Er det håp her tror dere?

[AnonymBruker]

Trenger litt oppmuntring ifht forholdet til min samboer gjennom snart 5 år. Gode råd er også velkomment..

Vi ble altså sammen for 5 år siden og jeg ble vanvittig forelsket i ham nesten umiddelbart. Virkelig hodestups- helt til vi etter tre år fikk barn. Sikkert ikke noe sjokk for mange, men de problemene vi hadde før barnet ble veldig store etter.

Dette er hovedproblemene:

Kommunikasjon. Vi sliter veldig her :/ smånagger og misforstår (tar alt i verste mening) om hverandre. Selvsagt langt ifra hele tiden, men mye mer enn hva jeg er komfy med! Vi krangler høylydt veldig sjeldent, kanskje 2 ganger i året Max, men dette tar vi igjen på små-irritabilitet.

Vi har ulike sårbarhetspunkter og lav toleranse/forståelse for hverandres svakheter. Han er deprimert/apatisk/orker ingenting, og det takler jeg dårlig i lengden. Om morgenen gjør jeg -alt- som trengs for å gjøre smårollingen klar for dagen, dette inkluderer såklart også å takle trass mot påkledning og børsting av hår som jeg må stå i alene mens han sitter på do (ja i 60-80 minutter...)

Generelt ligger alt økonomisk (han er arb. Ledig og søker ikke jobb selv) og praktisk ansvar på meg. Samtidig som han klager på for lite alenetid får ikke jeg nok tid etter jobb til å gjøre alt som må gjøres, alwnetid hva er det??? Han var faktisk annerledes før vi fikk barn på dette området.. Hjalp til hjemme etc..

For hans del sliter han med å takle at jeg til tider har angst/bekymring. Noe jeg aktivt er til behandling for i form av kurs og samtaleterapi. Jeg har en lei tendens til å stresse han og bli masete. Og jeg er nok ikke verdens mest oppmuntrende menneske, eller har ihvertfall ikke blitt det. Jeg er klar over at jeg har endt opp med å mase ting verre og gjorde et aktivt forsøk på å snu trenden og se om dette hjalp. Det gjorde grunn alt verre, da han begynte å pirke og mase på meg istedet

Vi er altså rake motsetninger-jeg er full av energi og tiltakslyst og samtidig stressa og bekymret. Han er totalt avslappet og liker å ta alt piano.

Samtidig er han en super engasjert pappa. Bruker mye tid med barnet og er tilstedeværende. Barnet er kjempeknyttet til oss begge to.. Og det er derfor jeg føler vi virkelig må kjempe og gjøre alt vi kan.

Vi har tatt kontakt med familievernkontoret og håper på videre hjelp derfra..og ser vi har en lang vei å gå.

Er så frustrert til tider og måtte blåse ut litt her!

Anonymous poster hash: bb199...7d4

[AnonymBruker]

Jeg hadde også fått angst av å bo med en mann som var arbeidsledig og ikke gjorde noe for å få seg jobb. Dere har barn, han er far. Han skal jobbe, bidra til familielivet- ikke ha alenetid!?

Dette høres ikke sunt ut, for noen av dere.... (voksne altså).

Anonymous poster hash: 50d2d...72f

[AnonymBruker]

Jeg hadde også fått angst av å bo med en mann som var arbeidsledig og ikke gjorde noe for å få seg jobb. Dere har barn, han er far. Han skal jobbe, bidra til familielivet- ikke ha alenetid!?

Dette høres ikke sunt ut, for noen av dere.... (voksne altså).

Anonymous poster hash: 50d2d...72f

Jo fornuftmessig sett burde han det. Skal sies han ble alvorlig syk for mange år siden, ble frisk men slet i etterkant med selvtilliten og depresjon. Jeg kan forstå at folk kan slite psykisk. Men jeg synes han er litt drøy ifht manglende tiltaks vilje. Men der kommer vi innpå at jeg ikke skjønner folk som ikke bare står på og ordner opp. Akkurat som han ikke skjønner hvorfor jeg bekymrer meg.

Nei det er ikke sunnt for noen..men jeg håper at det er en løsning et sted..

Anonymous poster hash: bb199...7d4