Hjelp, min venninne har spiseverging!

[Gjest Diddel]

Jeg vet ikke hvordan jeg på best mulig måte kan være til hjelp og støtte for min venninne som langsomt sulter seg til døde!

Hun er godt voksen kvinne på 38 og har tre skjønne barn. Trodde hun var ressurssterk, men hun knakk helt sammen da mannen ville skilles fordi han hadde forelsket seg i en annen.

Hun flyttet ut og fikk seg leilighet og så etter en stund kom pratet om at hun var så tykk og stygg at ingen mann ville se to ganger på henne. Etter hvert begynte kiloene og renne av og hun ble så tynn. Sluttet å spise, og lever på vann og kaffe, samt røyk. Hun er en høy kvinne, og har aldri vært tykk i det hele tatt. Nå ser hun mildt sagt jævlig ut. Jeg vet at hun dekker til speilet på badet når hun dusjer og hun hater kroppen sin. Hun sier at hun ikke tør å gå til butikken for da stirrer alle på henne. De stirrer fordi hun er stygg og tykk.

Hun forteller at hun har en stemme i hodet som sier det til henne, og hun har forsøkt å ta sitt liv. Men besinnet seg i siste liten og var en natt på sykehuset. Hun er psykisk syk.

Det som er mest fortvilende er at hun bor så lant unna meg, og jeg får fortvilte brev og masse tekstmeldinger. Prøver å støtte på alle mulige måter men når ikke inn.

Hun har samtaleterapi med en sykepleier og psykolog men gjør de godt nok jobb? Hva kan jeg si for å nå inn til henne?

Ungene er nå plassert hos sin far, men jeg har så på følelsen av at det ikke er lenge igjen før hun tar sitt liv. Det er så vondt å vite at ikke hun får den støtten fra sine foreldre, men får regelrett kjeft og sure miner. Jeg har virkelig vondt av henne, men jeg føler at jeg ikke kan hjelpe det grann.

Hilsen Maeve. :x

[Leni]

Første bud er å ta henne med til legen sin for henvisning til en psykolog/psykiater.

Hun trenger helt klart psykiatrisk hjelp, ring NÅ IDAG!

[supernova@@]

Som jeg forstår av innlegget ditt, har venninnen din allerede samtaleterapi med psykolog - og da må du stole på at han gjør en god nok jobb.

Det er desverre ikke noe særlig annet du kan gjøre enn å være en støtte for henne - det høres ut som venninnen din ikke er mottakelig for hjelp.

Veldig ofte må folk treffe bunnen før de innser at de trenger hjelp - det har ikke venninnen din gjort enda.

At foreldrene hennes ikke støtter henne - er en stor skam - men da håper jeg at hun har et annet nettverk rundt seg? Det vil være essensielt - at venninnen din vet innerst inne at hun har folk rundt seg -som bryr seg.

Håper inderlig historien din får en lykkelig slutt Diddel

-supernova

[Gjest Anonymous]

Jeg har en søster som har/har hatt spisevegring. Hun er over det verste nå, men sliter litt psykisk. Det jeg som søster fikk beskje om, var å være der for henne som en søster. Ikke prøve å være noen psykolog eller noe slikt. For det hun trengte var en søster som hun kunne gjøre "søsterting" med. Men hun gikk fast til behandling i 1,5år. Så ting tar tid. Og en må bare være tolmodig. Det er ikke noe kjekt å på en måte være litt på siden og se på det som skjer. Men det er viktig at hun ikke presses til noe. Så mitt forslag er at du er der for henne, viser henne at du bryr deg. Ikke bare fokusere på at hun må spise osv, men prate om "vanlige" ting. Lykke til....

[Gjest ¤_Fairytale_¤]

Jeg hadde (har vel egentlig fortsatt, men vil ikke innrømme det for noen) spiseforstyrrelser enda. Det eneste jeg kan, er å fortelle fra mine egne erfaringer, så får du se om det passer til den situasjonen din venninne er i.

Jeg følte i hvert fall at da noen sa jeg måtte begynne å spise og slutte å slanke meg, fikk jeg bare enda mer kick av å slanke meg. Da ble det enda viktigere å gå ned i vekt. Jeg trodde også at for hvert gram jeg gikk ned, jo mer likte både venner og kjæresten min meg. Og hvis jeg hadde spist 8-9 kcal mer enn nødvendig, ble jeg så deprimert og vanskelig å ha med å gjøre at jeg la meg under dyna og ble der lenge, gjerne ofte i 8-9 timer. Og hvis jeg hadde spist frokost for engangs skyld, turte jeg ikke dra på skolen, i tilfelle noen skulle kalle meg feit. Derfor er det viktig at du IKKE påpeker hvor tynn hun egentlig har blitt. Fortell henne heller at du er glad i henne, klem henne ofte, vis henne at du er der for henne.. og ikke minst, tenk på deg selv oppe i alt dette også.

Lykke til, håper venninnen din blir bedre, ingen fortjener å gjennomgå noe sånt. :cry: