Lei av å være singel og jomfru som 21-åring. Men.. Sosial angst.

[AnonymBruker]

Huff. Synes det er så tøft å være ensom og uten en partner å dele ting med.

Jeg vet jo at det må være en fyr der ute som er perfekt for meg, men vanskelig å møte folk når man knapt tør å se dem i øynene. Jeg har heller ingen venner, så jeg vet liksom ikke helt hvordan andre mennesker ser på meg som person. Jeg har liksom ingen mennesker som kan gi med feedback på hverken personligheten eller utseendet mitt. Har bare min egen mening å gå ut ifra, og den er sånn passe negativ.

Jeg tror jeg trenger en gutt som tar initiativ og kommer bort og viser tydelig interesse for meg, for jeg tar virkelig ikke hint, og jeg er absolutt ingen "hard-to-get" type. Jeg tror lett jeg kunne mistolket et flørtende smil eller blikk fra en gutt som noe negativt på grunn av angsten min. Jeg får jo omtrent hjerteinfarkt bare noen kaster et blikk i min retning, og regner med at alle mennesker i utgangspunktet misliker meg.

Er heller ingenting attraktivt med at jenta man prøver å sjekke opp stammer, svetter, rødmer og nærmest svimer av av skrekk. Men noen menn kan vel mistolke det som et tegn på at jenta liker han da. Huff.

Noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 68fa1...bb1

[Fraggzy]

Post under fult nick, da får du mange forespørsler! :D

[Gjest Idollet]

Det er vel noen her på forumet som kunne tatt en kaffe med deg eller noe. På en eller annen kafè eller noe.

[Peis]

Er like gammel som deg og i samme situasjon. Jeg har ikke sosial angst, men er sjenert og veldig stille rundt folk jeg ikke kjenner.

Jeg kjenner meg og litt igjen i det du sier med at du har en negativ vinkling på selvbildet ditt. Jeg begynte å trene og fikk et bedre selvbilde av det ytre etter det.
Jeg hadde noen venner fra før av, men ingen som jeg pratet så veldig dypt med. Jeg postet i "bli noens venn" tråden her og ble kjent med et par stykker jeg prater med daglig. Ei av de ble en av mine beste venner og hun har hjulpet meg å se på ting fra litt andre vinkler. Så du kan jo kanskje prøve det du og?

[Gjest multibox]

Husk at dårlig selvtillit veldig ofte oppleves som overlegenhet av andre. Drit i hva andre måtte mene om det du gjør og gjør det du vil.

Du får begynne i det små, prøv å få øyekontakt med folk du går forbi på gata, etterhvert holder du blikket så lenge du klarer. Ha konkurranse, hold øyekontakt til vedkommende slipper, og smil! Du vet du har holdt god øyekontakt når du husker øyefargen til personen du har snakket med

Ting tar tid, men det blir uansett ikke bedre av du ikke gjør noe med det!

[Gjest Steamboat]

Går du til psykolog? hvis ikke bør du sjekke om du krav på det.

Ville fokusert på først å få venner om jeg var deg. Du får øvd opp de sosiale ferdighetene og blir mindre avhengig av en eventuell kjæreste.

[Chevelle]

Husk at dårlig selvtillit veldig ofte oppleves som overlegenhet av andre. Drit i hva andre måtte mene om det du gjør og gjør det du vil.

Du får begynne i det små, prøv å få øyekontakt med folk du går forbi på gata, etterhvert holder du blikket så lenge du klarer. Ha konkurranse, hold øyekontakt til vedkommende slipper, og smil! Du vet du har holdt god øyekontakt når du husker øyefargen til personen du har snakket med

Ting tar tid, men det blir uansett ikke bedre av du ikke gjør noe med det!

Dette stemmer.. folk tror du er overlegen.. Gode råd faktisk

[Chevelle]

Jeg ville aldri tatt sjekketips eller råd om selvtillit fra en som har Johnny Bravo som profilbilde.

Hehe, men han har rett i at man må utfordre problemene.

[aquiz]

Husk at dårlig selvtillit veldig ofte oppleves som overlegenhet av andre. Drit i hva andre måtte mene om det du gjør og gjør det du vil.

Du får begynne i det små, prøv å få øyekontakt med folk du går forbi på gata, etterhvert holder du blikket så lenge du klarer. Ha konkurranse, hold øyekontakt til vedkommende slipper, og smil! Du vet du har holdt god øyekontakt når du husker øyefargen til personen du har snakket med

Ting tar tid, men det blir uansett ikke bedre av du ikke gjør noe med det!

Veldig godt skrevet.

Det er helt riktig, så snart man begynner å ta øynkontakt vil du se at problemene du trodde var evig store bare er sandkorn i en ørken.

[AnonymBruker]

Jeg var sånn da jeg var yngre jeg også. Men, tror som flere skriver her, at det er viktig å få seg venner først. Bli tryggere med folk i rundt deg, og prøve å jobbe deg ut av angsten, for det er mulig. Jeg er 24 år nå, og har jobbet meg ut av angsten, har en fyr jeg har noe på gang med, så det er mulig! Men, ta den tiden du trenger, og husk at den eneste som egentlig skal bekrefte deg, er deg selv ! Lykke til!

Anonymous poster hash: 91df9...041

[Confusion]

Forstår godt at det kan være skummelt å møte nye mennesker, men en plass må vi alltid starte.

Melder meg som frivillig hvis du vil treffe nye tilfeldige folk, en liten "blinddate" ? Hvis du bor i Rogaland da..

G 21 år

[Gjest Leo Nardo]

Noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 68fa1...bb1

Sikkert ganske mange som kjenner seg igjen.

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ønsker å leve et liv som er styrt av frykt, så jeg har alltid gjort det jeg kan for å gå utenfor komfortsonen min. I perioder har jeg holdt meg godt innenfor komfortsonen, mens i andre har jeg utfordret den aktivt.

Dette har inkludert å gjøre ting selv om det har føltes ubehagelig og selv om jeg har stammet, rødmet, svettet og nesten svimet av i skrekk som du selv sier.

Om du nå synes det er skummelt å se folk i øynene, så begynner du der. Øv på pensjonister og hunder til å begynne med. Når du har mestret det kan du begynne å smile.Så går du over til å si "Hallo". Osv.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Når skal dere kvinner slutte å skylde på "angst"? Get over it.

Anonymous poster hash: edcf1...a2c

[AnonymBruker]

Til deg som foreslo "Finn en venn"-tråden, den tråden er det mest useriøse jeg har vært borti. Folk som trygler på sine knær om at noen må skrive til de, og så gidder de ikke svare deg når du faktisk sender avgårde en pm.

Flere ganger har jeg trøstet folk i den tråden uten å få en DRITT tilbake.

Så hvis du ts har dårlig selvtillit fraråder jeg den tråden på det sterkeste.

Anonymous poster hash: 5e768...fc6

[AnonymBruker]

For ett år siden var jeg like gammel som deg og kunne nærmest ha skrevet akkurat det samme innlegget. Jeg hadde ikke sosial angst, men var så sjenert og styrt at frykt at det å skulle bli kjent med nye folk og ikke minst gutter, virket som en umulig oppgave. Det var begynt å bli slik at jeg begynte å forsone meg med at jeg nok alltid kom til å forbli jomfru og alene.

Men bare vit at med ett kan ting forandre seg fullstendig! Jeg møtte plutselig et fantastisk menneske og er følgelig ikke jomfru lenger. Ikke i min villeste fantasi ville jeg turt å håpe på at ting kunne utvikle seg slik det har gjort.

Jeg er ikke totalforandret, langt ifra, jeg er fortsatt sjenert og synes sosiale settinger er utfordrende, men jeg startet som mange andre her sier med å endre små ting ved meg selv - som faktisk å se på menneskene rundt meg, møtte blikket deres og etter hvert holde det, smile, bli bevisst på hvordan kroppsspråket mitt fortoner seg for andre. Gjør deg selv tilgjengelig. Det var ved slike små endringer jeg fikk muligheten til å bli kjent med denne personen. Hvis du åpner deg selv vil personligheten og utstrålingen din komme bedre til syne og det blir lettere for den perfekte fyren for deg å kjenne deg igjen.

Anonymous poster hash: 0038a...4c6

[AnonymBruker]

Du er ikke alene! Jeg er i samme situasjon, bortsett fra at jeg ikke har sosial angst. Er heller ikke spesielt plaget med rødme, stamming, svetting etc. Tror det er mye sant i hva andre skriver ift å være åpen og gjøre seg tilgjengelig for gutter. Jeg gjør det motsatte for å beskytte meg selv for å bli avvist. Jeg tror mange med dårlig selvtillit har lett for å bli overlegen for å ”heve seg selv over andre” og virke ”uoppnåelig”, da står en ikke i fare for å bli såret, for da er en ikke tilgjengelig. Men hvem tar vell frivillig kontakt med mennesker som er overlegne? Det hadde i hvert fall ikke jeg gjort.

Dette er noe jeg vil prøve å endre ved meg selv, kanskje du kan prøve det samme?

Anonymous poster hash: c12fa...6f9

[Viventium]

Enten du tror du kan eller ikke, så har du rett.

En psykolog kan og bør være første steg. Høres dumt ut fortelle en fremmed om sine problemer men det kan faktisk være lurere en og fortelle f eks en dårlig venn om problemene + at folk ofte er opptatt med sitt og tar deg ikke seriøst og den følelsen drar deg kun lengre ned i gjørma.

Du bør finne deg selv og bli tryggere før du finner en kjæreste. Møter du en dårlig gutt er du enda lenger utpå isen hvis/når forholdet ryker. Prøv og bli kvitt angsten før du drar inn en gutt i livet, den trenger ikke være borte men begynn og jobb med å bli kvitt den og kanskje du møter en gutt på veien?!? Vi vet ikke men lykke til uansett! :-)

Dette er mitt beste råd. Kanskje ikke noe for alle men du bør tenke litt på det.

Angst er ikke noe du leker med.

Eller du kan dra ut på byen, drikke deg drita og bli med menn hjem for en natt men du høres ikke ut som en sånn jente og jeg tenker det fort kan gjøre mer skade en glede for deg.

Tror ikke det hadde styrket selvfølelsen din så alt for mye..

Bare se trådene her inne om: han vil jo bare ha sex og ikke noe mer osv..

Blir litt som "Du har pulbar kropp men forhold? Er du gærn?!?! Personligheten din er jo helt ræva!!"

Fått den i trynet hadde knust meg værtfall..