Tenåring med søvnløshet

[AnonymBruker]

Jeg er litt fortvilet nå. Datteren min på 17 år har i lang tid slitt sånn med søvnen. Problemene oppsto etter en konkret hendelse. Ikke type seksuelt overgrep, men noe annet.

Vi har prøvd "alt." Alle gode råd, fra lege (lett sovemedisin a la Vallergan), til alternativ behandling. Psykolog også. Men ingenting hjelper.

Jeg trenger oppmuntring og håp. Er det noen her som har opplevd noe lignende og at det har gått over med tiden? Hun kan jo ikke leve slik resten av livet. Jeg har så vondt av henne! Og så kan jeg ikke gjøre noe som helst...

Anonymous poster hash: f4c31...eb4

[Gjest brutal_mann]

Har hun fått rom til å ta ting i sitt tempo og å få sette egne ord på ting?

[Gjest Blomst83]

Ser du har prøvd alt for å bedre søvnen,men har dere tenkt på meltonin?

Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen i det du beskriver,men alt jeg kan si er at hun må ta den tiden hun trenger. Ikke press henne,men bare hvis at dere er der for henne. For meg løsna det litt etter jeg kom til fantastisk psykolog som så meg.Hun ga meg den tryggheten jeg trengte,og jeg åpnet meg mer og mer for mamma.

[Daudaferd]

Hadde det også slik fra jeg var 15 til 19. På videregående sov jeg omtrent 3 timer natta.

Slet også med at jeg bet meg selv i tunga mens jeg sov, og våknet med panikkanfall, såkalte "night terrors", en del vandring i søvne også. Sliter datteren din med noe av dette?

Jeg var svært deprimert denne perioden, og det gikk seg til når jeg ble 20, da klarte jeg å kvitte meg med et menneske jeg hadde i livet mitt, men som virkelig ikke hadde noe der å gjøre.

[AnonymBruker]

Yulia, det har hun, ja.

Blomst83: Jeg har tenkt på Melatonin, men det har visst ikke legen. Så vidt jeg forstår gis det helst når det er snakk om forsinket søvnfasesyndrom, og det har hun ikke. Hun skal prøve å få henvisning til Bup for psykologtimer en gang til, så får vi nå se. Jeg synes ellers det er lite hjelp å få for en under atten år.

Daudaferd: Hun har ikke panikkanfall, men mye mareritt når hun sover sine få timer.

Men mest av alt så trenger jeg et håp om at det kan bli bedre med tiden. At det faktisk finnes noe som kan hjelpe, eller at tiden selv kan hjelpe. Jeg blir jo så bekymret for fremtiden hennes.

Anonymous poster hash: f4c31...eb4