Klarer ikke å elske valpen

[dillyduzit]

Jeg vet ikke om jeg vil ha noe respons eller hva jeg vil, men jeg må hvertfall få det ut. Jeg vet heller ikke om det blir riktig å legge denne her, eller på sorg. Dersom det blir feil, får bare en mod flytte tråden.

I september mistet jeg min aller dyreste skatt, en 10årig golden retriever som måtte bli avlivet til kreft. Jeg var med på timen hvor vi avlivet hun, klarte ikke å gi slipp. Hun var mitt alt og det virker som jeg var hennes alt, vi var "best friends".

Heldigvis for meg, reiste jeg tilbake til studier og utland ganske raskt i etterkant, men til jul slapp foreldrene mine bomben om at vi får en ny valp, denne gangen en flatcoat nærere påsketider, supert tenkte jeg!

Nå har jeg vært hjemme med denne valpen i ca 3 uker, men jeg merker jeg sliter når det kommer til å elske den nye valpen, selv etter mye lek og kos. Ikke ta meg feil, jeg er glad i hun, men jeg klarer ikke å elske hun på samme måte. Hun er pr i dag 4 mnd, men jeg forventer ikke at hun skal være husren og lydig, det kommer jo med mye trening.

Vi har også en katt som den gamle hunden vokste opp med, eller omvendt, katten vokste opp med den gamle hunden og de to ble gode venner. Nå vil ikke katten nærme seg denne nye valpen, og jeg merker at hun ikke får like mye kos som før (katten altså) og det gjør meg simpelt veldig trist.

Virker jeg helt ulogisk nå? Kanskje det er noen her på KG som har opplevd det samme og har noen tips?

[AnonymBruker]

Når vi fikk hund nr 2 hadde jeg samme problem. Det kommer seg med tiden! Valpen er bare 4 mnd. Og den kan aldri erstatte det du følte for den andre hunden heller

Anonymous poster hash: b3cdd...2c6

[Gjest Blomst83]

Jeg synes det er fullstendig logisk.Jeg har ikke opplevd det samme.Men kanskje "feilen" du gjør er å tenke at denne valpen skal ersatte den som døde? Rett på meg hvis jeg tar feil,men hvis det er det du gjør kommer du aldri til å greie å elske den nye,fordi hele tiden sammeligner med den andre.Jeg mener ikke at du skal glemme det andre,for det vil du aldri gjøre.Men du må kanskje nullstille deg litt. Tenke at dette er nye ny valp.En ny venn,og ikke en erstattning. Igjen rett på meg hvis jeg tar feil,men dette er hva tenker.

[Gjest chisandra]

Enig med Blomst83: Tenk på hunden som en ny hund, ikke som erstatning for den andre.

Kjærligheten vokser seg frem, tilbring tid med den.

[dillyduzit]

Jeg synes det er fullstendig logisk.Jeg har ikke opplevd det samme.Men kanskje "feilen" du gjør er å tenke at denne valpen skal ersatte den som døde? Rett på meg hvis jeg tar feil,men hvis det er det du gjør kommer du aldri til å greie å elske den nye,fordi hele tiden sammeligner med den andre.Jeg mener ikke at du skal glemme det andre,for det vil du aldri gjøre.Men du må kanskje nullstille deg litt. Tenke at dette er nye ny valp.En ny venn,og ikke en erstattning. Igjen rett på meg hvis jeg tar feil,men dette er hva tenker.

Tror det er litt 50/50, jeg vet at det er en ny valp, nytt vennskap etc og jeg er glad i hun! Jeg tror kanskje bare at jeg ikke var helt klar for ny valp og når jeg endelig møtte hun for første gang så ble det en stor påkjenning istedet for glede. Jeg vet jo at dette er to helt vidt forskjellige hunder, to personligheter osv, så jeg forventer ikke at den nye skal være lik som den gamle.

Nei, for å være ærlig vet jeg ikke helt hvor jeg vil med denne tråden, måtte bare få det ut.

[Gjest Blomst83]

Tror det er litt 50/50, jeg vet at det er en ny valp, nytt vennskap etc og jeg er glad i hun! Jeg tror kanskje bare at jeg ikke var helt klar for ny valp og når jeg endelig møtte hun for første gang så ble det en stor påkjenning istedet for glede. Jeg vet jo at dette er to helt vidt forskjellige hunder, to personligheter osv, så jeg forventer ikke at den nye skal være lik som den gamle.

Nei, for å være ærlig vet jeg ikke helt hvor jeg vil med denne tråden, måtte bare få det ut.

Det at du er bevist på at tenker litt sånn som jeg sa er bra,for så lenge ikke bevist på hvorfor man tenker og gjør som man gjør,så kommer man ingen.Men så lenge du vet har du å jobbe med,og jeg tenker da blir det kanskje "lettere" å trykke den nye hunden inntil brystet.Men hvis du finner ut at du ikke var klar så nei vel så var du ikke det da,men det betry ikke at du aldri vil bli.

Jeg tror det er flere her som egentlig ikke vet hva de vil med innleggene sine,men det blir en ventil.Man får letta litt på trykket,samtidig som man kan gjemme seg bak en skjerm.

[Gjest Jørild]

Du brukte tross alt ti år på den forrige hunden, og denne har du kun kjent i tre uker. Det sier seg selv at du ikke kan elske noen så fort. Å være glad i og bry seg om er et godt utgangspunkt. Ta tiden til hjelp, så kommer de følelsene som er naturlig.

[Chia]

Gi det tid! Å elske noen skjer ikke over natta...

Det tar lang tid for meg å virkelig elske dyrene mine, sikkert ihvertfall 6 mnd om ikke nærmere 1 år, hvor vi er sammen hver dag... Man må lære å kjenne hverandre og bygge opp et nært bånd.

Men når jeg først elsker dem kunne jeg gitt høyre armen for dem...

jeg har 2 hunder jeg elsker over alt annet på jord

[Gjest Gjest]

Dere fikk nok ny hund alt for tidlig. Skulle ventet et år.

[Frk.K]

Litt enig med Gjest her.. Litt for tidelig.

Det med katten, er nok det at valpen er over ivrig, slik er det her i hus også, men de går nesten overens, så lenge valpen forholder seg rolig og ikke blir for innpå sliten og energisk.

Men husk at denne valpen er en ny personlighet osv, og ikke sammenlign den med den gamle, så går det seg nok til.

[dillyduzit]

Dere fikk nok ny hund alt for tidlig. Skulle ventet et år.

Foreldrene mine var tydeligvis klare, jeg var ikke.

Litt enig med Gjest her.. Litt for tidelig.

Det med katten, er nok det at valpen er over ivrig, slik er det her i hus også, men de går nesten overens, så lenge valpen forholder seg rolig og ikke blir for innpå sliten og energisk.

Men husk at denne valpen er en ny personlighet osv, og ikke sammenlign den med den gamle, så går det seg nok til.

Her er jeg enig med dere to, det var nok for tidlig for meg ja.

Den ser jeg og det er vel egentlig det jeg har forstått. Tror jeg feil-formulerte meg litt, katten fikk veldig mye kos av foreldrene før denne nye valpen, nå, not so much. Jeg overlesser hun med kos hver gang jeg er innom.

Tusen takk til alle som svarte!

[Surriball]

Gi det tid! Valp er mye jobb, og man bruker tid på å bonde Dere har god tid til å bli bestiser!

[Gjest Svampebob1]

Jeg vet ikke om jeg vil ha noe respons eller hva jeg vil, men jeg må hvertfall få det ut. Jeg vet heller ikke om det blir riktig å legge denne her, eller på sorg. Dersom det blir feil, får bare en mod flytte tråden.

I september mistet jeg min aller dyreste skatt, en 10årig golden retriever som måtte bli avlivet til kreft. Jeg var med på timen hvor vi avlivet hun, klarte ikke å gi slipp. Hun var mitt alt og det virker som jeg var hennes alt, vi var "best friends".

Heldigvis for meg, reiste jeg tilbake til studier og utland ganske raskt i etterkant, men til jul slapp foreldrene mine bomben om at vi får en ny valp, denne gangen en flatcoat nærere påsketider, supert tenkte jeg!

Nå har jeg vært hjemme med denne valpen i ca 3 uker, men jeg merker jeg sliter når det kommer til å elske den nye valpen, selv etter mye lek og kos. Ikke ta meg feil, jeg er glad i hun, men jeg klarer ikke å elske hun på samme måte. Hun er pr i dag 4 mnd, men jeg forventer ikke at hun skal være husren og lydig, det kommer jo med mye trening.

Vi har også en katt som den gamle hunden vokste opp med, eller omvendt, katten vokste opp med den gamle hunden og de to ble gode venner. Nå vil ikke katten nærme seg denne nye valpen, og jeg merker at hun ikke får like mye kos som før (katten altså) og det gjør meg simpelt veldig trist.

Virker jeg helt ulogisk nå? Kanskje det er noen her på KG som har opplevd det samme og har noen tips?

Sannsynligvis har du ikke blitt ferdig med tapet av den forrige hunden. Slikt kan ta tid. Jeg har selv hatt en lignende erfaring tidligere hvor jeg ikke klarte å være like glad i hunden min, pga. tapet av et par hunder. Jeg var ubevisst redd for at dette skulle skje igjen.

That's life, dessverre. Ingenting varer evig og man må bare nyte den tiden man har med kjæledyrene sine. En dag forsvinner de og da blir det fryktelig trist.. Men man må ikke la dette ødelegge for en igjen. Valpen vet jo ingenting om den forrige hunden. Den er jo bare der, klar for å både gi og motta kjærlighet ;-). Så kos deg med den nye valpen. Det kommer seg nok etterhvert :-).

Jeg vil forresten anbefale deg å se denne her: http://www.imdb.com/title/tt1028532/

:-P

[Gjest Badebuksa]

Å elske en hund? Hvorfor forventer du noe så absurd? Du er jo glad i hunden - det HOLDER. Det trenger ikke være mer enn det. Hunden er fornøyd så lenge den får drite, lukte, ete 0, slippe å bli mishandlet og sove. Det er nok!!

Jeg elsker ikke, og har ikke elsket mine dyr. Jada, jeg har vært/er glad i dem, men de er dyr! De er ikke mennesker. Det holder at man synes de er søte...

[AnonymBruker]

Her er det sikkert mange ting som spiller inn, men jeg tror nok det er verre for deg enn dine foreldre, rett og slett fordi du ikke har blitt vant til å være på stedet der den gamle var, uten den gamle hunden.

Jeg kjenner litt på det samme med mine foreldres nye hund, de fikk hunden enda kortere tid etter at den gamle måtte avlives, og jeg tar meg i å sammenligne den med den gamle. Det går jo selvfølgelig ikke, for den nye er en unghund med alle sine utfordringer, mens den gamle hadde brukt 10-12 år på å vokse sammen med familien vår. Når jeg klarer å legge det bak meg, så går det mye bedre, men jeg tror nok det er verre for deg, fordi du ikke har fått oppleve tomrommet over tid og lagt sorgen bak deg

Anonymous poster hash: 39466...85a

[dillyduzit]

Sannsynligvis har du ikke blitt ferdig med tapet av den forrige hunden. Slikt kan ta tid. Jeg har selv hatt en lignende erfaring tidligere hvor jeg ikke klarte å være like glad i hunden min, pga. tapet av et par hunder. Jeg var ubevisst redd for at dette skulle skje igjen.

That's life, dessverre. Ingenting varer evig og man må bare nyte den tiden man har med kjæledyrene sine. En dag forsvinner de og da blir det fryktelig trist.. Men man må ikke la dette ødelegge for en igjen. Valpen vet jo ingenting om den forrige hunden. Den er jo bare der, klar for å både gi og motta kjærlighet ;-). Så kos deg med den nye valpen. Det kommer seg nok etterhvert :-).

Jeg vil forresten anbefale deg å se denne her: http://www.imdb.com/title/tt1028532/

:-P

Misforstå meg rett, jeg er glad i valpen, men ikke på samme måte. Men det gir mening det du skriver Takk for linken, kommer til å sjekke ut.

Å elske en hund? Hvorfor forventer du noe så absurd? Du er jo glad i hunden - det HOLDER. Det trenger ikke være mer enn det. Hunden er fornøyd så lenge den får drite, lukte, ete 0, slippe å bli mishandlet og sove. Det er nok!!

Jeg elsker ikke, og har ikke elsket mine dyr. Jada, jeg har vært/er glad i dem, men de er dyr! De er ikke mennesker. Det holder at man synes de er søte...

Det går helt fint an å elske et dyr.

Her er det sikkert mange ting som spiller inn, men jeg tror nok det er verre for deg enn dine foreldre, rett og slett fordi du ikke har blitt vant til å være på stedet der den gamle var, uten den gamle hunden.

Jeg kjenner litt på det samme med mine foreldres nye hund, de fikk hunden enda kortere tid etter at den gamle måtte avlives, og jeg tar meg i å sammenligne den med den gamle. Det går jo selvfølgelig ikke, for den nye er en unghund med alle sine utfordringer, mens den gamle hadde brukt 10-12 år på å vokse sammen med familien vår. Når jeg klarer å legge det bak meg, så går det mye bedre, men jeg tror nok det er verre for deg, fordi du ikke har fått oppleve tomrommet over tid og lagt sorgen bak deg

Anonymous poster hash: 39466...85a

Det er fult mulig, i tillegg til mye stress i tiden etter så kan det jo hende at jeg på en måte "måtte" legge det bak meg og dermed glemte jeg følelsen av å ikke ha hun nær meg hele tiden. Igjen, takk for respons! Greit å vite at jeg ikke er helt alene