Å være samboer med en som har angst

[AnonymBruker]

Samboeren min har angst. Det vises ikke i hverdagen, få rundt oss vet det og han tar ingen medisiner for det. Dette er noe han har slitt med i perioder siden han var tenåring, og han har gått i terapi i perioder helt siden da. Vi er i slutten av 20årene begge to, og har vært sammen i mange år nå.

Vi bor sammen, noe som var mitt forslag. Jeg bodde hos han stort sett uansett, og hadde husleie på over 10 000 i måneden, så jeg så ingen grunn til å ikke flytte sammen. Nå bor vi i en leilighet han eier. Han virket litt lunken, men jeg argumenterte for meg og spurte om han virkelig synes det var greit at jeg bodde her, hadde klærne mine her, vasket og klippet plen her, katten min var til og med flyttet hit, men fremdeles betalte jeg 10 000 hver måned for at mine møbler ble støvet ned. Han var enig i det, og har alltid sagt at han vil være sammen med meg til han dør, så jeg følte ikke at jeg trengte meg på. Ikke da.

Han fortalte meg at han har slitt med angst da jeg hadde bodd her en stund. Da falt en del brikker på plass hos meg. Han er veldig unnvikende når det gjelder temaer han ikke liker å snakke om. Han tør ikke å kjøpe felles bosted, han trives her i sin leilighet. Han vil ikke snakke om å få barn. Han vil ikke reise utenfor Europa, da kan flyet falle ned eller terrorangrep eller noe. Han vil ikke bytte ut sin eldgamle bil, og tviholder på det som er hans. En gang ble han skikkelig sint på meg da jeg hadde kastet noen gamle håndklær som var hullete og utvaskede, og erstattet de med nye. Vi måtte ha en skikkelig alvorsprat da jeg var flyttet inn, fordi han ikke likte at jeg ville ha mitt nye spisebord i stedet for hans gamle. Han lager historier i hodet sitt om alt som kan gå galt, og da er det mye tryggere for han å la være å krype ut av sin trygge hule.

Dette er ikke veldig slitsomt i hverdagen, men jeg lurer jo på hvor forholdet vårt skal. Hver gang jeg tar opp et tema som ikke omhandler helt hverdagslige trygge ting, for eksempel det å kjøpe felles bolig, da kommer han med standardsvaret "Nei, dette er for vanskelig å snakke om, jeg synes dette er ubehagelig, jeg vil ikke snakke om det". Så forlater han samtalen, ofte ved å forlate rommet.

Når er det greit for meg å si at det er ubehagelig og vanskelig for meg å leve i uvisshet? Når kan jeg sette en klar grense og si at jeg ikke trives i hans leilighet, men vil ha en felles? Jeg vil gjerne ha barn en gang, men han vil ikke snakke om det engang. Jeg kan jo ikke presse en som har angst - kan jeg? Er jeg egoistisk som vil tenke på meg selv også, i stedet for å ta hensyn til han?

Jeg må tilføye at vi har det veldig godt sammen på alle andre måter.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[strawberry]

Anbefaler han å gå i terapi, det har hjulpet mange med angst Få time med fastlege for henvisning.

[AnonymBruker]

TS her. Han har gått i terapi i mange år. Ikke akkurat nå, han sluttet rett før jeg flyttet inn. Kanskje han hadde vært verre uten, hvem vet.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[CMHuser]

Dette er på enkelte områder som å høre meg. Jeg har ptsd, og noen dager er det virkelig ille. Da får nesten ikke kjæresten forlate huset, da han garantert vil dø i en trafikkulykke. Og får han først dra, gjemsøker jeg nettsiden til lokalavisen hvert femte sekund. Noen dager merker jeg veldig lite til dette, andre dager er det så forbanna sterkt at jeg nesten ikke tør å puste. Jeg har kreft, hjerneblødning, blodpropp, you name it - jeg har det garantert. Får han noe behandling for angsten? Jeg har blitt henvist videre til dps, men jeg merker det hjalp veldig at jeg først fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Dette lettet litt, jeg vet jeg vil få hjelp nå. Det er et lys i enden av tunnelen. Og da klarer jeg meg, jeg vet hjelpen er der, den kommer. Jeg har også samtaler med meg selv når jeg har det som verst, kommer etterhvert frem til at denne tankegangen kanskje er litt bisarr.

Det beste du kan gjøre, som kjæresten min gjorde for meg, er å hjelpe når han har det som verst. Ikke spør så mye, hjelp heller til. Jeg blir sengeliggendes når det er så ille, og da hjelper han meg med alt. Også får jeg belønninger når jeg er glad og smiler igjen, ved at han gjør det samme tilbake. Da vinner jeg mer på å være glad, enn på å være trist og lei!

[AnonymBruker]

TS.

Hjelpe når han har det som verst, ja såklart, men han har det kun som verst når jeg tar opp tema som jeg synes er viktig å snakke om. Dermed er det jeg som utløser angsten hos han, ved å tvinge han til å snakke om det, ikkesant. I hverdagen er han lykkelig, han trener, er ute med kolleger og venner, drar på turer og vi gjør mye morsomt sammen. Det er kun når jeg tar opp disse framtidige temaene at han lager seg historier om hva som kan skje.

Barn? Nei. Det kan være noe galt med barnet, det kan være dødfødt eller dø i krybbedød. Hva om barnet blir multihandicappet? Og så kan jo jeg dø i barselseng eller bli overstyrt av gale hormoner og være et helvete å ha i huset. For ikke å snakke om at det er slitsomt å ha barn, og da kommer vi sikkert til å få en kolikkunge og gå fra hverandre til slutt. Dermed er det mye tryggere å ikke få barn...

Jeg føler meg litt ondskapsfull som da sitter og tenker "hva med meg da? Hva med det jeg vil?"

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[AnonymBruker]

TS.

Nei, han får ikke noe behandling akkurat nå. Han og psykologen var enige om at det går så bra i hverdagen at han ikke trenger behandling. Og det gjør jo det, det går veldig bra i hverdagen. Helt til han presses til å tenke framover.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[Gjest Idollet]

Angst er noe som kommer ut av tanker, som fører til redsel, som fører til panikk og at man ikke greier å tenke skikkelig. Be han tenke mer over angsten sin og hvorfor han har det. Kanskje han blir frisk igjen viss han funderer litt på det og forstår det. Rasjonalitet er tingen

Endret 24. mai 2014 av Idollet

[Sapientia]

Jeg tror kanskje ikke det tjener noen av dere om du skal trippe forsiktig rundt ham hele tiden?

Det er greit at man skal ta hensyn. Selvsagt gjør man det, men noe må man kunne si og/eller gjøre også.

Greit å ikke legge for mye press, men snakke burde han nesten kunne gjøre. I alle fall til en viss grad. Hvis dette er angsten og ikke et personlighetstrekk så kanskje han bør vurdere medisiner i samråd med legen sin?
Det er overhodet ikke noe tap å få hjelp til noe man sliter med.

Jeg kjenner flere med diagnostisert angst, men ingen er som du beskriver her, dermed lurer jeg på om dette er et personlighetstrekk og at han bruker angsten som undskyldning for å unngå temaer han synes er litt ubehagelige?

Nå er de fleste jeg kjenner medisinert, og den som ikke er det har det i veldig mild grad.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med diagnostisert angst, men ingen er som du beskriver her, dermed lurer jeg på om dette er et personlighetstrekk og at han bruker angsten som undskyldning for å unngå temaer han synes er litt ubehagelige?

Nå er de fleste jeg kjenner medisinert, og den som ikke er det har det i veldig mild grad.

Der traff du spikeren på hodet. Det er nemlig akkurat det jeg også mistenker. Spesielt siden han ikke går i terapi lenger, psykologen mener det ikke er nødvendig. Jeg tror han bruker angsten som unnskyldning, men jeg kan jo ikke si det høyt. Da er jeg den store stygge ulven uten empati og medfølelse.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[AnonymBruker]

Den siste posten var altså meg: TS.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[Gjest Blondie65]

Vel. Jeg forstår at du er glad i han. Men du må ta en avgjørelse som gjelder hvorvidt du kan leve med følgene av angsten hans. Å elske han og leve med han betyr også at du må leve med han og hans angst. Jeg tror først som sist at du må finne pårørende informasjon og støttegruppe slik at du kan sette deg inn i hva som er angst og hvordan du kan leve med det.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med diagnostisert angst, men ingen er som du beskriver her, dermed lurer jeg på om dette er et personlighetstrekk og at han bruker angsten som undskyldning for å unngå temaer han synes er litt ubehagelige?

Nå er de fleste jeg kjenner medisinert, og den som ikke er det har det i veldig mild grad.

Du trenger ikke å bli medisinert for evig og alltid fordi du har slete med angst. Det er noe man kan bli frisk av og kan fort kutte ut antidepressivaen.

Anonymous poster hash: ec36f...dbd

[Kittykat]

Angst er ikke en unnskyldning. Det er veldig reelt for den som lider av det. Jeg lider selv av angst og jeg vet at det er kun i hodet mitt, men det er utrolig vanskelig når det nettopp er på denne måten. Kropp og hode/tanke og sjel vil ikke samarbeide og selv om man vet at det man er redd for ikke er farlig, så reagerer man urasjonelt. Så å si at det er tull og unnskyldning, er rett og slett provoserende. Hadde du lidd av angst, så hadde du neppe sagt dette. Da hadde du visst hvor jævlig det egentlig er....

Endret 25. mai 2014 av MissStiles

[Sapientia]

Du trenger ikke å bli medisinert for evig og alltid fordi du har slete med angst. Det er noe man kan bli frisk av og kan fort kutte ut antidepressivaen.

Anonymous poster hash: ec36f...dbd

Det er jeg fullstendig klar over.

men om TS sin kjæreste er så ille at han ikke klarer å snakke engang så står jeg med to valg, 1) han bruker angsten som undskyldning, eller 2) han burde på nåværende tidspunkt ha medisinsk støtte.

Jeg har selv brukt antidepressiva en periode, riktignok pga depresjon, men de to psykiske tilstandene er jo nært beslektet. Så nært at man bruker mye av de samme medikamentene.

[AnonymBruker]

Jeg sliter og med angst, og synes dine ønsker er helt rimelige.

Du etterspør ikke små ting i hverdagen som er enkelt å gjøre på egenhånd/droppe, det er store viktige temaer.

Jeg ville gitt ham et ultimatum.

Skriv gjerne et lite brev til ham så han ikke bare kan forlate samtalen.

Forklar nøyaktig hva du trenger og vil, og si at du trenger et svar på hvorvidt det er noe han ønsker så mye at han er villig til å trosse angsten og møte ubehaget.

Sier han nei tenker jeg du må forlate ham dessverre. Ellers blir du faktisk sittende uten barn og eget hjem.

Dette er jo ikke snakk om angst for kollektivtrafikk eller edderkopper liksom.

Og like viktig; hvordan ser du for deg livet med barn og hans angstproblemer? En ting er å reise innen Europa(forsåvidt praktisk med barn), men aldri flytte? Masse spesifikke regler hjemme?

Jeg tror barna vil ta skade av den type angst han har og hvor utbredt den virker være. Dessverre.

Har han forsøkt eksponeringsterapi?

Anonymous poster hash: 6105b...b2b

[AnonymBruker]

Hva er eksponeringsterapi? Sånn der man først ser på edderkoppen, så tar på den etter x antall timer i samme rom som den? Hvordan gjør man det med hus og barn og lange flyreiser...?

Han er ikke redd for barn. Han leker og duller med venners babyer, og han er flink med barn. Vi passer ofte nevøer og nieser, og det trives han godt med. Vi har vært på mange storbyferier i Europa, men min Australiadrøm går altså ikke i oppfyllelse. Jeg kan ikke reise alene dit, det er stusslig, og ingen av mine venner kan reise så langt da de alle er etablerte. Man reiser liksom ikke så langt uten partneren sin. Ihvertfall ikke i min vennekrets.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[AnonymBruker]

...og det over var da meg igjen. TS. Må huske å skrive det, altså.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[AnonymBruker]

TS.

Jeg ser ikke for meg at livet med barn og hans angstproblemer blir noe problem, fordi jeg ikke merker noe til det i hverdagen. Vi har ikke masse spesifikke regler. Jeg har vist null forståelse for at han vil beholde gamle håndklær og kjøkkenglass, jeg bytter gardiner slik jeg vil og kjøper puter til sofaen. Han er sluttet å kommentere det, heldigvis. En hverdag der jeg må spørre om lov til å bytte kjøkkengardiner, det tåler jeg ikke, og det har jeg gitt klar beskjed om. Han har godtatt det.

Kanskje jeg er naiv, men jeg tror at hvis han først har fått barn, og ser at det går bra, vil han skjønne at det sannsynligvis ikke er noe problem å flytte heller. Spesielt fordi vi slettes ikke har plass til barn her i hans leilighet. Plass til baby på vårt soverom, ja, men vi har ikke plass til en femåring her. Da må vi jo flytte, ikkesant.

Akkurat det med reising er sårt, men ikke noe avgjørende for min del. Jeg vil gjerne til USA, og kan jo dra med ei venninne om han ikke blir med. Han kan ikke nekte meg å dra noen steder, og det ser jeg ikke for meg at han kommer til å gjøre heller.

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

[Kittykat]

Hva er eksponeringsterapi?

Anonymous poster hash: 62eb3...4e4

Eksponeringsterapi går ut på å bli utsatt for det man er redd for. Det er for å "oppdage" at det man er redd for ikke er farlig og etterhvert så vil man få mindre panikkanfall og mindre angst for det man er redd for. Man kan bli helt frisk.

Men det man må finne ut her, er om dette er et personlighetstrekk eller om det virkelig er noe han vegrer seg for...

[Gjest Whitestripes]

Vil du virkelig ha barn med han? Hva med barnet oppe i dette? Tror du ikke at det vil bli preget/skadet av å ha en far som er sånn som du beskriver?

Er angsten reell eller gjemmer han seg bak den for å slippe å forholde seg til dine ønsker og behov? Hvis han har litt omtanke for deg og ønsker at forholdet skal gå på begges premisser, bør han absolutt gå tilbake i behandling.