halspastiller, parasett, medisiner osv står oppe, glass og tallerker fra frokosten står på bordet, og melkekartongen hadde han glemt å sette i kjøleskapet, så den sto varm og god på benken.

Jeg trenger ikke at det endres nå.. Jeg ser fremgang, og er noenlunde fornøyd med det. Men jeg orker ikke en fremtid, hvor vi skal se for oss barn, og jeg må være den eneste ansvarlige.

Forøvrig så hadde han i sist uke fått det for seg å få seg katte. Så han kjøpte inn noe katteboks, og lekehus som han kom hjem med. Det er ikke mye styr med katt, men han er borte 2 uker om gangen (Nordsjøen), så jeg er ikke interessert i å sitte igjen med det arbeidet (selv om det er lite) de to ukene. Jeg ønsker ikke dyr. Han sier han skal ta seg av alt, og at jeg bare trenger å gi mat osv, men.. Jeg ser ikke for meg at det ender bra.

Jeg har vurdert å høre med han, hvorvidt han kanskje kan ha ADHD. Jeg har selv ADHD og ser flere likhetstrekk med han, som jeg var før medisinering. Samtidig så har han null stress, hodet mitt som ADHD kvinne er kaos. Han er rolig, chill og tenker lite. Tar livet med ro, og lager aldri planer. Er han sent ute, så stresser han aldri. Løper ikke etter avtaler, og vi har mistet flere avtaler, togavganger, fly osv. Fordi han nekter å løpe, men går i vanlig tempo. Irriterer meg grønn og blå.

Huff, ble langt dette, men godt å få en utblåsning også tenker jeg.

Jeg vurderer ikke å dumpe han i dag. Han er verdens flotteste mann. Jeg er bare usikker på en fremtid, og hva jeg best bør gjøre for å styre oss i riktig retning. Bør jeg gi faen, eller fortsette slik som jeg har gjort?

Men mannen er så snill, og stiller opp. Hvis han har bilen, så må jeg kanskje minne han på det 2-3 ganger at han må hente meg etter jobb, men kommer alltid, og er sjeldent for sen. Han gjør alt jeg ber han om,, av husarbeid, handling osv. Og utfører det i den grad han synes det er tilfredsstillende. Så han gjør det han får beskjed om , bare ikke slik jeg ønsker det. Og da tenker jeg, jeg er jo ikke sjefen. Jeg kan ikke bestemme at vi må sette tallerken i oppvaskmaskinen umiddelbart, eller tørke av kjøkkenbenk etter oss. Jeg betrakter det som vanlig, men han bor her i like stor grad som meg.. Så jeg kan jo ikke bestemme og sjefe. Og det merker jeg at jeg gjør.

Han har aldri bodd alene. Men har bodd i kollektiv og med venner tidligere.

Han har en mor og far som stiller mye opp, og gjerne ringer en ekstra gang eller to, for å spørre han om han har husket å betale årsavgift, eller andre viktige regninger. Det var også mor og far som endte opp med å pakke ned alle tingene hans når vi skulle flytte (han reiste på jobb). Så når han kom tilbake til den store flyttedagen, var alt pakket og klart.

Han jobber i nordsjøen 2 uker, og når han er hjemme, så har han en 20 % stilling (som ofte blir 50%). Det er i kommunen i boliger. Her vasker han, steller, lager mat, osv. hele dagen. Så han kan jo..

TS

Anonymous poster hash: 7d6cb...39e

[absinthia]

Hei Ts! Skjønner godt at du tenkte ADHD , for det var det jeg gjorde. Som du vet, siden du har det selv kan dette utarte seg forskjellig fra person til person. Mange med ADHD har evnen til å være hyperkonsentrerte når det er noe de er interessert i og kan gjøre det veldig godt i arbeidslivet, mens de sliter mer enn andre med dagligdagse ting og når ting blir litt kjedelig.

En del som tidligere ville fått diagnosen ADD ( men nå går alt under ADHD ) fordi de har lav grad av hyperaktivitet, kan iblant virke som om de tar livet fryktelig med ro og bare er ekstra sløve, iblant kan de minne om folk som har røkt marihuana daglig i åresvis, fordi de er så laidbacke og vimsete. Noen ganger tror jeg at de bare er nødt til å roe ned, fordi det foregår så mye i hodet, at de må stresse ned på andre områder og dermed hater å f.eks skynde seg.

For sikkerhets skyld synes jeg at du burde anbefale ham en utredning, det er ikke så fryktelig morsomt å ha det slik i lengden, selv om han ser humoristisk på det og har selvironi. Jeg synes han høres ut som en fin fyr, selv om jeg skjønner frustrasjonen din.

[Vinduskarmen]

Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i det du skriver om han, og selv har jeg ganske store konsentrasjonsproblemer og er veldig surrete (eller bare litt lat om du vil). Jeg utsetter ting, spesielt når jeg har mye å tenke på. Jeg engasjerer meg gjerne i for mye, og sitter igjen med altfor mange gjøremål. Det foregår veldig mye i hodet mitt samtidig.

Jeg følger med på mange ting samtidig. Både når det gjelder arbeid jeg gjør, og i det sosiale. Kan delta i 3 samtaler samtidig, og hopper inn der jeg synes samtalen utvikler seg mest interessant. På skolen kan jeg fint jobbe med 2-3 oppgaver samtidig. Resultatet blir sjeldent tipp topp.

Noen ganger kan jeg kan faktisk finne på å utsette alle gjøremål, fordi det blir for overveldende for meg. Også ender jeg opp med ubetalte regninger, masse plikter jeg burde ha gjort og et rotete kjøkken. Det høres kanskje veldig latterlig ut, men sånn er jeg bare. Prøver å være forsiktig ved å ikke sette meg for mange mål om gangen, og heller jobbe målrettet for å nå de små målene. Det er ikke alltid "lett" å være en veldig surrete person, man sitter ofte igjen med dårlig samvittighet og selvfølelse for alt som burde vært gjort, og alt som skal gjøres. Han virker også som en person som gir mye i arbeidet sitt, og kanskje er dette noe han tenker mye på, og bruker mye tid på utenfor arbeidstiden også. Slik er hvertfall jeg. Ville dog satt foten ned på det å anskaffe seg et dyr, hvertfall frem til du ser en viss forbedring.

Hva med å lage en liste over arbeidsoppgaver for han, litt barnehage - men det kan funke. Du skriver jo at han pleier å gjøre det han "får beskjed om". Gjør det tydelig for han at du ønsker at de blir gjennomført skikkelig, og til rett tid. Så tar du ansvar for de viktige tingene, som å betale regninger og kontrollere penger. For min del har jeg klart å bli mer fokusert og får gjort mer når jeg har klare mål for en uke eller periode. Alt med økonomi og lignende overlater jeg til kjæresten min. Hvis jeg skal styre det blir det bare surr. Det har fungert veldig godt for oss etter 1 år som samboere. Jeg gjør plikter i hjemmet som han ser på som kjedelige, og omvendt. Her vasker han doen ( ), jeg lager middag, tar klessvaken og han er søppelsjef.

Små irritasjonsmomenter vil man vel ha uansett. Men jeg tror at en god dialog og litt "naziregime" kan ordne opp i mye. Kan også nevne at diagnosen ADD ble nevnt da jeg var yngre, da jeg slet med å konsentrere meg på skolen i forbindelse med fag jeg ikke synes var givende og så stort sett ut av vinduet og skriblet i bøkene i disse timene.

Har klart meg forholdsvis bra tross alt, og jeg tror ikke samboeren min mener at jeg er altfor forferdelig å leve sammen med

Lykke til!

[AnonymBruker]

Høres ut som han lider av det samme som meg og det er ikke tafatt men det enser ikke hodene våres, glemmer selv regninger og alt sånn..

Er kjøleskapet tomt så skjønner jeg at vi trenger mat osv

Men regninger osv har jeg ikke sjangs på..

Har forøvrig hatt solid inntekt siden jeg var 17 og aldri behøvd og bekymre meg for penger men tenker bare ikke på det..

er han blitt flinkere eller dårligere fra dere ble sammen til nå?

Er han som meg så blir han bare bedre og bedre med sånne ting igjennom livet. Lærer så lenge vi lever

Anonymous poster hash: 88905...5fa