Det største valget i livet - valg av partner

[AnonymBruker]

Hei. Det er noe jeg har fundert på lenge. Hvordan har det seg at noen kan så lett slå seg til ro med en partner og stifte familie? Jeg synes det er ekstremt vanskelig å finne ut hvem jeg vil stifte familie og være partner med i det lange løp.

Jeg har kjæreste og vi har vært sammen i noen år, men likevel synes jeg det er vanskelig å bestemme meg 100% for å satse på han for alltid. Altså, når man tenker over det så er det å finne partner det største valget man tar i livet. Valg av partner former hvordan livet ditt kommer til å bli, hvilke barn dere kommer til å få, hvilken omgangskrets og familie du kommer til å vanke i lag med. Valg av partner påvirker hvordan hele fremtiden din vil se ut.

Jeg kjenner jeg får helt angst av tanken. Hvordan kan man vite at det er akkurat han eller henne man vil være med for alltid? Det er jo tusenvis av andre flotte mennesker der ute som kanskje passer deg mye bedre, og som kanskje kunne gjort deg enda lykkeligere enn det du er i dag.

Mange grubler over hvilken utdanning de vil ta, hvor dem vil kjøpe leilighet osv. Men det er jo bare småtteri i forhold til valg av partner.

Jeg hadde en eks jeg ble sammen med som ung, og var sammen med i mange år. Jeg fikk til slutt kalde føtter, og følte på meg for å utforske verden alene. Jeg hadde jo knapt møtt andre menn enn han på den tiden. Hvordan kunne jeg da vite at han var den rette for meg?

Nå i dag er jeg i ett nytt forhold, og disse følelsene jeg hadde i mitt forrige forhold begynner sakte men sikkert å dukke opp igjen.

Hvorfor blir jeg aldri 100% tilfredstilt med det jeg har? Hvorfor føler jeg alltid at det er noe som mangler? Hvorfor kan jeg ikke være fornøyd med den mannen jeg faktisk har? Er jeg forelsket i forelskelsen?

Hvordan klarer dere andre mennesker å være så sikker på deres valg av partner, når det finnes så utrolig mange flotte mennesker der ute?

Og; tør man å satse alt man har for noe så usikkert som å prøve å finne en bedre match? Either you win, or you loose it all. Valgets kval...

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[Gjest Lady.In.Heels]

For å være ærlig så tror jeg mange tar til takke med det dem har.
Tror også det kanskje er litt vanskeligere for attraktive mennesker å finne partner da dem ofte er mer kresne og pirkette, samt fordi de har flere beilere å velge mellom.

Er du attraktiv ts?

Flott mann på bildet btw!

Endret 22. mai 2014 av Lady.In.Heels

[Gjest doktor]

Du er jo inne på noe her - om du forveksler forelskelse med kjærlighet? De er jo intense begge to, men kjærlighet handler jo mer om at det strømmer noe godt ut av en selv - og den varer og blir sterkere desto mer den får slippe til. Så er jo ikke tilfelle med forelskelsen som uunngåelig dabber av etter noen måneder.

Du kan jo ikke elske noen om en hele tiden skal være på utkikk etter om det er noen bedre der ute. Det er det. Det er alltid noen som har noe den du allerede har ikke har. Men en kvantitativ tilnærming til valg av make er jo ikke et godt utgangspunkt for godhet og varme. Kanskje det ikke er han, eller han, eller han - mnen du som trenger å lære deg å elske? (ooooo - høres veldig "varmt" ut dette - men det trengs mer ekte klisj i samfunnet)

Det er jo ikke noen eksakt vitenskap det her. Noen må bruke lang tid og noen finner sammen nesten med en gang. Hvor gammel er du - hvor god/dårlig tid har du?

[AnonymBruker]

Du er jo inne på noe her - om du forveksler forelskelse med kjærlighet? De er jo intense begge to, men kjærlighet handler jo mer om at det strømmer noe godt ut av en selv - og den varer og blir sterkere desto mer den får slippe til. Så er jo ikke tilfelle med forelskelsen som uunngåelig dabber av etter noen måneder.

Du kan jo ikke elske noen om en hele tiden skal være på utkikk etter om det er noen bedre der ute. Det er det. Det er alltid noen som har noe den du allerede har ikke har. Men en kvantitativ tilnærming til valg av make er jo ikke et godt utgangspunkt for godhet og varme. Kanskje det ikke er han, eller han, eller han - mnen du som trenger å lære deg å elske? (ooooo - høres veldig "varmt" ut dette - men det trengs mer ekte klisj i samfunnet)

Det er jo ikke noen eksakt vitenskap det her. Noen må bruke lang tid og noen finner sammen nesten med en gang. Hvor gammel er du - hvor god/dårlig tid har du?

Flott svar Jeg er 25 år. Føler jeg har litt dårlig tid mtp. at jeg bør jo begynne å tenke på barn snart, og hvis jeg er usikker i forholdet jeg er i nå så vil jeg ikke la tiden gå for lenge. Man må jo tross alt vær sammen med neste partner noen år før man prøver å få barn. iiiik!

TS

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[Gjest doktor]

Du har ikke dårlig tid - hverken ang mann eller barn. Men det er mulig å gå gjennom hele livet og lete etter en bedre en uten å falle til ro i et forhold også.

Det kan jo også hende at det er tegn på at forholdet ikke er som det skal være også. Er det f.eks trygt å slippe til gode følelser der? (og da tenker jeg ikke på hysterisk lykke, stive smil, positive tanker og gode prestasjoner - men varme). Holder han deg nede, eller har ikke rom? Holder du ham på avstand?

Flott svar Jeg er 25 år. Føler jeg har litt dårlig tid mtp. at jeg bør jo begynne å tenke på barn snart, og hvis jeg er usikker i forholdet jeg er i nå så vil jeg ikke la tiden gå for lenge. Man må jo tross alt vær sammen med neste partner noen år før man prøver å få barn. iiiik!

TS

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[AnonymBruker]

Hvis du er så opptatt av hvem du vil tilbringe livet med, og du er usikker på om din kjæreste om han er den rette, da kan du like så godt gjøre det slutt med en gang! Hvis du tenker at du kan finne noen bedre så er ikke forholdet ditt liv laga. Stakkars mann

Anonymous poster hash: df7f6...6bb

[Havbris]

Ikke stress! Jeg var 33 da jeg fant den mannen som jeg har levd sammen med i 23 år. Det tar tid å finne sammen, finne en fortrolighet som begge liker og en trygghet som gir plass til to personligheter. Det har tatt oss lang tid og jeg tror ikke noen av oss tenker at det er så mange andre mennesker der ute, som er bedre for oss.

Forelskelsen gikk over etter en stund, men kjærligheten og hengivenheten tok plass. Det tar tid å bli ordentlig kjent med hverandre, - det er mange sider som skal vises. Ingen kjenner meg bedre enn mannen min, og ingen har sett min sårbarhet slik han har sett den. Og omvendt.

Et langt liv sammen fordrer raushet og anerkjennelse for at man er ulike, tenker og handler annerledes enn seg selv. Det krever at en ikke vil forandre sin partner, men heller sette sitt eget tankegods på prøve.

[Gjest autopilot]

Hvis du er så opptatt av hvem du vil tilbringe livet med, og du er usikker på om din kjæreste om han er den rette, da kan du like så godt gjøre det slutt med en gang! Hvis du tenker at du kan finne noen bedre så er ikke forholdet ditt liv laga. Stakkars mann

Anonymous poster hash: df7f6...6bb

Dette var da litt krasst?

Nå sitter ikke jeg på noen statistikk, men jeg tipper at det er veeeeldig mange personer i forhold der ute som fra tid til annen har tenkt "Hva om jeg hadde vert sammen med noen andre, og muligens da hatt det enda bedre?"

Vi er jo tenkende, rasjonelle, nysgjerrige vesener. Det er bare normalt å ha en viss kritisk reflekterende holdning til livssituasjonen sin, inkludert ens valg av partner. Jeg ville faktisk heller syns det var illevarslende hvis personen aldri overhodet lurte på om man kunne hatt det bedre. Da kan man sikkert gjøre seg blind overfor ting man muligens burde reagert på.

Fra tid til annen opplever man motgang i et ellers velfungerende forhold, og da kan tvil og spekulasjon snike seg inn. Å hevde at denne typen usikkerhet er 100% grunn til å gjøre det slutt med en gang, er etter min mening trangsynt.

[AnonymBruker]

Hvis du er så opptatt av hvem du vil tilbringe livet med, og du er usikker på om din kjæreste om han er den rette, da kan du like så godt gjøre det slutt med en gang! Hvis du tenker at du kan finne noen bedre så er ikke forholdet ditt liv laga. Stakkars mann

Anonymous poster hash: df7f6...6bb

Jeg vil tro det er rimlig vanlig å ha slike tanker inni mellom. Vi er jo som vedkommende over meg sa; ¨nyskjerrige vesen¨.

Er det ingen andre her som synes det er vanskelig å slå seg til ro? Jeg blir helt stressa av tanken, selv om jeg elsker samboeren min høyt. Det er jo sååå mange mennesker der ute. Hva om man angrer når man sitter med barn?

ts

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[AnonymBruker]

Noen ganger bare føles det rett.

Anonymous poster hash: 06fe8...3d8

[LexSuperior]

For meg føltes det bare rett med en gang så da valgte jeg å satse alt. Tidligere har jeg alltid fått kalde føtter. Men sånt varierer fra person til person vil jeg tro:)

[AnonymBruker]

Så da anbefaler dere meg å bare gjøre det slutt? Satse på jeg finner en annen mann senere jeg ikke får kalde føtter med?

Ts

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[-Missi-]

Nei! Jeg anbefaler ikke det vertfall Vertfall meget lurt å tenke seg nøye om gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden Du er faktisk bare ett år yngre enn meg. Jeg var samboer fra jeg var 16-22 og fikk en sønn med den mannen. Så du har aldri noen garanti for at noe varer. Kjenn godt etter hva du egentlig føler. Har du følelser for han men du kjeder deg litt kansje? Prøv å jobb litt med det forholdet du har en stund vertfall før du eventuelt vurderer å gå fra han. Er det ikke noe kjærlighet der så er det ikke. Jeg kjempet i 2 år for mitt samboerskap, gjorde alt for å finne tilbake til følelesene mine, men de var borte. Sier ikke at du må prøve så lenge men å kjempe litt for det når du ikke har noe spesielt å klage på men trives er nok lurt. Spesielt med tanke på senere hvis det eventuelt blir slutt. Da har du vertfall prøvd.

Når det gjelder det å finne en partner for livet, så er det ikke noe endelig valg. Nettop på grunn av at det kan skje så utrolig mye. Livet er aldri forutsigbart. Men en ting vet jeg, føler man sterkt for noen så kjemp!

Men føler man at ting er bare kjedelig og trist og det er mere dårlige tider enn gode så er det deilig å være aleine også. Du er bare 25 mange nå om dagen får ikke barn før de er langt oppi 30 åra så ikke stress La ikke det være faktoren som teller mest vertfall, tanken om barn. Da bør du være så sikker du bare kan på forholdet først vertfall. Selv om du så klart aldri har noen garanti. thats life

[AnonymBruker]

Æsj... nå i dag ble jeg i vært fall enda mer usikker på samboeren min. Jeg føler alle andre har det så fantastisk flott. Ikke bare seg i mellom, men i hverdagen også.

Samboeren min har lite venner, og har en vanlig 8-4 jobb. Vi finner omtrent ikke på noen ting. Det er alltid jeg som må dra han med på ting. Han liker helst å ligge i sofaen å se film.

Jeg pratet nylig med ett par venninner av meg (som alle har kjæreste). De fortalte meg forskjellige ting. Bla. venninne A skal snart flytte til Los Angeles med kjæresten da han har fått jobb der. Venninne B hadde omtrent ikke tid til å prate for de var en hel gjeng på båttur med samboeren og flere av hans vennegjeng. Venninne C har vært på hyttetur i helga med kjæresten og deres felles venner.

Men hva gjør vi? ingenting... Og nei, det er ikke min feil Ei heller kjæresten min sin feil egentlig. Det er jo ikke hans feil at han ikke har flere kamerater. Han kan da ikke trylle heller.

Dette var i vært fall et bevis som viser at fremtiden er avhenging av hvilken partner man ender opp sammen med!

TS

Anonymous poster hash: c3d9b...272

[Gjest brutal_mann]

Når du setter den andres lykke fremfor din egen, da elsker du. Så får en bare håpe det går andre veien også.

[LexSuperior]

Så da anbefaler dere meg å bare gjøre det slutt? Satse på jeg finner en annen mann senere jeg ikke får kalde føtter med?

Ts

Anonymous poster hash: c3d9b...272

Overhodet ikke!

Men det har litt med tankegangen å gjøre også Vi har også en travel hverdag og i perioder ser vi hverandre nesten ikke annet enn når vi sover, men vi prøver å gjøre det beste ut av de små øyeblikkene likevel.

Det er du som vet best hva du trives med:)

[AnonymBruker]

Æsj... nå i dag ble jeg i vært fall enda mer usikker på samboeren min. Jeg føler alle andre har det så fantastisk flott. Ikke bare seg i mellom, men i hverdagen også.

Samboeren min har lite venner, og har en vanlig 8-4 jobb. Vi finner omtrent ikke på noen ting. Det er alltid jeg som må dra han med på ting. Han liker helst å ligge i sofaen å se film.

Jeg pratet nylig med ett par venninner av meg (som alle har kjæreste). De fortalte meg forskjellige ting. Bla. venninne A skal snart flytte til Los Angeles med kjæresten da han har fått jobb der. Venninne B hadde omtrent ikke tid til å prate for de var en hel gjeng på båttur med samboeren og flere av hans vennegjeng. Venninne C har vært på hyttetur i helga med kjæresten og deres felles venner.

Men hva gjør vi? ingenting... Og nei, det er ikke min feil Ei heller kjæresten min sin feil egentlig. Det er jo ikke hans feil at han ikke har flere kamerater. Han kan da ikke trylle heller.

Dette var i vært fall et bevis som viser at fremtiden er avhenging av hvilken partner man ender opp sammen med!

TS

Anonymous poster hash: c3d9b...272

Og så? Dra til utlandet gjennom partneren er jo ikke nødvendigvis særlig stas, det å bare komme dit uten at man har jobbet for det selv gir jo ingen videre god følelse. Om man ønsker å flytte til LA så får man jobbe mot nettverk og jobber der selv.

Anonymous poster hash: 7e73a...e67

[-Missi-]

Han der typen din høres omtrent ut som min forje samboer. Han ville heller ikke finne på noe, helst sitte hjemme og holde hånda 24/7 så forstår deg godt. Jeg var nok den mer sosiale typen av oss to og han ble furt når jeg dro ut med venner osv selv om det bare var for å trene eller ta en kaffe.

Samtidig er det jo veldig trygt og godt med et sånt forhold. Tenk over hva du mister hvis du går fra han.

On the other side. Du er ung og kansje det fins en annen mann der ute for deg? hvem vet? Syns du skal tenke over alle sider av saken. Men livet er jo for kort til å leve i et forhold man ikke er fornøyd med. Det idielle forhold tror jeg ikke finnes det vil alltid være noe man er misfornøyd med. Spørsmålet er om man kan tenke seg å leve sånn livet ut. Kansje det blir litt for kjedelig for deg? Kansje et sånt a4 forhold er bedre for deg om typ 10 år når du har fått utforsket verden litt mer?

Personlig har jeg ikke tenkt å finne meg ny samboer på årevis enda, kansje når jeg er i midten av 30 åra eller noe, om typ 10 år kansje.

Singel livet er deilig, mye fritid, men husk at du og kan bli ensom og da kansje fundere på om det var rett at du dro. Det gjør jeg 4 år senere, samtidig som jeg tror det var det rette for meg å dra. Fått levd livet litt og nå skal jeg snart begynne på skole igjen. Gjøre noe for MEG og ikke skaffe meg noe ny mann

[AnonymBruker]

Han der typen din høres omtrent ut som min forje samboer. Han ville heller ikke finne på noe, helst sitte hjemme og holde hånda 24/7 så forstår deg godt. Jeg var nok den mer sosiale typen av oss to og han ble furt når jeg dro ut med venner osv selv om det bare var for å trene eller ta en kaffe.

Samtidig er det jo veldig trygt og godt med et sånt forhold. Tenk over hva du mister hvis du går fra han.

On the other side. Du er ung og kansje det fins en annen mann der ute for deg? hvem vet? Syns du skal tenke over alle sider av saken. Men livet er jo for kort til å leve i et forhold man ikke er fornøyd med. Det idielle forhold tror jeg ikke finnes det vil alltid være noe man er misfornøyd med. Spørsmålet er om man kan tenke seg å leve sånn livet ut. Kansje det blir litt for kjedelig for deg? Kansje et sånt a4 forhold er bedre for deg om typ 10 år når du har fått utforsket verden litt mer?

Personlig har jeg ikke tenkt å finne meg ny samboer på årevis enda, kansje når jeg er i midten av 30 åra eller noe, om typ 10 år kansje.

Singel livet er deilig, mye fritid, men husk at du og kan bli ensom og da kansje fundere på om det var rett at du dro. Det gjør jeg 4 år senere, samtidig som jeg tror det var det rette for meg å dra. Fått levd livet litt og nå skal jeg snart begynne på skole igjen. Gjøre noe for MEG og ikke skaffe meg noe ny mann

Lurer bare på hva slags menn dere finner dere. Ja, det ef fint å sitte å holde henne i hånda under hjemmekvelder (skapromantiker) men man skal jo ha et sosialt liv utenom også. Og det er bare bra at hun sosaliserer utenom fordi hun da blir mindre avhengig av meg. Om hun så drar på en måneds fjellgeitslakt i Tibet er det faktisk helt greit fordi jeg da får rom til å gjøre mine ting.

Anonymous poster hash: 7e73a...e67

[-Missi-]

Lurer bare på hva slags menn dere finner dere. Ja, det ef fint å sitte å holde henne i hånda under hjemmekvelder (skapromantiker) men man skal jo ha et sosialt liv utenom også. Og det er bare bra at hun sosaliserer utenom fordi hun da blir mindre avhengig av meg. Om hun så drar på en måneds fjellgeitslakt i Tibet er det faktisk helt greit fordi jeg da får rom til å gjøre mine ting.

Anonymous poster hash: 7e73a...e67

Det der hørtes jo ut som en veldig bra holdning å ha

Nå har jeg hatt flere menn enn han xsamboeren min så klart. Men har en tendens til å finne menn som er veldig klengete og omtrent vil "eie" meg. Vet ikke hvorfor egentlig. Skulle jeg gått inn i et nytt forhold måtte det være et hvor jeg følte at jeg fortsatt hadde frihet. At det feks var helt greit om jeg dro en måned på hytta for litt aleine tid Ikke tibet Men å finne en mann som hadde akseptert sånne ting, at man trenger litt tid for seg selv i blant, og er trygg på deg. Det hadde vært noe, slippe all den sjalusien og kontroll greiene hele tiden For jeg er av den mening at er jeg i et forhold så er jeg trofast, men jeg trenger å puste ellers funker det ikke.

Han forje jeg datet og var sammen med en kort stund var og sånn. Par år yngre enn meg så tenkte at han ble ikke så klengete men det ble han. Ringte meg opp til 3 ganger om dagen, ba jeg han om å roe ned stoppet han kansje 1 dag men så var det på igjen. Ja jeg liker absolutt oppmerksomhet av en person jeg liker men ikke på det nivået. Syns det er vanskelig å finne noen som klarer å balansere det der uten at jeg får noia :/ Noe som da resulterer i at jeg alltid slår opp når de starter å bli klengete...