Fra en sliten mor til voksent barn.!

[AnonymBruker]

Har en datter på 21 år som fremdeles bor hjemme. Hun sliter med alvorlig depresjon, og får nå hjelp av psykolog. Problemet mitt er at jeg nå er alvorlig sliten. Helt fra hun var liten kan jeg huske at jeg slet med å få henne til å ta opp leker etter seg, gjøre lekser osv. Hun var ellers sosial, og hadde mange venner. Etter hvert tok data-en over, og alt annet virket uviktig for henne.

Da hun var rundt om 12 år gammel ble hun utsatt for seksuelle overgrep av min tidligere samboer. Dette ble anmeldt, men han ble desverre frikjent da det ikke kunne bevises. Min datter fikk tilbud om psykolog, noe hun mente hun ikke trengte da. Har senere forsøkt å få henne til psykolog, men hun har nektet. Selv fikk jeg beskjed om at man ikke kunne tvinge på henne hjelp.

Hvert år siden hun startet med videregående, har hun droppet ut. Hjemme har hun ikke bidratt med noe. Konfliktene hjemme har blitt dagligdags, og mer alvorlig etter hvert som årene har gått. Jeg blir frustrert og kan si ting jeg ofte angrer på i ettertid. Hun har i perioder vært fysisk av seg. Både mot meg og sine yngre søsken. Stjelt penger fra lommer, og brukt kortet mitt til dataspill og andre ting. Dette har forbedret noe siste år. Slik jeg forstår på henne er hun bitter på meg for det min tidligere samboer gjorde mot henne, og det virker som hun mener at jeg fortjener den måten hun oppfører seg på. Samtidig har jeg har godtatt dette pga dårlig samvittighet for det min eks gjorde mot henne.

Poblemet mitt nå er at jeg er fryktelig sliten. Har en ansvarsfull jobb hvor jeg bør være konsentrert til en hver tid, men føler nå at jeg ikke lenger mestrer dette. Tankene er hele tiden på det som skjer hjemme. Har også to andre barn, hvor ett mindreårig, og en som går på videregående, og som enda har et par år til han flytter ut. De daglige konfliktene går nå mye ut oyer ut over de. Økonomien er dårlig da jeg er alene med barna, og får ikke lenger får bidrag eller barnetrygd for de eldste. Lønna mi er grei, men strekker likevel ikke til.

Jeg har søkt om bolig gjennom kommunen for min datter, men har ikke fått svar enda. Har forstått det slik at det er lange ventelister. Er også engstelig om hun i det hele tatt er i stand til å klare seg selv. Hun har som sagt aldri tatt del i husarbeid. Ikke en gang rommet sitt har hun noen gang klart å rydde selv. Ikke åpner hun regningene sine, som jeg ser er gått til namsmannen. Hun bestiller også ting fra nettet som hun ikke betaler for. Er bekymret over dette, men makter ikke lenger gjøre noe med dette selv.

Ble sikkert noe rotete dette her. Men håper noen kan komme med råd på hvordan jeg løser dette. Ser bare ikke hvordan vi skal komme ut av denne vonde spiralen dette er blitt til.

Hilsen en sliten mor

Anonymous poster hash: cb6d5...ded

[jomfrua]

Hei - kjenner litt til fortvilelsen av å ikke makte mer.........og derav ikke bli rasjonell og bråsint fordi man er på randen selv med å holde ut.

Det jeg har gjort er å sette meg ned med barna og tatt opp hver av dems "problemer/det som sliter meg ut" som sliter meg ut og forklart hvorfor jeg kommer til det punktet at jeg blir urasjonell i handlingene mine og at de er voksne og ikke kan kreve mer men at de må bidra for å bo under mitt tak.

Jeg har også satt grenser med å si fra at hvis de ikke bidrar til det som skal gjøres og gjør en innsats for seg selv og husholdet, så må de flytte. Jeg har også retten på ett levelig liv.

Jeg tenker i deres situasjon - så er nok "større" ting som tynger. Men jeg tenker også at det er som det er. Det som har skjedd er ikke noe dere får gjort noe med nå - det er gjort. Så dere sammen må forholde dere til hva som er idag. Enten så får hun ta tak i sine problemer og gå til psykolog for å bedre tilværelsen eller noen andre tiltak som får hun på rett kjøl. Du har rett til å stille krav.

Når det gjelder penger, så kan det løses på en enkel måte: ha ikke penger i huset - så slipper du å forholde deg til de konfliktene i tillegg.

Jeg har hver sommerferie hvor jeg er i full jobb og kommet hjem til ungdommer i morgenkåpe på ettermiddagen som spør om når middagen er ferdig........ De to siste årene har jeg tatt grep i slutten av sommerferien og rett og gjennomført trusselen med at en av dem har måttet bo hos faren sin, nettopp fordi jeg ikke har mer kapasitet. Og det har hjulpet!!!! Da har jeg hatt ungdommer så myke som smør en tid etterpå. Men uansett om du finner brekkstangen som gjør at de skjønner poenget, så er ikke kampen over..........tror den fortsetter så lenge de bor hjemme.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal hun gidde å ta tak i ting når det ikke får noen konsekvenser om hun ikke gjør det?

Anonymous poster hash: f7802...1a5

[Gjest Vevila]

Hun må ut og lære på ta vare på seg selv. Det er klart hun har opplevd noe forferdelig og at det preger henne, og alltid vil gjøre det, men det ser ut som om hun har plassert seg i en offerrolle hvor hun vet at du fikser alt ettersom du syns synd på henne. Hun får finne seg en leilighet, gå på nav og søke sosial stønad, evt få hjelp av en psykolog til å fikse disse praktiske tingene. Fortsetter du å lar henne være passiv deltaker i sitt eget liv kommer det garantert bare til å bli verre. Jeg føler med deg, håper det ordner seg for dere.

[AnonymBruker]

(tar denne som anonym jeg..)

Hei. Jeg har vært i situasjonen som din datter. Hele mitt liv har jeg vært deprimert, siden tidlig barndom til nåtiden, så jeg vet litt om hva depresjon er. Etter videregående, havnet jeg i samme fellen som datteren din. Høyere utdanningen betydde at jeg måtte flytte hjemmefra, og jobb betydde at jeg måtte være sosial, begge av det var utenkelig for meg på den tiden.

Jeg og mamma lekte "kjærlig mor" en stund,hvor hun gikk etter meg og bare passet på. Hun hadde vondt av å se sin eneste datter lide sånn,og hun ble bløt. Ordnet opp i problemene mine, betalte for maten min og ryddet opp etter meg.

Plutselig en dag,var det nok. Hun hadde bestemt seg for at dette går ikke.

Hun begynne å sette krav for meg, sa at jeg skulle føle meg heldig som levde "gratis", og får å få det,måtte jeg gjøre opp for meg. Hun begynte rolig med å dra meg ut av sengen hver dag. Trekke vekk for gardinene og hver dag måtte jeg være med henne ut i minst en time.

Vi gikk turer i skogen, til byen og bare vandret rundt i gatene ofte..
Snart kom kravet for jobb, og at jeg måtte snakke med psykolog.

Og vet du hva? jeg hatet henne. hun var så streng og hard,og jeg tenkte på hvor streng hun er hver dag. hun forstår liksom ikke hva depresjon er, det er ikke noe man bare kan "gå fra seg", eller "snakke fra seg" , det vet jeg, for jeg har det jo fremdeles. Men jeg tok feil. Veldig feil.

Depresjon er noe man kan leve med. Noen blir aldri kvitt det, men man lærer seg å håndtere den.

Etterhvert orket jeg ikke å bo med en sånn "slem mor", og jeg ville flytte til far,men innerst inne visste jeg at i motsetning til moren min, så var ikke faren min noe glad i meg. Så jeg ble igjen.

Jeg skal ikke si at jeg var den snille datteren, for det var jeg ikke. Jeg ble sint og skrek og gråt,men det gjorde at vi endelig begynte å snakke sammen.

Neste vår bestemte jeg meg for å søke høyere utdanning, og jeg er en flink student nå. Depresjonen min holder meg fremdeles mye igjen, jeg velger som oftest å være alene, og det er ikke alltid jeg kan konsentrere meg om å lese. Å bo alene har også vært veldig veldig fælt, derfor hadde jeg begynt å snakke med en psykolog - endelig. Dette har hjulpet masse!

I ettertid ser jeg at moren min gjorde det hun mente var riktig for meg. Hun ofret seg fullstendig, og tok imot mye dritt, kun fordi hun elsket meg. At jeg har innsett det har gitt meg mye styrke i hverdagen.

Slik jeg ser på depresjon nå, er at den er som en slags "skapning" som er med deg hele livet, og står rett bak deg og hvisker stygge ting til deg når ingen ser på. Noen blir aldri kvitt denne skapningen, men man kan lære seg å be den holde kjeft.

Men det kommer aldri til å skje hvis man ikke er villig til å jobbe med det!!

Anonymous poster hash: 7702a...e48