"Når mamma sier nei, betyr det nei!"

[AnonymBruker]

Har en 3 år gammel jente, som vanligvis er snill og god. Barnehagen har ikke noe å "utsette" på henne når det gjelder oppførsel, hun er snill og omgjengelig med de fleste og leker bra med andre.

Men når det gjelder hjemme, er hun vanskelig. Hun er glad i oppmerksomhet, viljesterk og når hun får tilsnakk eller er sint for noe, har hun flere måter å utagere på. Hun kan slå meg, slå seg selv, hyle, skrike, kaste ting og gråte for oppmerksomhet.

I tillegg, når vi har besøk eller jeg sitter i telefonen, og hun ikke får all oppmerksomhet på en stund, kan hun begynne å kaste ting for å vekke oppsikt eller gjøre andre ting hun ikke får lov til, fordi hun kjeder seg.
Og når vi er ute å venter på f.eks bussen, kan hun begynne å løpe fra meg e.l, som hun vet at er strengt forbudt. Noe vi har gjort i over ett år nå, hun burde snart forstå at det er farlig å løpe nær veien o.l.

Jeg er veldig bestemt ovenfor henne, på at sånn og sånn ikke er lov, men jeg er redd for at jeg kanskje reagerer og håndterer ting feil.

Som mor, er jeg nok ganske bestemt og rutinert. Men jeg kan være streng og å heve stemmen i tilfeller hvor jeg kanskje bare burde vært rolig og latt barnet få skrike fra seg, for å forstå at det ikke er vanlig å oppføre seg sånn.
Det å ha lite tålmodighet, er noe jeg selv har vokst opp med fra min mor og mormor, men lovte meg selv å aldri bli sånn selv med mine barn, selv om det av og til er vanskelig..
Jeg føler at hun ikke har noe respekt for meg, og hun tror hun skal få vilja si hele tiden, og det får hun ikke hos meg.

Så skal det sies at vi også har 50/50-fordeling med far, hvilket sikkert er avgjørende for mange å vite før de svarer. I mange tilfeller har jeg gitt han skylda for mye av oppførselen hennes, fordi jeg vet av erfaring at han har lettere for å gi etter om hun vil (ha) noe, og at han er dårlig til å sette grenser, hvilket skaper problemer for meg.
Når jeg tar opp dette med han, og hvordan hun er hos meg, sier han bare "hun er ikke sånn hos meg" eller "hun gjør aldri sånn mot meg".

Det kan være ting som at hver gang jeg henter henne i barnehagen, må jeg alltid bruke mye tid på å overtale henne til å bli med hjem og mang en gang må jeg bære henne ut skrikende, mens far sier at hun alltid kommer løpende når han kommer for å hente og at det er null problem.

Vi har nylig også tilbragt 17.mai sammen og en hyttetur sammen, og prøvde på den tiden å se hvordan han gjør ting osv.
F.eks: vi skulle spise frokost sammen, hun lekte med maten og ville ikke sitte tilbords. Jeg ber henne sette seg til bords, eller gå på rommet. Ender med at jeg bærer henne inn på rommet fordi hun ikke hører etter, mens far går etter for å leke med henne, hvilket er det motsatte av straff.
Mens en annen gang når hun ble sliten og begynte å skrike, hyle og kaste ting, viste far den andre siden av seg selv, som ikke er ettergivende, men hvor han brøler og tar tak i henne.
Normalt sett vil jeg at jeg og far skal støtte hverandre, men jeg synes han var voldsom, og skjønte i det øyeblikket at datteren vår må jo være veldig forvirret hva disiplin angår.

Dette ble ett rotete innlegg, men for å komme tilbake til det jeg egentlig lurte på: Hva er riktig å gjøre når barnet slår seg vrang? Forholde seg rolig eller være streng, for å gjøre seg forstått?

Og når barnet gjør ting som å gråte/kaste ting for oppmerksomhet, hvordan skal man da reagere?

Og til slutt, hvordan gjøre hentingen i barnehagen enklere? De ansatte må jo tro hun blir mishandlet hjemme, etter som hun aldri vil hjem. Men istedet spiser vi middag sammen, leker og gjør hverdagslige ting sammen, uten noe spesielt sure miner, som regel.

Anonymous poster hash: b268d...368

[Gjest brutal_mann]

En teknikk for å unngå at barnet slår seg vrangt er å fortelle hva som skal skje før ting skjer. "Snart skal vi spise. Da skal du få sitte på din stol og mamma sitte på sin stol." Og så baker du inn en positiv vinkling på eventuelle tema som måtte være aktuelle. Bare husk at ting ikke skal sies i den forberedende prosessen mer enn én gang! Hvis ungen spør, greit nok, men ikke gnål.

Når en så er i gang med aktiviteten, i dette tilfellet måltidet, så er korrigering på manerer en fin ting. Men aldri korriger uten å fortelle hvorfor det korrigeres. Ungene trenger å forstår hvorfor en viss form for oppførsel er forventet. Videre så er det veldig viktig å la ungene spise og drikke på egenhånd. La dem bruke kniv og gaffel. La dem drikke av skikkelige (men ofte ikke knusbare) glass. La dem føle seg likeverdige og gi dem følelse av mestring.

Det over er bare utgangstidspunktet. Så må du jo ta høyde for hvor sliten barnet er og hvor sliten du er. Men siden du allerede spør så regner jeg med at du er reflektert nok til å tenke gjennom og forstå hva som skal til for at du og din lille skal ha det best mulig sammen.

Og, du må snakke med barnefaren om hvilke rutiner du legger opp til og hvorfor. Du kan ikke tvinge ham til å følge samme regimet som hos deg, men du kan vise vei. Unger liker rutiner, trives med rutiner, og vokser på rutiner der de selv får utføre aktiviteten. Ungene må bare få forklart hvorfor rutinene finnes.

Endret 24. mai 2014 av Yulia

[absinthia]

Når barnet slår seg vrang må man først og fremst følge opp ved ikke å gi etter, men likevel forholde seg rolig.

Noen ganger kan slike raptuser forebygger ved å snakke om hva en skal gjøre og hvordan en skal gjøre det i forkant. En kan også "hoppe over " noen slike situasjoner, ved å fokusere på noe koselig en skal gjøre etterpå, før situasjonen oppstår.

Ikke la deg rive med, slik at du begynner å skjenne. Tilsnakk er greit, så lenge den er saklig, grei og opplysende. Fokuser på hva du vil at barnet skal gjøre, foran hva det ikke skal gjøre. Vær konkret! Om barnet ikke sitter pent ved bordet, kan du for eksempel si: "sett rompa di ned på stolen" i steden for det mindre konkrete " sitt ordentlig" eller " oppfør deg som folk"

Om tilsnakk ikke virker, er det lov til å bare si at: - jo, nå skal vi ( fyll inn det som passer, hva det enn dere skal gjøre) -og så bærer du barnet med deg/ leier det avgårde/ kler på det, selv om det ikke samarbeider eller hva det nå er som passer.

Når barnet får en raptus i hjemmemiljøet kan du jo godt ignorere en del om det bare er noe hun forsøker å hyle seg til, det kan hjelpe ufattelig mye å snu seg en annen vei, gå for å gjøre noe husarbeid og se opptatt ut, etter at du har sagt hvorfor dette hun vil ikke lar seg gjennomføre. Gå gjerne til et annet rom og lat som ingenting, om dette er mulig - det er ikke så mye å hente av å hyle og kaste ting rundt seg når man ikke får oppmerksomhet på det. Hun vet jo at dette ikke er greit, og du kan si det til henne før du begynner å ignorere.

Pass på å fortelle henne når hun er flink.

Treåringer er i en vanskelig alder der de søker balanse.og er ofte frustrerte. De vil gjerne vite hvor grensene går. Om ting er svært forskjellig hos deg og far krever dette enda mer av en treåring som allerede har ekstra stress i livet ved å takle to hjemmemiljøer. Jeg foreslår at du og far avtaler noen strategier som er faste hos dere begge.

Vi barnehagefolk er vant til at barn ikke vil hjem, men fleste av situasjonene blir mye bedre om man får hjelp hos de i barnehagen på å forberede henne på at " om 15 minutter kommer mamma/ pappa og henter deg" så da kan du leke bittelitt til før du må hjem" Når foreldrene kommer har barnet da ofte forberedt seg mentalt på at det skal hjem og har fått avsluttet det de driver på med på en bedre måter, enn når de bare plutselig blir avbrutt.

Edit: Dette siste krever selvfølgelig at du opplyser de ansatt om når du kommer, enten ved å fortelle klokkeslettet , eller ringe litt før du kommer.

Endret 24. mai 2014 av absinthia