Han kaller seg "rund i kantene", jeg ser på ham som konfliktsky og feig.

[AnonymBruker]

Hei alle gode hjelpere der ute..

Verdenen min er i ferd med å rase sammen kun fordi jeg har en samboer som ikke tar tak i ting når jeg mener det trengs. Han sier at han er rundt i kantene, og dermed ikke reagerer som jeg skulle ønske han hadde gjort. Jeg sliter med å tro ham, jeg tror han er konfliktsky, oppfatter ham som feig, og mister stadig mer og mer respekt for ham.

Bortsett fra dette er forholdet vårt fantastisk. Han er et utrolig godt menneske og han er så bra for meg på så mange områder. Jeg ønsker ikke et liv uten ham. Men hverdagen er tung når han aldri reagerer, spesielt mtp barneoppdragelse. Han har tre barn, to av dem bor her. Han vil bare at alle skal ha det bra hele tiden, og da svelger han heller hundre kameler i løpet av en dag, enn å konfrontere noen, ta opp noe eller å gi konsekvenser. Han sier han er bare den han er, og sånn har han vært i 40 år, virker ikke som han har tenkt å gjøre noen endringer. Samtidig vet jeg at på jobb er han en helt annen. Der tar han upopulære avgjørelser, konfrontasjoner og gjør det som trengs. Han gjør jobben sin, og jobben hans er ikke å være populær. Skulle ønske han så det sånn her hjemme også. At visse handlinger fra barna krever en reaksjon, og om stemningen blir litt dårlig en liten stund så hender det at det må til.

Det er vanskelig for meg som stemor å alltid være den som reagerer på ting. Det verste er at han støtter meg som regel ikke heller, han melder seg helt ut av samtalen. Når jeg har tatt opp dette senere, sier han at han støtter meg, hvis ikke hadde han sagt i mot.

Han skjemmer dem bort, og på eldste dattera har måten hans å oppdra barn på fått tydelige konsekvenser: Hun er egoistisk og selvopptatt, utakknemlig. Han sier selv at han ser at hun har disse egenskapene, men mener det bare er sånn hun er, og at måten hans å oppdra henne ikke har noen ting med saken å gjøre.

Jeg blir veldig frustrert.....er det noen som skjønner meg, eller er jeg helt på jordet?

Jeg har prøvd å foreslå å gå i samtaler og få belyst saken fra et annet ståsted, men han har dårlig erfaring med familievernkontoret og er ikke interessert i at en "forståsegpåer" skal fortelle ham hva som er feil med hodet hans. Jeg prøver å forklare ham at han trenger ikke å bli en annen, men vi trenger hjelp til å se hverandres side av saken, og å bli bedre på kommunikasjon, fordi vi kjører hverandre helt ned i kjelleren når vi diskuterer disse tingene. Men det virker som han heller lar meg gå enn å prøve terapi. Igjen er han er ikke villig til å ta tak når det trengs, han forholder seg bare helt i ro.

Håper noen tar seg tid til å skrive noen ord til meg, enten i den ene eller andre retningen. Er det meg det er noe feil med vil jeg gjerne vite det!

Anonymous poster hash: ca1e9...a1c

[Red-Ruby]

akkurat sånn var min pappa. Det er lett for han å si at han gjør det fordi han er glad i barna sine,men dette er ikke sannheten. Sannheten er at han er glad i seg selv.

Han gjør dem ikke en tjeneste, han ødelegger dem! De kommer aldri til å bli ansvarlig, respektfulle eller kjenne grenser i livet,hvis ikke faren setter dem for dem.

I tillegg til det,så gjør han deg, den eneste ansvarlig voksen i denne situasjon, om til "den onde stemoren"

Det er ingenting "snilt" i denne oppførselen! Men mest sannsynlig, tror han det selv.

Jeg hadde spurt om dere kan gå ut en dag på en kaffe ellerno, alene hvis dere får det til, for du har noe alvorlig å snakke med han om. Få han til å skjønne at du mener alvor. si at du ikke er den onde stemoren fra Disney filmer,og han er ikke "snill" mot noen av dere. Han er så utakknemlig som har ofret deg! noen hadde klaget på å ha barn som ikke er deres i sitt hjem,men du er vist den eneste som faktisk gjør noe godt for dem der..

[AnonymBruker]

akkurat sånn var min pappa. Det er lett for han å si at han gjør det fordi han er glad i barna sine,men dette er ikke sannheten. Sannheten er at han er glad i seg selv.

Han gjør dem ikke en tjeneste, han ødelegger dem! De kommer aldri til å bli ansvarlig, respektfulle eller kjenne grenser i livet,hvis ikke faren setter dem for dem.

I tillegg til det,så gjør han deg, den eneste ansvarlig voksen i denne situasjon, om til "den onde stemoren"

Det er ingenting "snilt" i denne oppførselen! Men mest sannsynlig, tror han det selv.

Jeg hadde spurt om dere kan gå ut en dag på en kaffe ellerno, alene hvis dere får det til, for du har noe alvorlig å snakke med han om. Få han til å skjønne at du mener alvor. si at du ikke er den onde stemoren fra Disney filmer,og han er ikke "snill" mot noen av dere. Han er så utakknemlig som har ofret deg! noen hadde klaget på å ha barn som ikke er deres i sitt hjem,men du er vist den eneste som faktisk gjør noe godt for dem der..

Takk for svar, tårene triller, godt og vondt på samme tid at noen anerkjenner det jeg gjør...

Den praten du snakker om har vi hatt, mange ganger, seinest i går kveld/natt. Det ender med at jeg får dårlig samvittighet, fordi han sier han føler han er ikke er bra nok, føler han må forandre seg for at jeg skal være fornøyd. Det gjør vondt, for det er ikke det jeg mener. Jeg mener bare han må våkne opp og ta tak, han trenger ikke bli en annen person av den grunn.

Han er veldig "uegoistisk", tenker på alle andre, og ofrer seg selv for at andre skal ha det bra. Men sannheten er som du skriver. Det er ingen som tjener på det, annet enn han selv.

Jeg drømmer om et liv med ham, drømmer om barn (jeg har ingen fra før). Tanken på å få barn med en som oppfører seg sånn er skremmende. Jeg vet han vil gjøre en god jobb (ta dem med på fisketur, skitur, lære dem masse viktig og være et godt forbilde på mange områder), men jeg vet at jeg må ta de kjipe avgjørelsene og de kjipe samtalene. Jeg var en stund innstilt på at jeg kunne klare det, jeg tror jeg hadde klart det. Men det største problemet nå er at jeg er sammen med en mann jeg er i ferd med å miste respekten for. Det er ikke noe jeg kan leve med..

Etter samtalen i går kom jeg fram til at han kommer ikke til å forandre seg, så om vi skal klare dette må jeg bare godta ham som han er, og prøve å bli enig i at han ikke er feig og konfliktsky, at han bare er rund i kantene. Men svaret fra deg hjelper meg å se at det er ikke bare jeg som overreagerer. Du har selv hatt en far som liksom bare er snill og grei, og du ser også ulempene ved det.

Tusen takk igjen for ditt innspill, har du mer å komme med er jeg takknemlig for det. Kanskje jeg viser ham svaret ditt i kveld hvis du synes det er greit.

Anonymous poster hash: db740...94f

[AnonymBruker]

Du vil at han skal våkne opp og ta tak, altså du vil forrandre han. Det går ikke.

Han må forrandre seg selv hvis han vil det, fordi han vil det selv. Inntil da er han som han er.

Var han slik da du traff han også? I så fall er det slik han er.

Godta det eller gå videre i livet ditt. Det er så enkelt og så vanskelig.

Anonymous poster hash: ca700...561

[Red-Ruby]

beklager altså, jeg har delt all min begrenset kunnskap om tema allerede.

Eneste jeg kan se er at mannen din er litt som kjæresten min, veldig redd for å gjøre noe feil. Det kan virke for han som om hvis han gjør noe feil er han feil. Men sånn er det jo ikke.

Når jeg tar opp ting med kjæresten min starter jeg alltid samtalen med :

"det er et tema jeg må ta opp. du er en snill og god kjæreste, og jeg vet at ingen av handlingene du tar er for å være slem.."

I lengden er det ganske slitsomt med en mann som ikke tåler kritikk, og alle ting man vil forbedre i forholdet Til slutt sa det stopp for meg, for han sa nøyaktig det din mann sa. "Jeg er jo bare snill, er du ikke fornøyd?" til det svarte jeg at dette ikke lengre er ok. Jeg satte foten ned og sa at jeg ikke orker å pakke inn enhver klage, selvfølelig elsker jeg han og er fornøyd med forholdet, "og vet du hvordan du vet det? jeg er her fremdeles og så lenge jeg er her, skal du ikke tro at jeg er misfornøyd med forholdet fordi jeg tar opp en ting" av og til må man være hard mot mannen også.

Det virker som om jeg var heldig, for det sank inn. Etter det kunne jeg ta opp ting uten at han ble sint og lurte på om jeg hater han. Jeg kan trøste deg med at mannen din sikkert er god han også han vil jo bare godt,men det blir fort feil.. Tror han trenger å bli ristet litt. Synd at han ikke er villig til å få hjelp fra tredjepartner,men kan dere ikke starte i det smått?

for eksempel skriv hva du vil skal være annerledes. Her kan eksemplet være: Si ifra til barna.

Så bryter du ned den store handlinger, inn i mindre handlinger som han kan forstå og faktisk utføre. For eksempel: "når ungen slår, si nei".(eller et annet problem som ofte forekommer)

klem til deg! håper det ordner seg! Av og til må man være kjærlig kjæreste, streng stemor, psykolog, samlivsekspert og alt i en person,og det er så tungt å bære på.

[AnonymBruker]

Du vil at han skal våkne opp og ta tak, altså du vil forrandre han. Det går ikke.

Han må forrandre seg selv hvis han vil det, fordi han vil det selv. Inntil da er han som han er.

Var han slik da du traff han også? I så fall er det slik han er.

Godta det eller gå videre i livet ditt. Det er så enkelt og så vanskelig.

Anonymous poster hash: ca700...561

Vel, siden han ikke ER en tiltaksløs person på jobb så mener jeg ikke at måten han handler på, nødvendigvis handler om hvem han ER som person. Jeg mener også, som Blue_jeans skriver, at han tror han bare er snill, og jeg håper å få ham til å forstå at han bare gjør barna en bjørnetjeneste. Men kan godt hende han aldri kommer til å innse det.

Han var sikkert sånn når vi møttes, situasjonen har jo utviklet seg etter hvert som problemer har dukket opp, og han gang på gang svikter i å ta tak.

Anonymous poster hash: db740...94f

[Gjest Malanthor]

Når det kommer til barn så er grenser veldig viktig. Mangler disse kan barna fort utvikle seg i negativ rettning og bli som du gir et fint eksempel på; selvopptatte, egoistiske, utakknemlige og mer.

Mannen din vet sikkert dette, men det er fortsatt et langt skritt mellom innsikt og handling.

Men han skader faktisk barna sine når han gjør som han gjør. Sjansen for at de kommer til og utvikle negative personlighetrekk er mye større når barn ikke har noen grenser og blir bortskjemt som i deres tilfelle.

Han liker sikkert og skjemme dem bort, det får han til og føle seg snill. Forstår dette utmerket godt. Jeg ble selv skjemt bort av mine foreldre. Noe som resulterte i en del negative personlighetstrekk gjennom en periode. Og det er virkelig ikke enkelt og fjerne slike trekk når de først har satt seg.

Nei, han må ta seg sammen og han må gjøre det nå!

[AnonymBruker]

Når det kommer til barn så er grenser veldig viktig. Mangler disse kan barna fort utvikle seg i negativ rettning og bli som du gir et fint eksempel på; selvopptatte, egoistiske, utakknemlige og mer.

Mannen din vet sikkert dette, men det er fortsatt et langt skritt mellom innsikt og handling.

Men han skader faktisk barna sine når han gjør som han gjør. Sjansen for at de kommer til og utvikle negative personlighetrekk er mye større når barn ikke har noen grenser og blir bortskjemt som i deres tilfelle.

Han liker sikkert og skjemme dem bort, det får han til og føle seg snill. Forstår dette utmerket godt. Jeg ble selv skjemt bort av mine foreldre. Noe som resulterte i en del negative personlighetstrekk gjennom en periode. Og det er virkelig ikke enkelt og fjerne slike trekk når de først har satt seg.

Nei, han må ta seg sammen og han må gjøre det nå!

Takk for innspill! Han mener nok oppriktig at måten han oppfører seg på er bra for barna. Han er også motstander av regler og for mye grensesetting, fordi han mener det ikke oppfordrer til at barna tenker selv. Jeg mener at vi alle, både barn, voksne og dyr, lærer av konsekvenser, og at alt vi gjør får konsekvenser. Hvis barna ikke lærer dette hjemme, får de sjokk når de møter den virkelige verdenen.

Jeg er også litt i tvil om han i slike tilfeller virkelig er uenig, eller om han bare rett og slett ikke orker å ta opp kampen. Jeg er enig med ham i at det er mest koselig å spise middag når alle er blide og fornøyde, men noen middager må man bare godta at blir "ødelagt", som et ledd i en prosess hvor man skal hjelpe barna til å komme best mulig ut senere i livet.

Det verste er at han ser at det fungerer. Til å begynne med hadde vi en seksåring som kun spiste pannekaker og spaghetti til middag (og fikk stort sett servert det, selv om vi andre spiste noe annet). Jeg krevde endring, og fikk ham med på at vi heller lagde kun èn middag, og den som ikke likte det kunne spise brødskiver. Vi krevde ikke at de skulle spise opp, men vi forventet at de smakte. Geipen hang noen ganger i starten, noen middager ble det man vil kalle "ødelagt" av dårlig stemning. Men nå, ett år senere, har vi snart 30 middager å velge i, og gutten koser seg glugg med masse god mat.

Dessverre har ikke denne suksessen ført til endring på andre plan. Føler ofte han avfeier mine forslag og meninger fordi jeg ikke har barn, og at han mener han har hatt unger i så mange år at han faktisk veit hva han prater om. Ofte får jeg også servert "Sånn har det alltid vært her", og det er liksom punktum i diskusjonen..

Anonymous poster hash: db740...94f

[Tarsan97]

Han er vel veldig glag i ungene da, ikke noe ukjent "problem"...Kanskje han har vert med på noe med dem som gjør att han er ekstra forsiktig med dem.

Det ligger ikke for alle heller det der med å gå klinsj i konflikter heller, men du sier han er annerledes på jobb.

Virker som han er "Prins å kriger" ute og det hele er for att dere skal ha det godt å du kan være prinsessen på erten ?

[AnonymBruker]

Han er vel veldig glag i ungene da, ikke noe ukjent "problem"...Kanskje han har vert med på noe med dem som gjør att han er ekstra forsiktig med dem.

Det ligger ikke for alle heller det der med å gå klinsj i konflikter heller, men du sier han er annerledes på jobb.

Virker som han er "Prins å kriger" ute og det hele er for att dere skal ha det godt å du kan være prinsessen på erten ?

Skjønte ikke helt hva du mente, er det han eller jeg som vil at jeg skal kunne være prinsessen på erten? For det er ikke noe ønske fra min side. Jeg vil bare at barna skal få et best mulig utgangspunkt for å klare seg godt i livet.

Selvfølgelig er han glad i barna, det er derfor jeg blir så frustrert, når han tror måten han oppfører seg på er bra for barna, og jeg her får tilbakemelding fra flere som virker oppegående, at det heller ødelegger dem.

Anonymous poster hash: db740...94f

[Tarsan97]

Skjønte ikke helt hva du mente, er det han eller jeg som vil at jeg skal kunne være prinsessen på erten? For det er ikke noe ønske fra min side. Jeg vil bare at barna skal få et best mulig utgangspunkt for å klare seg godt i livet.

Selvfølgelig er han glad i barna, det er derfor jeg blir så frustrert, når han tror måten han oppfører seg på er bra for barna, og jeg her får tilbakemelding fra flere som virker oppegående, at det heller ødelegger dem.

Anonymous poster hash: db740...94f

tenkte att han ville du skulle være prinsessen å skåne både deg og unger diskusjoner å rabalder hjemme. Men jeg vet jo ikke allt.

[Zadja]

Min far var også slik, og det høres kanskje klisjèaktig ut, men barn liker å ha grenser å forholde seg til. Hvis ikke kan det føre til usikkerhet, blant annet.

Foreldre må være tydelige, trygge og konsekvente. Og det har ingenting med å være snill/slem å gjøre.

Endret 22. mai 2014 av Zadja

[AnonymBruker]

tenkte att han ville du skulle være prinsessen å skåne både deg og unger diskusjoner å rabalder hjemme. Men jeg vet jo ikke allt.

Du har nok helt rett i det Litt ironisk at resultatet blir at vi diskuterer til langt på natt og det blir 10 ganger mer rabalder enn om han bare hadde tatt tak i ting med en gang

Anonymous poster hash: db740...94f

[Gjest Malanthor]

Mannen din opererer innunder det man kaller en ettergivende foreldrestil.

Den kjennetegnes av kjærlighet og omsorg men også manglende og inkonsekvente regler, at man unngår konfrontasjoner, at man er mere venn enn forelder med barnet og lignende.

Konsekvenser av en slik foreldrestil vet du jo. Barna kan få dårlig selvdisiplin, kan ha dårlige sosiale evner, kan være selvfokuserte og utakknemlige, kan føle seg usikre grunnet manglende regler osv osv.

Dette er da en negativ type foreldrestil som generelt sett kan føre til at barna utvikler negative trekk.

Hva med og slå opp i diverse psyk. bøker eller sider og peke ut for han der det står svart på hvitt at hans "foreldrestil" faktisk er skadelig for barna?

Virker som du må banke det her inn i skallen hans med en hammer.

[AnonymBruker]

Mannen din opererer innunder det man kaller en ettergivende foreldrestil.

Den kjennetegnes av kjærlighet og omsorg men også manglende og inkonsekvente regler, at man unngår konfrontasjoner, at man er mere venn enn forelder med barnet og lignende.

Konsekvenser av en slik foreldrestil vet du jo. Barna kan få dårlig selvdisiplin, kan ha dårlige sosiale evner, kan være selvfokuserte og utakknemlige, kan føle seg usikre grunnet manglende regler osv osv.

Dette er da en negativ type foreldrestil som generelt sett kan føre til at barna utvikler negative trekk.

Hva med og slå opp i diverse psyk. bøker eller sider og peke ut for han der det står svart på hvitt at hans "foreldrestil" faktisk er skadelig for barna?

Virker som du må banke det her inn i skallen hans med en hammer.

Tror du har helt rett. Problemet med slike bøker er jo at de er skrevet av "bedrevitere" og "forståsegpåere" som ikke kjenner ham eller hans barn, som kanskje ikke en gang har egne barn, og om de har det så er neppe de barna perfekte de heller.

.....men jeg er villig til å prøve! Linker til gode nettsteder, eller forslag på gode bøker, mottas med stor takk!

Anonymous poster hash: db740...94f

[AnonymBruker]

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article568552.ece

Anonymous poster hash: d6506...694

[Gjest Malanthor]

Hvis han virkelig mener at han vet bedre enn et helt fagfelt så har han større problemer enn jeg trodde.

Tja gode linker, la meg se;

http://psychology.about.com/od/childcare/f/permissive-parenting.htm

http://www.klikk.no/foreldre/article840791.ece

http://gh.toseed.com/ettergivende-foreldre-er-du-en-ettergivende-foreldre

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Grensesetting/Foreldre-uten-grenser-kan-skade-barna/

http://psychology.about.com/od/developmentalpsychology/a/parenting-style.htm

Her er det vel litt av alt fra litt tyngre sider til enkle norske saker, men merk deg at de alle sier det samme.

Orker ikke og begynne og bla i bøker akkorat nå.

[AnonymBruker]

Hvis han virkelig mener at han vet bedre enn et helt fagfelt så har han større problemer enn jeg trodde.

Tja gode linker, la meg se;

http://psychology.about.com/od/childcare/f/permissive-parenting.htm

http://www.klikk.no/foreldre/article840791.ece

http://gh.toseed.com/ettergivende-foreldre-er-du-en-ettergivende-foreldre

http://www.familieverden.no/Oppdragelse/Grensesetting/Foreldre-uten-grenser-kan-skade-barna/

http://psychology.about.com/od/developmentalpsychology/a/parenting-style.htm

Her er det vel litt av alt fra litt tyngre sider til enkle norske saker, men merk deg at de alle sier det samme.

Orker ikke og begynne og bla i bøker akkorat nå.

Tusen takk!

Anonymous poster hash: db740...94f

[Gjest Malanthor]

Tusen takk!

Anonymous poster hash: db740...94f

Bare hyggelig.