Samboer vil bli pappa, jeg er usikker!

[AnonymBruker]

Min samboer ønsker gjerne å starte Prøvingen med å bli pappa , og for ett halvt år siden sluttet vi med prevensjon. Vi var da enige om å "ta det som det kommer" og ikke stresse noe videre over det . Nå har han uttrykt markant at han ønsker å trappe opp Prøvingen for alvor, og det hele ble plutselig veldig virkelig for meg.

Han er mannen i mitt liv, og jeg hvis jeg skulle fått barn noen gang, så hadde det blitt med han. Tilliten er god og sterk, men jeg sitter her med følelsen av at jeg hadde blitt en dårlig mor.

Jeg har lite tålmodighet, setter stor pris på all den søvnen jeg kan få, og er nå egentlig ganske så redd for å bli en av de som rett og slett gjør det dårlig i morsrollen.

Jeg har også luftet dette for han, mang en gang , men han beroliger meg ved å fortelle meg at han vet at jeg hadde blitt en god mor.

Samtidig vet jeg at jeg er utrolig heldig som sitter i en posisjon der jeg har drømmemannen som faktisk ønsker å få barn, og uttrykker det såpass sterkt .

Jeg er fryktelig redd for å være ei som sitter med anger, og at dette skal gå utover ett uskyldig barn, ønsker jeg jo selvfølgelig ikke.

Til vanlig er jeg en veldig ambivalent person som alltid klarer å se flere sider av samme sak, men akkurat i denne saken , som er såpass viktig, har jeg mistet synet.

Er det noen som av og til kjenner at dere angrer på å foreldreskapet ?

Vet ikke hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget , men jeg måtte bare lufte det ett sted. 😁

Anonymous poster hash: 17de0...160

[Gjest Dalma]

Ikke få unge med mindre du er sikker på at du vil ha en, er mitt råd. Jeg vet mange er usikre før de blir overveldet av morsinstinkt og kjærleik når kladden kommer, men det å få barn er likevel en helsikes endring i livet ditt, uansett hvor mange på KG som mener det fungerer aldeles flott å raske med seg kidden og hive seg på første og beste fly til Amasonas.

[Gjest BettyBoop]

Min samboer ønsker gjerne å starte Prøvingen med å bli pappa , og for ett halvt år siden sluttet vi med prevensjon. Vi var da enige om å "ta det som det kommer" og ikke stresse noe videre over det . Nå har han uttrykt markant at han ønsker å trappe opp Prøvingen for alvor, og det hele ble plutselig veldig virkelig for meg.

Han er mannen i mitt liv, og jeg hvis jeg skulle fått barn noen gang, så hadde det blitt med han. Tilliten er god og sterk, men jeg sitter her med følelsen av at jeg hadde blitt en dårlig mor.

Jeg har lite tålmodighet, setter stor pris på all den søvnen jeg kan få, og er nå egentlig ganske så redd for å bli en av de som rett og slett gjør det dårlig i morsrollen.

Jeg har også luftet dette for han, mang en gang , men han beroliger meg ved å fortelle meg at han vet at jeg hadde blitt en god mor.

Samtidig vet jeg at jeg er utrolig heldig som sitter i en posisjon der jeg har drømmemannen som faktisk ønsker å få barn, og uttrykker det såpass sterkt .

Jeg er fryktelig redd for å være ei som sitter med anger, og at dette skal gå utover ett uskyldig barn, ønsker jeg jo selvfølgelig ikke.

Til vanlig er jeg en veldig ambivalent person som alltid klarer å se flere sider av samme sak, men akkurat i denne saken , som er såpass viktig, har jeg mistet synet.

Er det noen som av og til kjenner at dere angrer på å foreldreskapet ?

Vet ikke hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget , men jeg måtte bare lufte det ett sted. 😁

Anonymous poster hash: 17de0...160

vil tro kalde føtter er normalt. Og høres ikke ut som om du egentlig ikke vil dette men at frykten beror på at du føler du ikke vil strekke til. Det føler sikkert alle på for de bestemmer seg for å prøve vil jeg tro. Jeg sier go for it.

[AnonymBruker]

Ikke få barn om du er i tvil. Det ER fryktelig slitsomt og frustrerende til tider, dere får minimalt med tid sammen som kjærester, forholdet blir satt på prøve, man blir så sint at man river seg i håret. Dette må du være klar for og ønske. Du må ønske å sove minimalt, høre på hyling, takle trass.

Mange romantiserer det å få barn "det er så koselig", "det er noe spesielt med dine egne, de blir man ikke sinte på", "de gode øyeblikkene veier opp for de vonde" osv. Men det er bare tull! Den harde virkeligheten er annerledes - uansett hva romantiserende foreldre måtte mene (enkelte har faktisk "sovebabyer" og snille barn, og er ikke de rette til å uttale seg om forelderskap; de har fått det lekende lett og aner ikke hva det vil si å virkelig kjenne på foreldrerollen med et hylende barn, et vanskelig barn).

Jeg tror samboeren din kjenner på hormonene og instinktene sine. Vil han være våken hver natt, vil han krangle med deg, ønsker han å høre på hyling? Tror han at alt det kommer i skyggen av et smil? Det gjør det ikke. Ja, babyer smiler og ler. Innimellom. Ja, det hender at de er søte! Men de er minst like vanskelige og utfordrende, du må virkelig ofre ditt eget liv, i allefall det første året (som går saaaakte).

Prøver ikke å svartmale, dette kommer brutalt og ærlig fra hjertet.

Anonymous poster hash: 5d63f...230

[Gjest BettyBoop]

Ikke få barn om du er i tvil. Det ER fryktelig slitsomt og frustrerende til tider, dere får minimalt med tid sammen som kjærester, forholdet blir satt på prøve, man blir så sint at man river seg i håret. Dette må du være klar for og ønske. Du må ønske å sove minimalt, høre på hyling, takle trass.

Mange romantiserer det å få barn "det er så koselig", "det er noe spesielt med dine egne, de blir man ikke sinte på", "de gode øyeblikkene veier opp for de vonde" osv. Men det er bare tull! Den harde virkeligheten er annerledes - uansett hva romantiserende foreldre måtte mene (enkelte har faktisk "sovebabyer" og snille barn, og er ikke de rette til å uttale seg om forelderskap; de har fått det lekende lett og aner ikke hva det vil si å virkelig kjenne på foreldrerollen med et hylende barn, et vanskelig barn).

Jeg tror samboeren din kjenner på hormonene og instinktene sine. Vil han være våken hver natt, vil han krangle med deg, ønsker han å høre på hyling? Tror han at alt det kommer i skyggen av et smil? Det gjør det ikke. Ja, babyer smiler og ler. Innimellom. Ja, det hender at de er søte! Men de er minst like vanskelige og utfordrende, du må virkelig ofre ditt eget liv, i allefall det første året (som går saaaakte).

Prøver ikke å svartmale, dette kommer brutalt og ærlig fra hjertet.

Anonymous poster hash: 5d63f...230

hallo. Er det noen som ikke er en smule i tvil under så livsendrende avgjørelse? Og ts er redd for hvordan hun swlv vil bli som mor. Hun virker ikke usikker på om hun vil velge å være barnløs eller ei. Og jeg tror igrunn det blir verre jo lenger man venter, for da blir man mer tilfreds med friheten. Er jo som regel slik at par som venter lenge er hvems forhold som ryker mest pga barn, fordi de var så vant med å ha bare hverandre.

[Gjest Blomsterert]

Ikke få barn om du er i tvil. Det ER fryktelig slitsomt og frustrerende til tider, dere får minimalt med tid sammen som kjærester, forholdet blir satt på prøve, man blir så sint at man river seg i håret. Dette må du være klar for og ønske. Du må ønske å sove minimalt, høre på hyling, takle trass.

Mange romantiserer det å få barn "det er så koselig", "det er noe spesielt med dine egne, de blir man ikke sinte på", "de gode øyeblikkene veier opp for de vonde" osv. Men det er bare tull! Den harde virkeligheten er annerledes - uansett hva romantiserende foreldre måtte mene (enkelte har faktisk "sovebabyer" og snille barn, og er ikke de rette til å uttale seg om forelderskap; de har fått det lekende lett og aner ikke hva det vil si å virkelig kjenne på foreldrerollen med et hylende barn, et vanskelig barn).

Jeg tror samboeren din kjenner på hormonene og instinktene sine. Vil han være våken hver natt, vil han krangle med deg, ønsker han å høre på hyling? Tror han at alt det kommer i skyggen av et smil? Det gjør det ikke. Ja, babyer smiler og ler. Innimellom. Ja, det hender at de er søte! Men de er minst like vanskelige og utfordrende, du må virkelig ofre ditt eget liv, i allefall det første året (som går saaaakte).

Prøver ikke å svartmale, dette kommer brutalt og ærlig fra hjertet.

Anonymous poster hash: 5d63f...230

Hvor er dere på facebook ? :-D

[Gjest Blomsterert]

Min samboer ønsker gjerne å starte Prøvingen med å bli pappa , og for ett halvt år siden sluttet vi med prevensjon. Vi var da enige om å "ta det som det kommer" og ikke stresse noe videre over det . Nå har han uttrykt markant at han ønsker å trappe opp Prøvingen for alvor, og det hele ble plutselig veldig virkelig for meg.

Han er mannen i mitt liv, og jeg hvis jeg skulle fått barn noen gang, så hadde det blitt med han. Tilliten er god og sterk, men jeg sitter her med følelsen av at jeg hadde blitt en dårlig mor.

Jeg har lite tålmodighet, setter stor pris på all den søvnen jeg kan få, og er nå egentlig ganske så redd for å bli en av de som rett og slett gjør det dårlig i morsrollen.

Jeg har også luftet dette for han, mang en gang , men han beroliger meg ved å fortelle meg at han vet at jeg hadde blitt en god mor.

Samtidig vet jeg at jeg er utrolig heldig som sitter i en posisjon der jeg har drømmemannen som faktisk ønsker å få barn, og uttrykker det såpass sterkt .

Jeg er fryktelig redd for å være ei som sitter med anger, og at dette skal gå utover ett uskyldig barn, ønsker jeg jo selvfølgelig ikke.

Til vanlig er jeg en veldig ambivalent person som alltid klarer å se flere sider av samme sak, men akkurat i denne saken , som er såpass viktig, har jeg mistet synet.

Er det noen som av og til kjenner at dere angrer på å foreldreskapet ?

Vet ikke hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget , men jeg måtte bare lufte det ett sted. 😁

Anonymous poster hash: 17de0...160

Du innser ansvaret ved å få og ha barn,det er bare fint!

Det gjør noe med oss å bli mødre. Jeg var vant til å farte rundt,sov når det passet sånn. Da barna kom etter jeg ble samboer,klarte jeg fint å innrette meg! :-)

Men nå som de er voksne,og jeg forholdsvis "ung",kan jeg gjøre som jeg vil igjen. Med visse forbehold av hensyn da :-)

Du er redd for å bli en mindre bra mor.

Samboeren din kjenner deg bedre enn oss :-). Han vet nok hva som bor i deg.

Men kjenn etter. Godt. Er det ikke andre bekymringer enn de du nevner,tror jeg du skal ta det easy. Hvis du vil vente,får du gi samboeren beskjed. Du skal ikke føle p r e s s til å få barn heller.

[Gjest Vevila]

Ikke få barn om du er i tvil. Det ER fryktelig slitsomt og frustrerende til tider, dere får minimalt med tid sammen som kjærester, forholdet blir satt på prøve, man blir så sint at man river seg i håret. Dette må du være klar for og ønske. Du må ønske å sove minimalt, høre på hyling, takle trass.

Mange romantiserer det å få barn "det er så koselig", "det er noe spesielt med dine egne, de blir man ikke sinte på", "de gode øyeblikkene veier opp for de vonde" osv. Men det er bare tull! Den harde virkeligheten er annerledes - uansett hva romantiserende foreldre måtte mene (enkelte har faktisk "sovebabyer" og snille barn, og er ikke de rette til å uttale seg om forelderskap; de har fått det lekende lett og aner ikke hva det vil si å virkelig kjenne på foreldrerollen med et hylende barn, et vanskelig barn).

Jeg tror samboeren din kjenner på hormonene og instinktene sine. Vil han være våken hver natt, vil han krangle med deg, ønsker han å høre på hyling? Tror han at alt det kommer i skyggen av et smil? Det gjør det ikke. Ja, babyer smiler og ler. Innimellom. Ja, det hender at de er søte! Men de er minst like vanskelige og utfordrende, du må virkelig ofre ditt eget liv, i allefall det første året (som går saaaakte).

Prøver ikke å svartmale, dette kommer brutalt og ærlig fra hjertet.

Anonymous poster hash: 5d63f...230

Det var da litt vel pessimistisk igjen

Ts: Det er klart det er jobb med barn, men det ser det nå ut til at du er fullt klar over. Når det er sagt kjenner nok alle på denne usikkerheten når de står ovenfor livsendrende valg. Det viktigste er om du har lyst på og føler deg relativt klar, gjør du ikke det så venter du, det får han respektere.