Hva ville du tenkt om 1.klassingen skulle tegne frøken og tegnet frøken som tisset?

[AnonymBruker]

Ville du tolket det som tegn på noe galt?

Anonymous poster hash: b7549...05e

[Gjest Ilvyn]

Da hadde jeg ledd, og tenkt "unger altså". Deretter hadde jeg spurt den lille hvorfor han tegnet frøken som tisset, og forklart at det ikke er særlig pent å tegne slike tegninger av folk.

[Sphynx]

Jeg ville spurt barnet om hvorfor h*n tegnet frøken i den situasjonen?

Det kan jo være noe så enkelt som at frøken kanskje har fortalt en morsom historie som inneholder dobesøk, kanskje barnet til og med har gått inn på frøken når hun har vært på do, ved et uhell?

Hva er det som har skjedd da? Er det snakk om ditt barn?

[Sushi]

Jeg reagerer litt på at du kaller læreren for frøken... Ellers ville jeg vel tenkt at ungen var veldig opptatt av tissing/dobesøk.

[absinthia]

Jeg ville ha tenkt at dette er et utslag av barns humor.

Kanskje det nettopp har gått opp for barnet at de mest utenkelige folk tisser, -tii og med lærere?

Endret 24. mai 2014 av absinthia

[Gjest Magdalene]

Jeg reagerer litt på at du kaller læreren for frøken... Ellers ville jeg vel tenkt at ungen var veldig opptatt av tissing/dobesøk.

heter det ikke det?

[AnonymBruker]

Vel... jeg gjorde dette selv da jeg var liten og læreren (ja vi kalte henne frøken) reagerte med raseri,løftet pulten min i raseri,høyt opp i luften og frem ved siden av kateteret og der måtte jeg sitte i flere måneder i skam for det jeg hadde gjort,

Ingen snakket med meg og jeg fikk brev med hjem og ingen snakket egentlig med meg der heller slik at jeg fikk straff hjemme også.

Jeg var taus gjennom hele barneskolen. Når lærerne stilte spørsmål og jeg visste svaret torde jeg ikke svare og når jeg hadde spørsmål som brant på tungen, klarte jeg ikke si noe men håpet sterkt at en eller annen ville spørre om det jeg lurte så sterkt på.

Jeg ble mobbet så masse,planla hjemturen i tankene allerede fra skoledagens start,hvilken vei jeg skulle gå for å slippe unna mobberne.Det var mere regelen enn unntaket at jeg planla skoleveien. Det var viktig å være i forkant tenkte jeg, men ofte ble jeg allikevel passet opp og banket.

En gang som seks syvåring puttet jeg toaletter i samtlige av skolens dametoaletter ,for da tenkte jeg at skolen ville stenge,og det ville bli en lettelse.

Jeg gikk grundig til verks.Først puttet jeg harde sammenrullede klumper med papir, deretter pøste jeg på med hele toalettruller.

Det ble avhør og politiet var også på skolen men ingen fant ut hvem det var. Politiet og rektor så utover klassen, gransket hver enkelt og jeg mener at jeg var god på å virke likegyldig og holde maska.

Tilslutt fant de det ut men jeg har enda ikke funnet ut hvordan de visste at det var meg.Det sa de aldri.De snakket heller aldri med meg.

Jeg fikk bare brev med hjem, og det brevet kastet jeg i angst,siden jeg skjønte hva det det var,alvoret i frøkens øyne da hun bad meg levere det hjemme.

Tiden gikk og en dag merket jeg at stemningen hjemme var mer trykket enn ellers. Mamma var på en måte helt hard og sint og innelukket i bevegelsene og hun vasket huset med hard hånd og på kjøkkenet sto yndlingskaken min, banankakelaget av marsipan. Jeg husket at jeg satt og stirret på den da hun hardt ba meg gå på rommet mitt og sa"Bare vent til pappa kommer hjem" Det var også alt hun sa men jeg skjønte instinktivt hva som var i gjære.

Frøken kom og jeg hørte lave stemmer inne fra stuen. Selskapsduften som lå som en eim over huset var med ett byttet ut med uhyggesstemning. Jeg var alene med alt, livet mitt og tankene mine. Aldri var det noen som så meg, anerkjente meg egentlig og minst av alt snakket med meg.

Lyden av min fars bil og bevegelsene da han hengte fra seg vesken og skritt ffor skritt opp trappen sitter spikret som skrekk i kroppen min den dag i dag. Jeg pleier å tenke at alt jeg alltid gjorde var å grue meg.Altså ingen egentlig glede men stadig mine foreldres tause forventning om at jeg burde jo være glad generelt, de som i harde streben hadde skapt slikt et fint fasadehjem.

Da slagene falt skrek jeg og jeg trodde aldri han skulle slutte å slå. Jeg var ødelagt ,tom, oppreven innvendig. Det var som om jeg ikke fantes mere.

Dagen etter og etter det igjen måtte jeg gå på skolen som om ingenting var hendt.

Når jeg hører barn som skriker i samme oktav på tv jeg kan høre mine egne skrik fra den gangen og jeg blir som lammet.

Ts

Anonymous poster hash: b7549...05e

[AnonymBruker]

Beklager, litt klumsete oppsett i all den ordflom som kom her fra meg

Ts

Anonymous poster hash: b7549...05e

[Gjest Blubberella]

Jeg opplever støtt og stadig at barn i småskolealder finner glede i å tegne tissing og bæsjing på tegningene. Helt normalt og de gjør nok ingen forskjell på fantasifigurer og en lærer. I tillegg til å ha den type humor i den alderen tester de ofte grensene til de voksne også.

[Sphynx]

Beklager, litt klumsete oppsett i all den ordflom som kom her fra meg

Ts

Anonymous poster hash: b7549...05e

Kjære TS!!!! Så forferdelig! Dette er kjempe urettferdig og det får meg til å bli litt paranoid. En så liten sak ble til et rent helvete for deg. Hvor gammel er du nå? Er dette lenge siden? Snakker du med dine foreldre om det?

[Gjest Gjest]

Ville du tolket det som tegn på noe galt?

Anonymous poster hash: b7549...05e

Nei.

[Sushi]

heter det ikke det?

Visste ikke at folk fortsatt sa det. Hva kalles en mannlig lærer da?

[AnonymBruker]

Så første innlegg er for å få svar slik at vedkommende kan forklare hva hun har vært gjennom i barndommen?

Anonymous poster hash: dadc1...ebb

[Gjest Sanne__]

:/

Endret 24. mai 2014 av Sanne__

[Gjest earthquake]

[Sphynx]

Jeg er 45 år idag og nei jeg snakker ikke med mine foreldre, da de ikke innrømmer å ha slått eller gjort noe galt. Psykologen som anbefalt meg å konfrontere dem og det endte med raseri ifra dem og at vi ikke snakket sammen på et år.

Således har jeg idag et ambivalent forhold til dem.

Ts

Huff, dette er vondt å lese!

Ingen fortjener dette. Det er bra du har en psykolog. Og det er veldig leit å høre at foreldrene dine reagerer med sinne og fornektelse. For de vet jo at det de utsatte deg for har skadet deg for resten av livet og de skammer seg nok alt for mye over det til å innrømme noen ting som helst. Håper du klarer å være sterk nok til å heve deg over dette. Kanskje foreldrene dine vil innse ting en dag, kanskje ikke. Det er ikke så mye du kan gjøre med det. Det er en helt jævlig situasjon og du har min dypeste medfølelse! Er dette noe som plager deg mye den dag i dag?

[smartbimbo]

Uskyldig humor.

[AnonymBruker]

Så første innlegg er for å få svar slik at vedkommende kan forklare hva hun har vært gjennom i barndommen?

Anonymous poster hash: dadc1...ebb

Første innlegg var vel for å få et svar på om lærerens og foreldrenes reaksjon var vanlig i denne situasjonen, og det er det ikke!

Anonymous poster hash: 41633...d4b

[AnonymBruker]

Jeg ville bare ledd.

Jeg hadde selv foreldre som reagerte som dine da jeg gjorde noe galt. Vi snakket aldri konstruktivt og lett om noe, alt ble vanskelig, det ble straff og jeg ble redd. Jeg ble innesluttet og selv idag kan de fleipe om hvor lite utadendt jeg er (de innser overhodet ikke at hvordan jeg ble tidd ihjel som liten er årsaken til dette).

Jeg vil oppdra mine barn annerledes, definitivt. Barn finner på mye rart og har mange rare ideer og de er ikke dårlige barn av den grunn. Det må foreldre innse og dine foreldre (som mine) har tydeligvis veldig begrenset kunnskap om barneoppdragelse og hvordan man takler slikt.

Anonymous poster hash: 3883b...6ae

[Harlekin]

Visste ikke at folk fortsatt sa det. Hva kalles en mannlig lærer da?

Da jeg gikk på skolen, kalte vi kvinnelige lærere "frøken" eller navnet (stort sett fornavn), og mannlige lærere "lærer" eller navnet (enten fornavn eller etternavn, det varierte). Det er kanskje sånn i dag også?