Ta det rolig..

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en tendens til å fort bli betatt. Bare basert på utseende og hyggelig tone. Jeg har oversett ting som ikke har vært så bra, og bare vært i denne herlige boblen.

Men ved å virkelig bli kjent med guttene, har betattheten forsvunnet og jeg har vandret videre.

Etter hvert som tiden har gått, har jeg såklart funnet ut at mange gutter har et veldig bra utseende, men de passer meg ikke personlighetsmessig.. Flere er også drittsekker, vet jeg.. Så jeg lar meg ikke rive med nå. Det skal mer til enn et slående utseende, for å få oppmerksomheten min rettet mot seg.

Men nå har jeg møtt en som er fin å se på, som har et flott smil og dee snille øynene.. Helt fra starten har følt meg vel i nærheten av han. Vi kommer godt overens, og jeg føler en slags tillitt til han.

Og dèt er litt skummelt. Det er det ikke ofte jeg føler med noen, for å si det sånn.. Jeg kjenner han jo ikke. Av og til glemmer jeg nesten at jeg ikke har kjent han i evigheter.

Jeg vet at noen bare sier det jenter vil høre, for å oppnå noe. Tror ikke at han er sånn, men jeg må være forsiktig. Veldig kjipt å få følelser fort, for så å merke at det ikke er så bra match allikevel eller at han ikke er like interessert.

Blir nesten skeptisk og lurer på om han har snakket med bestevennene mine før vi snakker sammen. For han nevner ting, og så tenker jeg "Nøyaktig det hendte med meg og. Nøyaktig det tenker/føler jeg og." Høres jo ut som at jeg bare sier meg enig i alt han sier, men dette går begge veier. Vi er visst bare like. Det er så rart, for det gjelder ting jeg ikke snakker med "alle" om, kun mine nærmeste. (Og de kjenner ikke hverandre) Han er som en mannlig versjon av meg på noen områder.

Hvis jeg kjenner at jeg begynner å bli betatt/forelsket, hva kan jeg si til meg selv bare for å huske at jeg må ta det litt med ro, selv om ting føles bra?

Har ved et par anledninger kastet meg for fort ut i forhold, og det har ikke endt bra. På en måte føler jeg med han her, at hvis det er meningen at det skal bli oss, så blir det dèt. Jeg tar det rolig, og lar ting skje naturlig. På en annen måte føler jeg mer for han allerede, enn hva som er sunt.

Jeg vil være laidback. Ikke for frempå, ikke for tilbaketrukket. Vanskelig balanse.

Anonymous poster hash: a17e9...7f9

[Gjest brutal_mann]

Hva med å bare være deg selv? Hva med å ikke prøve å legge begrensninger på deg selv?

[Ferny]

I starten kan det faktisk være et tips å legge litt bergensinger på seg selv. Jeg (og flere andre her inne) får i hvert fall litt avsmak av folk som er "for tilgjengelige". Men her må du lese han du dater - dersom han er "på samme sted" som deg, så er det bare å kjøre på. Men prøv å finne en balanse - la han ta like mye initiativ som deg.

[AnonymBruker]

Hva med å bare være deg selv? Hva med å ikke prøve å legge begrensninger på deg selv?

Men det er jo too much synes jeg selv. Jeg vil ikke være sånn, for jeg vet det ikke er bra for meg..

Redd for at han skal tro jeg er uinteressert hvis jeg demper for mye. Men utifra det jeg sier og gjør, ser han nok at jeg liker han.

Anonymous poster hash: a17e9...7f9