Lyver så jeg tror det selv..

[AnonymBruker]

Jeg har et problem med lyving. Jeg lyver sjeldent når det gjelder store "skumle" ting. Og løgnene mine er jo uskyldige i den forstand.

MEN jeg har en tendens til det man kanskje kaller "lystløgn". Jeg lyver selvom det ikke er nødvendig, og det handler ofte om å finne på historier eller hendelser, jeg vrir også på ting. Dette er selvfølgelig ikke hele tiden, og ikke store ting det er snakk om. Kan f.eks. finne på å lyve om hva jeg hadde til middag igår, eller at noen har stoppet meg på gata og sagt noe morsomt, også har det ikke skjedd.

Her om dagen fortalte jeg en slik forvridd historie (som var en liten del av en større historie) til mamma, når jeg skulle fortelle samme historien til en annen person så fortalte jeg den med den samme lille biten som var løgn, på det tidspunktet tenkte jeg ikke en gang over at jeg løy, jeg trodde nesten det hadde skjedd (siden jeg allerede hadde fortalt historien til mamma). Etter at jeg hadde sagt hade til denne personen kom jeg på at hun kjenner en person som vet at det jeg ikke sa er sant, dette vet jeg jo egentlig veldig godt. Jeg tror ikke dette blir oppdaget, men her får jeg bare igjen bekreftet at jeg lyver så jeg selv tror på det, og kan lyve om ting uten å blunke.

En løgn her og der skader jo ikke, men problemet mitt begynner å bli at jeg lyver om ting nesten før jeg rekker å tenke meg om. Jeg sliter med å huske løgn historiene, og når venner gjenforteller de og spør etter info, husker jeg ikke osv. Jeg er redd for at en av disse løgnene eller forvridde historiene snart skal oppdages, og jeg føler at det begynner å bli alt for mye. Skjønner ikke hvorfor jeg gjør det heller? For å gjøre meg mer interessant? Jeg skriver mye og er veldig glad i å finne på ting (har en god fantasi) er det derfor? Eller er jeg bare et manipulerende og løgnaktig vesen? Noen som vet hvorfor jeg holder på sånn?

Noen andre som har det sånn?

Vil legge til at jeg er et menneske som stort sett er ærlig når det kommer til de store og viktige tingene, har mye samvittighet, og jeg har ikke noe imot å inrømme mine egne feil ovenfor andre.

Anonymous poster hash: 86c57...305

[Gjest heihade]

Du høres ut som en patologisk løgner.

Snakk med lege.

Endret 22. mai 2014 av heihade

[AnonymBruker]

Kanskje du bør vurdere å dra til en psykolog.

Anonymous poster hash: d7d96...f65

[Nuttery]

Jeg gjør det samme. Aner ikke hvorfor. Det er egentlig skikkelig slitsomt ettersom jeg fanger meg selv i mine egne løgner, men jeg tenker igrunn ikke på det når det skjer.

Innser det mer etterpå..

Endret 22. mai 2014 av Nuttery

[AnonymBruker]

Samme her... skikkelig plagsomt!

Anonymous poster hash: f7122...4e1

[Gjest Evel]

Jeg forstår ikke dette behovet for å lyve. Du lager jo bare problemer for deg selv?

[Gjest heihade]

Jeg forstår ikke dette behovet for å lyve. Du lager jo bare problemer for deg selv?

Hvis dette kommer av en personlighetsforstyrrelse er det ikke alltid så lett å kontrollere.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som holder på akkurat slik. Jeg vet veldig godt at hun lyver hele tiden, men hun vet ikke at jeg vet. Jeg har trekt meg helt unna henne.. Råder deg å oppsøke lege for henvisning til psykolog slik at du ikke ødelegger relasjoner.

Anonymous poster hash: 4b667...623

[Gjest Evel]

Hvis dette kommer av en personlighetsforstyrrelse er det ikke alltid så lett å kontrollere.

Ja det ser jeg jo. Men det er ikke lett å forstå for det.

[Frk.K]

Det må være skikkelig slitsomt? Du må jo huske på hver eneste løgn du har spyttet ut med?

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold med en fyr som holdt på sånn. Det er helt utrolig egentlig, han løy om alt mulig slik som TS beskriver. Han løy om ting som hadde skjedd som ikke var så viktige engang, og hvis noen andre spurte han om det samme var det plutselig en ny vri på historien fordi han da hadde glemt det han hadde sagt først. Gang på gang tok jeg han i løgn om de latterligste ting. Jeg holdt ikke ut lenger enn 2 år, det var 2 år for lenge egentlig.

Det verste er at han tror på alle løgnene sine selv og ikke innser at han har et stort problem. Det gjør jo ihvertfall TS.

Anonymous poster hash: 2aeea...215

[AnonymBruker]

Du er bare en bedragersk løgner. Hvis du virkelig hadde hatt et problem så hadde du ikke merket det.

Du hadde bare fortalt løgn etter løgn uten å reagere på det. Så hadde hukommelsen din fylt seg med falske minner og når du ble avslørt så hadde du blitt like paff som dem(og da hadde det faktisk vært synd på deg).

Anonymous poster hash: ca916...c9d

[AnonymBruker]

Viser til de over. Råder deg til å oppsøke lege eller behandler. Jeg har et par venner som lyver på samme måte og de vet ikke at jeg vet det en gang - så det er godt mulig andre legger merke til dine løgner.

Skjønner at dette kan være veldig slitsomt, masse lykke til

Anonymous poster hash: 18ae6...ed9

[Nuttery]

Du er bare en bedragersk løgner. Hvis du virkelig hadde hatt et problem så hadde du ikke merket det.

Du hadde bare fortalt løgn etter løgn uten å reagere på det. Så hadde hukommelsen din fylt seg med falske minner og når du ble avslørt så hadde du blitt like paff som dem(og da hadde det faktisk vært synd på deg).

Anonymous poster hash: ca916...c9d

Det er jo fullt mulig å skjønne at man er lystløgner selv. Jeg er det, og jeg er fullt klar over det. I perioder har jeg mer kontroll på det når jeg bevisst tenker på hva jeg skal si før jeg sier det, men når man bare tar det piano en periode så kan det gå en time før jeg innser jeg har løyet. Det er vel mer at man ikke er bevisst på det DER OG DA.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn. Men min far er helt lik, så tror enten jeg har "lært" av han, eller arvet det av han.

Jeg har perioder hvor jeg lyver mer enn andre. Grunnen til at jeg har begynt å innse at det er et problem, eller noe som jeg må gjøre noe med er fordi jeg har blitt venn med en som er nesten helt lik, jeg skjønner at han lyver, og det er utrolig usjarmerende.

Jeg har gått til psykolog og vært til utredning (i hovedsak for andre ting), det er ingen tegn på noen personlighetsforstyrrelse. Jeg har dog hatt noen tøffe opplevelser bak meg, og begynner kanskje å tenke at jeg noen ganger kan prøve å "endre" på virkeligheten slik den passer meg, for å ha en viss kontroll og for å kunne være med på å bestemme hvordan jeg fremstår både for meg selv og andre. For meg føles det mer slik enn at jeg har en psykisk sykdom.

Jeg har også løyet om noen ting som jeg angrer på, og som blir fryktelig vanskelig å rette opp på, og det tynger. Løgnene har aldri skadet noen, men det føles ikke noe godt å ha sagt noe som ikke er sant.

- TS

Anonymous poster hash: 86c57...305

[AnonymBruker]

Det er jo fullt mulig å skjønne at man er lystløgner selv. Jeg er det, og jeg er fullt klar over det. I perioder har jeg mer kontroll på det når jeg bevisst tenker på hva jeg skal si før jeg sier det, men når man bare tar det piano en periode så kan det gå en time før jeg innser jeg har løyet. Det er vel mer at man ikke er bevisst på det DER OG DA.

Da har vi det nok veldig likt. Problemet ligger jo idet at jeg i noen perioder ikke har styr på at jeg faktisk lyver. Jeg kan fortelle en løgn som om det var sannheten, og først innse det en stund etter det er sagt. Jeg er ikke helt ute av kontroll, er jeg bevisst på det så kan jeg styre unna disse løgnene.

Det er foresten ofte helt uproblematisk å lyve, ofte er det små helt ubetydelige ting som ikke folk henger seg opp i. Men problemene oppstår jo når jeg begynner å bli så vandt til å lyve at jeg lyver i situasjoner hvor det er veldig dumt å lyve. det har ikke kommet til det punktet enda, men er redd for at jeg kan havne i kinkige situasjoner pga. det. i tillegg til at jeg føler meg fæl og barnslig som gjør det.

-TS

-TS

Anonymous poster hash: 86c57...305

[AnonymBruker]

Jeg gjør (gjorde) også dette... Bare småting.

Måten jeg fikk bukt med det på var å gå og si til alle hva jeg hadde løyet om. Det er så jævlig pinlig at du ikke lyger igjen. Det føles helt jævlig og sånn, men det hjelper!!!

Anonymous poster hash: 8bd38...b06

[AnonymBruker]

Du minner meg veldig om ei jeg kjenner i det du skriver. Er ganske sikker på at du er hun. Og du har såret mange personer med løgnene dine.

Anonymous poster hash: d7d96...f65

[AnonymBruker]

Du er redd for å bli oppdaget, men jeg kan love deg at det har du nok blirtt flere ganger allerede.. Jeg har også en veninne som alltid skal overdrive historier, finne på morsomme ting å fortelle, dikter opp ting for å backe opp historien osv.. Og det skinner gjennom. Utrolig ufordragelig å høre på, men man jatter jo bare med, jeg har i alle fall ikke giddet å lage en "sene" ut av det.

Anonymous poster hash: 11e18...2c7

[AnonymBruker]

Jeg tror det der er veldig vanlig. Alle drar vi hvite løgner, noen mer en andre sikkert men uansett..

Jeg har tatt meg i å lyve uten å egentlig ha tenkt over det på forhånd. Det bare kommer liksom, gjerne i sosiale situasjoner hvor jeg ikke har så mye å bidra med i samtalen. Bare småting selvfølgelig. Eks. Står i en gruppe som snakker om reising. Jeg har reist veldig lite så da kan jeg ofte dra en løgn om 'en venn av meg' som var i en eller annen interessang by. Tilfellet er da at jeg har sett et interessangt program på TV om dette.

Vet ikke hvorfor jeg vrir det rundt slik men det plager meg egentlig ikke.. det er jo ikke sånn at det har noe å bety for noen.

Den som sier den aldri lyver, -ja den lyver selv

(Selvfølgelig verre om man lyver om ting man plages med i etterkant.)

Anonymous poster hash: a743d...7dc