Mammahjertet blør..

[AnonymBruker]

Jeg har ei nydelig datter på fire år. Hun har et fantastisk språk, og oppleves som en fornøyd og blid jente her hjemme. Men jeg og mannen min flyttet til Kristiansand for fem år siden for å studere. Vi hadde ingen venner her, og plutselig ble vi gravide med datteren vår. Nå er vi etablert, begge har studert ferdig og funnet oss gode jobber innenfor utdanningen. Hun går i barnehage, og vi har aldri hatt noe inntrykk at hun sliter der. Men selv har jeg alltid vært litt bekymret for henne. Hvorfor kan jeg ikke sette helt fingeren på, men det har nok noe med at jeg aldri har hatt noe særlig med venner selv og har vært ensom opp igjennom årene både med familie og vennskap. Siden jeg er forsterbarn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til å finne gode venner. Jeg er utadvendt, akkurat som datteren min, men ender alltid opp med bekjente som liker meg i stedenfor venner til å være med på fritiden. Sånn har det alltid vært. Ingen misliker meg, men jeg har heller ingen nære venner. Og særlig ikke etter jeg fikk datteren min.
Derfor er det det siste jeg håper på for datteren min å ha det slik som jeg har hatt.

I dag var datteren min i barneselskap for første gang alene. Det var ikke noe problem å si hadet, men når jeg kom hørte jeg henne gråte lang vei. Da sto hun på trampolinen i hagen, og jeg spurte hva det var. Hun ville ikke at noen andre skulle hoppe der når hun hoppet. Jeg forklarte at det var en stor trampoline, så det var plass til alle. Dette hjalp ikke. Da vi gikk inn, spurte jeg moren til bursdagsbarnet om hvordan det hadde gått. Og hun fortalte at datteren min synes at trampolinen var skummel. Jeg spurte om hvordan det hadde gått ellers, og hun svarte greit. Da vi kom hjem var datteren min lei seg, og fortalte meg at ingen ville leke med henne i bursdagen og at alle tok det hun ville leke med hele tiden. Men da sa jeg at man måtte dele. Hun sa at hun skulle ønske hun hadde venner. Jeg spurte og gravde, og oppsummert fortalte hun at hun ikke lekte med noen i barnehagen heller - og at hun alltid spurte om å leke med de andre, og ingen ville leke med henne. Så hun lekte alltid alene. Og det er nettopp dette jeg har vært bekymret for. Jeg finner henne alltid alene når jeg henter henne i barnehagen, og de andre leker. Jeg har spurt personalet om hun leker med de andre, og de svarer ja. Datteren min har alltid sagt at hun har lekt med de og de i barnehagen, men hun forteller nå at det ikke er sant. Hun sier hun er alltid alene, og vil også ha venner. Hun gråt, og jeg gråt (viste det selvfølgelig ikke til henne)

Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Vi har aldri barn her, for vi kjenner ingen. Så hun leker aldri med noen utenom i barnehagen. Jeg vil ikke at hun skal være venneløs og jeg vil ikke hun skal være "egen" (slik som med trampolinen). Jeg er selv utdannet pedagog - men her er jeg blind. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil så gjerne at jenta mi skal ha det bra.

Anonymous poster hash: c00e8...000

[AnonymBruker]

Har du ingen kolleger med barn på hennes alder? Eller kanskje mannen din har? Spør om dere skal finne på noe ilag en dag, dra i svømmehallen, lekeland eller på skogstur? Dette er en fin måte får dere og for datteren deres til å bli kjent med andre Venner får man når man tørr å ta skrittet videre fra bekjentskap

Om ikke, hør med datteren din om hun vil ha med seg noen hjem fra barnehagen en dag, og avtal med foreldrene

Anonymous poster hash: 81a13...b5d

[Gjest Yrsa]

Mitt råd er å bosette seg et sted hvor det er barn å leke med på fritiden. Det er gull verd og helt nødvendig for at barn skal lære å omgås andre barn utenom den organiserte tiden i barnehagen.

Dersom det er barn i gaten hvor dere bor så oppmuntre henne til å ta dem med hjem og til å være ute å leke med dem.

Hvis det er sånn at dere bor et sted uten noe særlig barn ute i gaten så hadde jeg flyttet til et barnevennlig område.

[Gjest Blomsterert]

En blir rådløs over egne barn. Hvis det er tilfellet at ingen leker med henne i barnehagen,ville jeg tatt det grundig opp med de ansatte! Det er bare ikke greit at et barn ikke blir inkludert! Prøv å bli kjent med noen andre med barn. Det er egentlig litt plikt for dere. Så får hun noen å være med hjemme eller hos venner. Det er en grunn til at datteren deres sier dette,så finn den og gjør noe. Veldig leit å lese dette,og skjønner at du gråt. Ingenting er verre enn når barna føler seg uønsket!

Håper dere finner ut av dette!

[Sjøhesten]

Pass på at ikke dine bekymringer blir hennes! Om de i barnehagen sier at hun leker med de andre barna så stemmer det nok.

Min datter har også svart "ingen" flere ganger når jeg spurte henne hvem hun har lekt med. Men det stemmer ikke! Hun har alltid lekt med forskjellige barn i barnehagen.

For å få litt nærere venner er vel det beste å invitere andre barn fra barnehagen med hjem for å leke. Da får de tid til å utvikle vennskap uten at det er en hel haug med andre rundt. Og de har det veldig gøy:-)

[Gjest Yrsa]

Pass på at ikke dine bekymringer blir hennes! Om de i barnehagen sier at hun leker med de andre barna så stemmer det nok.

Min datter har også svart "ingen" flere ganger når jeg spurte henne hvem hun har lekt med. Men det stemmer ikke! Hun har alltid lekt med forskjellige barn i barnehagen.

For å få litt nærere venner er vel det beste å invitere andre barn fra barnehagen med hjem for å leke. Da får de tid til å utvikle vennskap uten at det er en hel haug med andre rundt. Og de har det veldig gøy:-)

Er det ikke et tankekors at jenta ikke har venner hjemme i gaten? Jeg mener at barnehagen er en ting, men det er jo viktig å ha barn hjemme i gaten å leke med på fritiden.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg har noen forslag. Jeg tror det er viktig at både du og din mann tar initiativ til å småsnakke med de andre foreldrene i barnehagen ved henting/bringing i barnehagen. Etter at dere har gjort det noen ganger er det gjerne mer naturlig å spørre om de dere snakker med vil finne på noe en dag. Jeg vil også råde dere begge til å vise interesse for å bli med i FAU (gjerne hvert deres år) i barnehagen. Det vil selvsagt medføre mer arbeid, men det er en utmerket mulighet for å kunne utvide omgangskretsen deres.

Finnes det noen hobbyer (familiekor eller lignende?) i nærmiljøet deres som passer for hennes alder? Jeg tror det hadde vært bra for henne å kunne bli kjent med barn fra andre miljø også.

Jeg tror du skal spørre de ansatte i barnehagen mer konkrete spørsmål vedrørende hennes relasjoner med de andre på hennes alder i barnehagen. Spør om det er noen hun leker mer med enn andre. Be gjerne om å få konkrete navn. Da finner du kanskje bedre ut om det faktisk er slik at hun har venner der eller ei. Jeg tror også du skal uttrykke for dem at du er bekymret for dette (selvsagt uten at jenta di hører på). Da blir de mer obs på det.

[Sjøhesten]

Er det ikke et tankekors at jenta ikke har venner hjemme i gaten? Jeg mener at barnehagen er en ting, men det er jo viktig å ha barn hjemme i gaten å leke med på fritiden.

Ofte er bor jo mange av barna i barnehagen i nærheten og er en del av nærmiljøet. Om ikke nødvendigvis i samme gate så er det jo en del som kommer til å gå videre på skolen sammen.

Endret 24. mai 2014 av Sjøhesten

[Gjest Yrsa]

Ofte er bor jo mange av barna i barnehagen i nærheten og er en del av nærmiljøet. Om ikke nødvendigvis i samme gate så er det jo en del som kommer til å gå videre på skolen sammen.

Jeg har alltid lagt vekt på at ungene skal ha venner i nærområdet som de kan gå til selv og ikke måtte avtale og bli kjørt til og fra.

[tingeling]

Skjønner at dette er kjempevondt for både datteren din og deg.

Jeg ville snakket ordentlig m ped leder i avdelingen i barnehagen ( be om et møte slik at dere har tid og ikke blir avbrutt). Be om at hun går hjelp til å etablere lekesituasjoner som hun mestrer og be også om navn på barn som de opplever at hun har god kjemi med. Deretter kan dere invitere enten barnet alene eller sammen med foreldrene hjem. ( det er sikkert lurt å snakke m datteren din på forhånd slik at hun vet hvordan hun skal håndtere det å ha besøk: dele, ikke bestemme alt osv).

Håper at dere finner ut av det

[Kittykat]

Du tar det opp med de ansatte i barnehagen og forteller det datteren din har sagt til deg og hvordan de da kan si at hun leker med andre, når hun selv sier at hun alltid er alene. Så kan du og de ansatte ta det derfra. De ansatte i barnehagen må "inkludere" henne eller invitere til lek mellom barna, hvis du skjønner. Hvis det er sånn at datteren din er usikker og sjenert, så trenger hun gjerne litt hjelp i starten. Min datter var usikker og sjenert også, men det bedret seg etterhvert som årene gikk

Endret 24. mai 2014 av Kittykat

[Vera Vinge]

Mitt råd er å bosette seg et sted hvor det er barn å leke med på fritiden. Det er gull verd og helt nødvendig for at barn skal lære å omgås andre barn utenom den organiserte tiden i barnehagen.

Dersom det er barn i gaten hvor dere bor så oppmuntre henne til å ta dem med hjem og til å være ute å leke med dem.

Hvis det er sånn at dere bor et sted uten noe særlig barn ute i gaten så hadde jeg flyttet til et barnevennlig område.

Er det ikke et tankekors at jenta ikke har venner hjemme i gaten? Jeg mener at barnehagen er en ting, men det er jo viktig å ha barn hjemme i gaten å leke med på fritiden.

Det er da ikke nødvendig at barna har andre barn i gåavstand for at de skal bli sosiale individer. Ærlig talt. Det blir da folk av de som bor litt mer avsidesliggende til også. I min barnehage vet jeg også at flere av barna omgås de andre barna utenom, hvor foreldrene også er med. Så jeg hadde ikke flyttet bare fordi det ikke var andre små barn i gata barna selv kan gå til. Ville heller kommet i snakk med andre foreldre i barnehagen for å høre om å møtes i helger eller ettermiddager,

Og så ville jeg snakket med barnehagen, ja. For å høre mer om hva de tenker og evt om det er noe barnehagen man være litt obs på.

[Gjest Yrsa]

Det er da ikke nødvendig at barna har andre barn i gåavstand for at de skal bli sosiale individer. Ærlig talt. Det blir da folk av de som bor litt mer avsidesliggende til også. I min barnehage vet jeg også at flere av barna omgås de andre barna utenom, hvor foreldrene også er med. Så jeg hadde ikke flyttet bare fordi det ikke var andre små barn i gata barna selv kan gå til. Ville heller kommet i snakk med andre foreldre i barnehagen for å høre om å møtes i helger eller ettermiddager,

Og så ville jeg snakket med barnehagen, ja. For å høre mer om hva de tenker og evt om det er noe barnehagen man være litt obs på.

Har jeg skrevet det?

Nei, jeg har ikke det. Men som mor til to så vet jeg at det er en stor fordel å ha barn i nabolaget som de kan gå til på egenhånd.

Er selv vokst opp med venner i nabolaget, så det er nok litt hva man er vant til selv. Å måtte kjøre ungene til venner har vært noe som hører unntaket til og ikke regelen hos oss.

[Vera Vinge]

Har jeg skrevet det?

Nei, jeg har ikke det. Men som mor til to så vet jeg at det er en stor fordel å ha barn i nabolaget som de kan gå til på egenhånd.

Er selv vokst opp med venner i nabolaget, så det er nok litt hva man er vant til selv. Å måtte kjøre ungene til venner har vært noe som hører unntaket til og ikke regelen hos oss.

Du skrev at det er helt nødvendig, og at du ville flyttet dersom det ikke var barn i gata. Ser absolutt det praktiske i at det er sånn, men ser ikke at det er tvingende nødvendig heller. Barnet omgås jo barn i barnehagen og det fins andre måter å løse sosial omgang på fritiden på. Selv vokste jeg opp uten venner i gata det meste av oppveksten. Men når barna blir større kan de jo gå eller sykle til venner som gjerne bor i nærheten, selv om det ikke er i samme gate.

[Gjest Yrsa]

Du skrev at det er helt nødvendig, og at du ville flyttet dersom det ikke var barn i gata. Ser absolutt det praktiske i at det er sånn, men ser ikke at det er tvingende nødvendig heller. Barnet omgås jo barn i barnehagen og det fins andre måter å løse sosial omgang på fritiden på. Selv vokste jeg opp uten venner i gata det meste av oppveksten. Men når barna blir større kan de jo gå eller sykle til venner som gjerne bor i nærheten, selv om det ikke er i samme gate.

Nei, nå får du gi deg. Les hva jeg skriver. Jeg skrev at JEG hadde gjort det. For meg det er alfa omega at barna kan gå til venner på fritiden uten at vi foreldre skal måtte kjøre og avtale hver gang.

[AnonymBruker]

Nei, nå får du gi deg. Les hva jeg skriver. Jeg skrev at JEG hadde gjort det. For meg det er alfa omega at barna kan gå til venner på fritiden uten at vi foreldre skal måtte kjøre og avtale hver gang.

Hva om TS bor utenfor en storby? De aller fleste i Norge bor i utkanten og her er det ikke gater og boligfelt. Ungene våre har venner likevel.

Anonymous poster hash: b044e...b8e

[Antoinette]

Så dere som voksne har ingen venner og datteren deres har ingen venner.

Høres ut som om dere må gå i dere selv og finne årsaken der.

[Gjest Yrsa]

Hva om TS bor utenfor en storby? De aller fleste i Norge bor i utkanten og her er det ikke gater og boligfelt. Ungene våre har venner likevel.

Anonymous poster hash: b044e...b8e

Vei, gate, bygd ... det er vel samme hva det kalles - det viktigste for meg er at barna har gangavstand til venner.

[Vera Vinge]

Nei, nå får du gi deg. Les hva jeg skriver. Jeg skrev at JEG hadde gjort det. For meg det er alfa omega at barna kan gå til venner på fritiden uten at vi foreldre skal måtte kjøre og avtale hver gang.

Og jeg skjønner som sagt at det er praktisk og at det for deg var avgjørende (?) ved valg av bolig. Men når ts ønsker mer sosial omgang, er hun jo ikke nødt til å flytte. Du skriver hva du selv ville gjort, men jeg må jo nesten tolke det som et slags råd når du gjentatte ganger skriver at det er nødvendig med barn i gata. Hvorfor ellers skrive det? Det kan jo være noe å tenke på dersom andre ting tilsier at man skal flytte, men det virker rart for meg å flytte kun pga det når sosial omgang kan løses på andre måter. Når barna begynner på skolen blir det vel uansett annerledes, siden jeg vil tro mange velger å leke med klassekamerater framfor de i gata, uansett hvor de bor (som uansett ikke er fryktelig langt unna, siden de tilhører samme skolekrets).

[Gjest Yrsa]

Og jeg skjønner som sagt at det er praktisk og at det for deg var avgjørende (?) ved valg av bolig. Men når ts ønsker mer sosial omgang, er hun jo ikke nødt til å flytte. Du skriver hva du selv ville gjort, men jeg må jo nesten tolke det som et slags råd når du gjentatte ganger skriver at det er nødvendig med barn i gata. Hvorfor ellers skrive det? Det kan jo være noe å tenke på dersom andre ting tilsier at man skal flytte, men det virker rart for meg å flytte kun pga det når sosial omgang kan løses på andre måter. Når barna begynner på skolen blir det vel uansett annerledes, siden jeg vil tro mange velger å leke med klassekamerater framfor de i gata, uansett hvor de bor (som uansett ikke er fryktelig langt unna, siden de tilhører samme skolekrets).

Ja, selvsagt er det et råd. Det er jo råd TS ber om.

Det er jo nettopp i skolesammenheng at det er kjekt å bo i et område hvor det er mange barn fra før av. Da vil man knytte vennskap med framtidige skolekamerater tidlig. Man finner som regel noen barn som er like gamle og skal begynne i samme klasse. Om ikke så blir man kjent med barn som et et år eldre eller et år yngre .. som også kan bli fine skolevenner.

Når det gjelder å bosette seg et sted hvor hverken barn eller voksne har noen som helst omgangskrets så er jo det greit hvis det er slik man ønsker å leve ... men som jeg forstod på TS så har barnet et problem ved at hun ikke har noen venner. De fleste jeg kjenner gjør alt som står i deres makt for at et barn skal komme utav en uheldig situasjon. Det å bytte bolig innen samme kommune er vel ikke akkurat et stort grep dersom det fører til at barnet trives bedre?