Forelder med psykiske problemer.

[AnonymBruker]

Hei, jeg lurer på om noen har råd. jeg har en far som er meget ustabil, tar alltid offerrollen, misforstår og lager konflikter. Man må alltid være enig i alt han sier, inkludert ting han er sur på, ellers gråter han og trekker seg unna fordi han føler at alle angriper han. Han har få/ingen venner da alle finner ut hvordan han er etterhvert og at han ikke er like koselig etter en stund, men blir veldig intens.

Han misforstår nesten alt, ser svart på alt og er sikker på at alle er i mot han om man er uenig i det han mener. Familie har også trukket seg unna.

Han har også problemer med helsa som gjør at han ikke har utdanning og jobb, og sitter for det meste inne. Han har også angst som gjør at han sjeldent går ut.

Det er trist hvordan han er, for han har ikke oppnådd så mye i forhold til andre på hans alder, og han skjønner heller ikke hvorfor folk trekker seg unna. Han skryter av ting som ikke har skjedd for å føle seg mer viktig enn han er.

Hvordan løser man noe sånt? Han vet ikke at han har et problem, og snakker man om det så er det som sakt et personlig angrep på han, og han blir nedfor. Kona er helt fra seg, sitter med angst og sliter hver dag da dette tærer på henne. Hun har sagt til meg at hun vurderer å bare gå, men er veldig glad i han og han trenger også henne.

Noen tips, noen som har det på samme måte? Jeg har to søsken, og jeg er den eneste som orker å holde kontakten over lenger tid.. Han er altså veldig snill og omtenksom når han først er det, vi hadde ingen problemer i barndommen da han har gjemt det godt.

Setter stor pris på hjelp.. vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 4ee36...a1e

[Dabbado]

.

Endret 2. juli 2014 av Dabbado

[AnonymBruker]

Det høres mye ut som min mor. Det blir konflikter med andre, fordi hun tar alt som et angrep på henne, selv uskyldige kommentarer. Og ellers er det som du beskriver. Jeg slet lenge med å ikke bli dratt inn i de paranoide forestillingene hennes. Men som voksen skjønner jeg at hun ikke kan ta andres perspektiv, hun ser alt fra sitt eget perspektiv - og holder rigid på at det hun tenker om andre er det rette.

Det man kan gjøre er å oppmuntre de til å slke behandling. Dessverre er de ofte for mistenksomme og sære til å knytte seg til en terapeut. De kan også ha for liten selvinnsikt. Derfor blir resultatet gjerne at de nekter.

Da er det eneste alternativet å innse at de er slik de er. At man dessverre ikke kan forandre noen andre. Det eneste man kan forandre er hvordan man forholder seg til dem.

For min del har det betydd å måtte holde en viss avstand og søke hjelp hos psykolog for å bearbeide hva dette har gjort med meg. Det er ofte er utrivelig å være sammen med henne, og jeg trenger å skjerme meg selv. Jeg prøver også å unngå å gå inn i diskusjoner med henne om personer hun mener har fornærmet henne. Det bare fører til at jeg blir sint tilbake. Og så er det i gang med ulike passivt aggressive taktikker fra hennes side.

Hun merker selvsagt denne avvisningen og blir såret og sint, men det er den eneste løsningen per i dag. Hun er dessverre ikke i stand til å se at hun trenger å jobbe med seg selv.

Det er en sorg å innse at ens foreldre ikke alltid er de trygge, omsorgsfulle personene man kanskje håpet på som barn. Illusjonene kan bli knust når man blir voksen, dessverre.

Det kan kanskje hjelpe å tenke på at de trolig ble skadet som barn, at de egentlig ikke kan noe for at de har utviklet seg i feil retning. MEN det de burde ta ansvar for, er å gjøre noe med det i dag - og der svikter det i alle fall hos min mor. Derfor holder jeg avstand med med relativt god samvittighet.

Anonymous poster hash: ef514...708

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vet ikke om mine råd og mitt svar vil hjelpe deg/dere noen vei, men velger å prøve meg.

Jeg har vært i så og si samme situasjon som deg. Jeg har 3 søstre hvor jeg er eldst. Uten at det var noen tvil, var det jeg som tok ansvar og hadde ansvar for mine søstre i denne perioden hvor min forelder var psykisk syk. Jeg bodde hjemme og det var stortsett der jeg holdt meg i denne perioden (1år), på grunn av at min mor var for syk til å bidra. So mdu selv sier, sitter vedkommende for det meste inne og all prat er negativt osv osv.

Det som meg og min familie gjorde som jeg anbefaler deg/dere å gjøre er å kontakte eventuell DPS eller psykriatisk sykehus. De kan det de jobber meg og her får de som trenger det hjelp. VELDIG god hjelp!

Det du kan gjøre for din egen del, og gjerne dine søsken er å prate med en profesjonell om dette. Min egen erfaring er at jeg slet veldig etter mange mnd med sånn situasjonen var hjemme. Jeg pratet med en profesjonell ang dette, og det hjalp! En profesjonell kan være en psykriater, barnevernet eller en helsesøster.

Jeg ønsker deg, din far og din familie masse lykke til i fremtiden. Håper mitt svar hjalp litt på veien.

Tusen takk for svar og tips! jeg vet ikke om jeg kan håpe at faren min tar til vettet og søker hjelp, men jeg kan jo gjøre det selv for å prate om dette. For dette tærer veldig på meg. Så bra at du har fått hjelp og fått pratet ut med profesjonell, det er ikke lett å ha det sånn!

Det høres mye ut som min mor. Det blir konflikter med andre, fordi hun tar alt som et angrep på henne, selv uskyldige kommentarer. Og ellers er det som du beskriver. Jeg slet lenge med å ikke bli dratt inn i de paranoide forestillingene hennes. Men som voksen skjønner jeg at hun ikke kan ta andres perspektiv, hun ser alt fra sitt eget perspektiv - og holder rigid på at det hun tenker om andre er det rette.

Det man kan gjøre er å oppmuntre de til å slke behandling. Dessverre er de ofte for mistenksomme og sære til å knytte seg til en terapeut. De kan også ha for liten selvinnsikt. Derfor blir resultatet gjerne at de nekter.

Da er det eneste alternativet å innse at de er slik de er. At man dessverre ikke kan forandre noen andre. Det eneste man kan forandre er hvordan man forholder seg til dem.

For min del har det betydd å måtte holde en viss avstand og søke hjelp hos psykolog for å bearbeide hva dette har gjort med meg. Det er ofte er utrivelig å være sammen med henne, og jeg trenger å skjerme meg selv. Jeg prøver også å unngå å gå inn i diskusjoner med henne om personer hun mener har fornærmet henne. Det bare fører til at jeg blir sint tilbake. Og så er det i gang med ulike passivt aggressive taktikker fra hennes side.

Hun merker selvsagt denne avvisningen og blir såret og sint, men det er den eneste løsningen per i dag. Hun er dessverre ikke i stand til å se at hun trenger å jobbe med seg selv.

Det er en sorg å innse at ens foreldre ikke alltid er de trygge, omsorgsfulle personene man kanskje håpet på som barn. Illusjonene kan bli knust når man blir voksen, dessverre.

Det kan kanskje hjelpe å tenke på at de trolig ble skadet som barn, at de egentlig ikke kan noe for at de har utviklet seg i feil retning. MEN det de burde ta ansvar for, er å gjøre noe med det i dag - og der svikter det i alle fall hos min mor. Derfor holder jeg avstand med med relativt god samvittighet.

Anonymous poster hash: ef514...708

Oi, dette var som å lese om faren min.. Han er eksakt som du sier og klarer ikke å se ting fra andre vinkler heller. han har en gang sakt at han vil prate med en psykolog, men ikke for dette. Han klarer uansett å overbevises om at alle er mot han, så det blir vel som du sier - at han nekter.

Jeg merker at jeg ikke kan ha for mye kontakt, da blir det mye drittslening som hun forventer at jeg tar hans side på. Tenker at han ikke kan noe for det da, men jeg får dårlig samvittighet av å ta avstand fordi jeg ikke orker å involvere meg i kaoset han lever i.

Det høres ut som de plages med mye av det samme, har du funnet ut hva det er med moren din? Jeg er veldig nysgjerrig på om det er en diagnose, eller om det bare er en blanding av mye rart med faren min. Det kan ikke være normalt hvertfall...

Anonymous poster hash: 4ee36...a1e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og tips! jeg vet ikke om jeg kan håpe at faren min tar til vettet og søker hjelp, men jeg kan jo gjøre det selv for å prate om dette. For dette tærer veldig på meg. Så bra at du har fått hjelp og fått pratet ut med profesjonell, det er ikke lett å ha det sånn! Oi, dette var som å lese om faren min.. Han er eksakt som du sier og klarer ikke å se ting fra andre vinkler heller. han har en gang sakt at han vil prate med en psykolog, men ikke for dette. Han klarer uansett å overbevises om at alle er mot han, så det blir vel som du sier - at han nekter. Jeg merker at jeg ikke kan ha for mye kontakt, da blir det mye drittslening som hun forventer at jeg tar hans side på. Tenker at han ikke kan noe for det da, men jeg får dårlig samvittighet av å ta avstand fordi jeg ikke orker å involvere meg i kaoset han lever i. Det høres ut som de plages med mye av det samme, har du funnet ut hva det er med moren din? Jeg er veldig nysgjerrig på om det er en diagnose, eller om det bare er en blanding av mye rart med faren min. Det kan ikke være normalt hvertfall... Anonymous poster hash: 4ee36...a1e

Jeg får også dårlig samvittighet av å ta avstand, men blir samtidig dprlig av for mye kontakt. Jeg prøver å tenke at personen jo har valgt å ikke søke behandling, og da er det konsekvensen. Det hjelper litt på den dårlige samvittigheten (om ikke alt).

Jeg har funnet ut at det kanskje dreier seg om paranoid personlighetsforstyrrelse. Det tok meg mange år å skjønne det. Noen ganger er det en blanding av ulike personlighetsfortyrrelser. De kan også gi sekundær depresjon og angst. Jeg kan selvsagt ikke vite om dette gjelder faren din, dette er bare mine erfaringer og tanker. Dessverre er diagnosen en Cluster A personlighetsforstyrrelse, og de er svært vanskelige å behandle. En forutsetning er i alle fall at personen har selvinnsikt nok til å innse at h*n har et problem, og dermed er villig til å jobbe med det.

Anonymous poster hash: ef514...708