Savner eksen og vet ikke hva jeg bør gjøre

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke så mange nære venner, og jeg trenger råd..

Jeg er lesbisk og 22 år, og for 3 mnd siden slo jeg og eksen opp etter å ha vært sammen i nesten to år. En stor del av forholdet bodde vi også sammen og var forlovet de siste 6 mnd. Vi ble sammen ganske fort etter at vi møttes fordi vi rett og slett klikket så bra sammen og hadde mye til felles. Hele forholdet har vært veldig stabilt og vi har hatt det kjempe fint sammen, men de tre siste månedene av forholdet var det litt mer turbulent.. Hun sa til meg at hun ikke var forelsket i meg lenger, men at hun fortsatt elsket meg, var tiltrukket av meg, ville være med meg ++ men vi bestemte oss for å ta en liten pause og jeg flyttet fra henne og bodde hos en kompis noen dager. Under en uke senere begynte hun å ringe meg og sende meg meldinger med at hun savnet meg og var forelsket igjen, men at hun bare hadde tatt feil av sine egne følelser osv. Så jeg flyttet tilbake til henne igjen..

Det gikk et par mnd og ting virket greit, men litt rart. Hun tok ikke like mye intiativ som tidligere, så ikke på meg på samme måte lenger osv. En dag satt hun seg ned og sa plutselig; jeg er ikke forelsket i deg igjen.. Hun var tydelig veldig lei seg og det var vanskelig for henne å si det så kort tid etter at det hadde skjedd sist gang. Vi hadde en lang prat som endte med at vi sammen valgte å slå opp, men la dørene stå åpne for at vi kunne ordne ting etter litt tid fra hverandre. Begge tok bruddet hardt da vi alltid hadde sett for oss at det var oss to som skulle ende opp sammen, snakket om fremtiden og ingen hadde sett det komme. I hvert fall ikke jeg. Jeg tok det nok litt verre enn henne da jeg fremdeles var og er forelsket i henne og ser på henne som drømmedamen for meg.

Vi har hele tiden holdt kontakten, til tross for at jeg etter noen uker ba om å kutte kontakten for en periode. Det varte i en uke før hun begynte å sende meg meldinger og ringe meg for å fortelle meg hvor mye hun savnet meg. Jeg ga etter og vi beholdt kontakten. Vi var sammen en god del og jeg følte at ting var på vei til å ordne seg, da hun innrømte at forelskelsen hadde smått begynt å bygge seg opp igjen. Vi oppførte oss også som et par da vi var sammen, med kyssing, sex og alt virket mye bedre enn tiden før vi slo opp.

For en måned siden møtte jeg henne og hun gråt og var veldig lei seg pga en trist hendelse med en venninne, og jeg trøstet henne og ble der over natten. Hun var så langt nede og så uinteressert i alt jeg sa og prøvde å snakke om at jeg merket det enda mer at alt dette her bare tærte på meg.. så jeg sa til henne at vi måtte rett og slett kutte kontakten til hun følte seg bedre, og det ble vi enige om. Senere samme kveld får jeg en telefon fra et psykiatrisk sykehus som sier at hun er innlagt der. Jeg besøker henne dagen etter og hun ser ikke bra ut, hun har fått seg en knekk psykisk. Etter at hun ble innlagt har jeg besøkt henne, sendt henne oppmuntrende meldinger og støttet henne så godt jeg kan. Og jeg har også sagt at jeg forstår at hun ikke kan tenke på hvordan forholdet mellom oss er eller blir nå midt oppi behandlingen.. som kan ta flere mnd. (hun har slitt før, så det var ikke sjokkerende at det kom til innleggelse). Men jeg merker at dette bare tærer skikkelig på meg.. for jeg er ikke i toppform psykisk selv (la meg klarere- vi er ikke helt skrudd i hodet eller noe- det går mer på en allerede eksisterende depresjon vi begge har slitt med i noen år som har blitt verre etter bruddet).

Nå tar hun sjeldent kontakt selv og svarer litt avvisende på meldinger jeg sender, jeg sitter med alle fellesregningene alene og klarer såvidt å få det til å gå rundt, og hun har selv sagt at hun holder meg igjen fordi hun elsker meg og ikke vil miste meg for godt- men at hun ikke er klar nå. Og det har jeg full forståelse for, hun må bli frisk og ta sin tid, men jeg går her i usikkerheten og holder igjen følelsene (underbevisst, for jeg elsker henne jo over alt). Jeg klarer ikke tanken på å gi slipp på henne.. for jeg håper ting vil ordne seg når hun har fått hjelp og blitt bedre. Men samtidig sitter jeg med tankene om at det kan ta mange mange mnd og kanskje mister hun følelsene helt mens hun fokuserer på å bli frisk..

Jeg har også tenkt tanken at kanskje forelskelsen forsvant fordi hun hadde så mye annet som foregikk oppi hodet av negative ting og stress.. og det har hun sagt at hun også tror- det gjør jo bare at jeg vil holde igjen enda mer, fordi følelsene kan komme tilbake når hun blir bedre og får orden i ting..for som nevnt så er alt på plass, det er bare forelskelsen som ikke er så sterk lenger, noe som for MEG er naturlig etter å ha vært sammen i to år og bodd sammen i hverdagen.. og vi har også en "avtale" nå om at ingen av oss skal gjøre noe med noen andre, ikke før forholdet mellom oss er helt avsluttet med enighet.

Jeg er sååå forvirret, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre- jeg trenger konkrete råd og tips, helst noe annet enn bare; gi slipp. gå videre. For det vet jeg jo at jeg burde, men det klarer jeg ikke NÅ, så jeg trenger noen råd for hva jeg kan gjøre her og nå mens hun er innlagt og jeg går i usikkerhet..

Setter uansett pris på svar

Anonymous poster hash: 3219d...ae2

[kari2]

Off, dette hørtes vanskelig ut. Det høres ut som en skikkelig belastning at hun er forelsket- det går over- hun er forelska igjen, vekk igjen. Det må da være en følelsesmessig berg og dalbane for deg. Jeg tror nok at depresjon kan overstyre forelskelse, og "presse den vekk" på et vis, alt blir jo negativt når man er deprimert. Syns det er vanskelig å gi deg noe konkret råd, men ta vare på deg selv:) Det er da ikke riktig at du betaler alle regninger!

[Gjest Evel]

Nei, jeg tror du vil få et bedre liv med en annen kjæreste.

[AnonymBruker]

Du må tenke på deg selv, mener jeg. Vil du klare å stå oppi dette i en god stund, med håp og ubesvarte spørsmål? Vil det gå utover din psyke så mye at du selv vil trenge behandling? Det er ikke sunt å ofre seg selv på den måten, og det vil sikkert ikke hun heller at du skal gjøre.

På den annen side, om du tror du takler det psykisk, så vil kanskje det beste for deg være å støtte henne, og håpe på det beste? Når hun er frisk vil dere kanskje få det bra igjen, og om dette er noe du har tro på, så synes jeg ikke du taper noe på å støtte henne i noen måneder imens du venter på avklare dette. Om det skulle hende at hun vil gå videre uten deg har du iallefall bygd videre på forholdet deres slik at dere kan bli venner i fremtiden, og man taper i bunn og grunn ikke på å være et godt menneske, selv om du mister akkurat henne.

Det er en sjanse å ta. Hvis du elsker henne, og tror du vil klare det, så trenger det ikke å være dumt å bli. Hvis du tror du ikke klarer påkjenningen, så er det helt ok å gå. Jeg har nylig hjulpet en venninne gjennom et brudd der hun slo opp med en mann som var inn og ut av psykiatrisk avdeling, og hun kjenner mer på at det er godt å gi slipp, enn på dårlig samvittighet. Rett og slett fordi hun aldri tenker på seg selv, og fortjente det denne gangen. Det gjør kanskje du og, ettersom du har vært tålmodig med henne ganske lenge nå?

Anonymous poster hash: c65f9...538

[AnonymBruker]

uff. ha litt avstand fra hverandre dere, uten nullkontakt. så vet dere mer hva dere egentlig vil begge to. tiden er til hjelp

Anonymous poster hash: c8bf5...8da

[AnonymBruker]

Off, dette hørtes vanskelig ut. Det høres ut som en skikkelig belastning at hun er forelsket- det går over- hun er forelska igjen, vekk igjen. Det må da være en følelsesmessig berg og dalbane for deg. Jeg tror nok at depresjon kan overstyre forelskelse, og "presse den vekk" på et vis, alt blir jo negativt når man er deprimert. Syns det er vanskelig å gi deg noe konkret råd, men ta vare på deg selv:) Det er da ikke riktig at du betaler alle regninger!

TS her.

Det er jo selvfølgelig veldig vanskelig, men det er nesten vanskeligere å tenke at hun ikke kan være en del av livet mitt. Så da har jeg heller stått og tatt kampen mot usikkerheten og trøstet meg selv med at det sikkert er det rette å gjøre. Det verste er også at det alltid har vært hun som har vært mest "på" det med følelser, alltid vært den som har vært hakket mer forelsket enn meg til enhver tid osv. Jeg har alltid vært veldig forelsket, men hun har alltid vært mer hvis dere skjønner. Og ja- jeg tror også at depresjon kan bli så sterk at man ikke får plass til så mye annet.. Det er også derfor det har vært så vanskelig å gi slipp. Det er ikke snakk om gigantiske summer, men med liten inntekt selv så blir det vanskelig- og jeg vil ikke legge mer press på henne mens hun ikke har det lett.. så jeg betaler :/

Anonymous poster hash: c2b36...4d3

[AnonymBruker]

Du må tenke på deg selv, mener jeg. Vil du klare å stå oppi dette i en god stund, med håp og ubesvarte spørsmål? Vil det gå utover din psyke så mye at du selv vil trenge behandling? Det er ikke sunt å ofre seg selv på den måten, og det vil sikkert ikke hun heller at du skal gjøre.

På den annen side, om du tror du takler det psykisk, så vil kanskje det beste for deg være å støtte henne, og håpe på det beste? Når hun er frisk vil dere kanskje få det bra igjen, og om dette er noe du har tro på, så synes jeg ikke du taper noe på å støtte henne i noen måneder imens du venter på avklare dette. Om det skulle hende at hun vil gå videre uten deg har du iallefall bygd videre på forholdet deres slik at dere kan bli venner i fremtiden, og man taper i bunn og grunn ikke på å være et godt menneske, selv om du mister akkurat henne.

Det er en sjanse å ta. Hvis du elsker henne, og tror du vil klare det, så trenger det ikke å være dumt å bli. Hvis du tror du ikke klarer påkjenningen, så er det helt ok å gå. Jeg har nylig hjulpet en venninne gjennom et brudd der hun slo opp med en mann som var inn og ut av psykiatrisk avdeling, og hun kjenner mer på at det er godt å gi slipp, enn på dårlig samvittighet. Rett og slett fordi hun aldri tenker på seg selv, og fortjente det denne gangen. Det gjør kanskje du og, ettersom du har vært tålmodig med henne ganske lenge nå?

Anonymous poster hash: c65f9...538

Nå i dag bestemte jeg meg faktisk for at jeg ikke klarte dette mer.. hun innrømte også at de romantiske følelsene generelt har forsvunnet litt etter litt den siste tiden etter bruddet- men problemet er at jeg, eller hun for den saks skyld ikke kan vite om det rett og slett ville blitt sånn uansett eller om det er fordi det har vært for mye for henne i det siste..

Og når jeg hørte henne innrømme det, så skjønte jeg at jeg ikke klarer dette lenger.. når hun sier at hun så og si elsker meg mer som enn venn og person.

Jeg føler en slags lettelse det gjør jeg.. men samtidig tror jeg ikke det har gått opp for meg enda at vi faktisk ikke er i hverandres liv lenger.. For det er slik jeg må gjøre det for at det skal fungere, jeg klarer ikke å gå fra å være forloveden til å bare være en venn- det blir for vondt og falskt. Så jeg er nødt til å ta en goood stund uten noen kontakt og prøve å komme over dette, slik at vi forhåpentligvis kan ende opp som venner en gang.. og kanskje når hun er frisk- noe mer med tiden.

Så jeg vet ikke hvordan dette vil gå.. dette har vært mitt lengste forhold og mitt første ordentlig seriøse forhold, så jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg..

Anonymous poster hash: c2b36...4d3