Er jeg kjip hvis jeg tenker på å slå opp med pappaen min?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 30 år, som alltid har hatt et godt forhold til familien min. For 5 år siden valgte pappa å flytte fra mamma. Det var vel ikke noe mer dramatikk i det bruddet enn ved andre brudd, men det er nå uansett en sak mellom mamma og pappa. Begge har gått videre, og de har greid å få et nogenlunde greit forhold i ettertid. Det som er problemet er at pappa har begynt å missbruke alkohol og medisin etter at han flyttet. Han sliter mye med angst og dårlig samvittighet. Det har vært mange episoder de siste årene hvor han har vært beruset i selskaper og når han har invitert oss barn og barnebarn på middag. Jeg har vært med han på sykehuset på julaften, kjørt han på avrusning et par ganger hvor han har kommet hjem igjen etter et par dager og jeg har tatt fra han bilnøklene i perioder fordi jeg har vært bekymret for bilkjøring. Bedriftshelsetjenesten hvor han jobbet har prøvd å tilby hjelp, men han har enten ikke møtt opp på møtene, eller han har møtt opp full. Fastlegen henviste han til psykolog gjennom rusteamet, og der møtte han opp en gang. Det var ikke noe hjelp i det mente han, fordi psykologen bare stilte spørsmål men ikke kom med svar... Pappa mener selv at han ikke har noe problem, og at han greier å ordne opp i dette selv. For et par uker siden skjer det som vi lenge har vært bekymret for, og som vi har pratet mye med han om. Han kræsjer i fylla. Heldigvis gikk det bra både med han og mannen han kræsjet med. Jeg har snakket mye med han etterpå og han er nå veldig opptatt av å ordne opp for seg, noe det står respekt av. Men han vil fortsatt greie dette selv sier han og kaller det en glipp. Jeg synes forferdelig synd på han, og ser at han sliter. Samtidig er jeg fryktelig sint og skuffet også! Han bor på et lite sted hvor folk følger med på det som skjer. Jeg bor i nabobyen, og det er jeg som får telefon når folk ser at han er beruset. Det er veldig slitsomt å fly frem og tilbake hver gang. I formiddag fikk jeg telefon fra søskenbarnet mitt om at hun hadde observert han med ølboksen i hånda ute på bussholdeplassen. Men hva kan jeg egentlig gjøre med det? Jeg kan ikke sitte barnevakt for han. Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg er dritlei, og ikke har noe som helst lyst til å stille opp mer. Og jeg føler meg kjip, og at jeg er en dårlig datter.

Dette ble et langt og kanskje rotete innlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese :-)

Anonymous poster hash: 17d9a...061

[AnonymBruker]

Vanskelig å gi et godt råd om hva du burde gjøre. Men jeg tror jeg hadde satt et ultimatum. Sagt at enten skaffer du deg hjelp, eller så klarer jeg ikke være her for deg, for dette blir for mye.

Anonymous poster hash: 372dc...924

[sweethoneyboo]

Jeg er en kvinne på 30 år, som alltid har hatt et godt forhold til familien min. For 5 år siden valgte pappa å flytte fra mamma. Det var vel ikke noe mer dramatikk i det bruddet enn ved andre brudd, men det er nå uansett en sak mellom mamma og pappa. Begge har gått videre, og de har greid å få et nogenlunde greit forhold i ettertid. Det som er problemet er at pappa har begynt å missbruke alkohol og medisin etter at han flyttet. Han sliter mye med angst og dårlig samvittighet. Det har vært mange episoder de siste årene hvor han har vært beruset i selskaper og når han har invitert oss barn og barnebarn på middag. Jeg har vært med han på sykehuset på julaften, kjørt han på avrusning et par ganger hvor han har kommet hjem igjen etter et par dager og jeg har tatt fra han bilnøklene i perioder fordi jeg har vært bekymret for bilkjøring. Bedriftshelsetjenesten hvor han jobbet har prøvd å tilby hjelp, men han har enten ikke møtt opp på møtene, eller han har møtt opp full. Fastlegen henviste han til psykolog gjennom rusteamet, og der møtte han opp en gang. Det var ikke noe hjelp i det mente han, fordi psykologen bare stilte spørsmål men ikke kom med svar... Pappa mener selv at han ikke har noe problem, og at han greier å ordne opp i dette selv. For et par uker siden skjer det som vi lenge har vært bekymret for, og som vi har pratet mye med han om. Han kræsjer i fylla. Heldigvis gikk det bra både med han og mannen han kræsjet med. Jeg har snakket mye med han etterpå og han er nå veldig opptatt av å ordne opp for seg, noe det står respekt av. Men han vil fortsatt greie dette selv sier han og kaller det en glipp. Jeg synes forferdelig synd på han, og ser at han sliter. Samtidig er jeg fryktelig sint og skuffet også! Han bor på et lite sted hvor folk følger med på det som skjer. Jeg bor i nabobyen, og det er jeg som får telefon når folk ser at han er beruset. Det er veldig slitsomt å fly frem og tilbake hver gang. I formiddag fikk jeg telefon fra søskenbarnet mitt om at hun hadde observert han med ølboksen i hånda ute på bussholdeplassen. Men hva kan jeg egentlig gjøre med det? Jeg kan ikke sitte barnevakt for han. Jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg er dritlei, og ikke har noe som helst lyst til å stille opp mer. Og jeg føler meg kjip, og at jeg er en dårlig datter.

Dette ble et langt og kanskje rotete innlegg, men jeg håper noen tar seg tid til å lese :-)

Anonymous poster hash: 17d9a...061

Du må selv velge ut i fra hva som er best for deg og dine. Noen skjønner det hvis de mister en de er glad i, andre synker lenger ned i whiskey flaska. Hva enn du velger, så tror jeg du må gjøre det veldig klart for han at du er glad i han, og når han er klar for å søke hjelp så skal du være der. Du må ta ett valg der du kan leve med deg selv hvis noe skulle skje med han. Har selv en far som er alkoholiker, jeg klarte ikke å dra fra han itilfelle noe skulle skje.

[Gjest Coolaid]

Du kan bare støtte, motivere og hjelpe en begrenset tid. Dersom dette ikke hjelper til at han tar ansvar for seg selv så gi beskjed om at han mister deg. Så er det viktig at du er konsekvent og gjør som du har lovet.

Du kan ikke hjelpe en som ikke ønsker det selv. Ofte må man synke ganske dypt før man velger å endre kurs.

[Gjest Blomsterert]

Du må kanskje sette grenser for flere?

Si at du ikke vil ha telefoner og info om alt faren din foretar seg.

Han virker til å ha gitt opp,og velger å rømme inn i alkoholen.

Er han snill når han drikker?

Du trenger ikke kutte kontakten helt,men sett heller klare grenser for ham.

Han er voksen og velger sitt eget liv,og du bekymrer deg nok ikke mindre om du kutter all kontakt.

Prøv å tenk at faren din tar frie valg.

Du får ikke gjort stort med det. Tror ikke han vil slutte å drikke før han selv innser at han trenger hjelp.

Forstår at dette er fryktelig vanskelig for deg.

[AnonymBruker]

Du behøver ikke bryte, men du kan si noe sånt:

Jeg ser du sliter, men dette må du klare selv. Jeg er din datter og det vil jeg alltid være, men dette er dine problemer og disse må du løse selv. Jeg er selvsagt gald i deg, men du må respektere mine grenser.

Anonymous poster hash: 7ce1a...66f

[Helise]

<sub>Takk for gode svar!

Ja, jeg må helt klart sette klarere grenser både for han og de som ringer meg og informerer meg om det han foretar seg. For det blir til at jeg føler på presset fra andre også om at jeg skal snakke han til rette og trylle han frisk.

Skravlebøtte: Han er heldigvis aldri vanskelig når han drikker. Det er bare veldig, veldig trist å se han slik.

Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke kommer til å bryte med han. Men jeg trenger litt mer avstand, og jeg kommer til å si at jeg ikke treffer han når han er beruset, og at jeg ikke hører på han om han kommer med bortforklaringer og bagateliserer.</sub>

_Trådstarter

[AnonymBruker]

Vanskelig å gi et godt råd om hva du burde gjøre. Men jeg tror jeg hadde satt et ultimatum. Sagt at enten skaffer du deg hjelp, eller så klarer jeg ikke være her for deg, for dette blir for mye.

Anonymous poster hash: 372dc...924

Det nytter nok ikke å sette et ultimatum for en misbruker. I de fleste tilfellene vil misbrukeren feile på dette ultimatumet. Misbrukeren setter rusen sin aller høyest. Det ligger nok svært mange dyptliggende årsaker til misbruket hans, så å sette en stopper for misbruket, setter ikke en stopper for de faktiske problemene. Jeg ville rådført meg med en profesjonell.

Anonymous poster hash: 045f6...ee9

[Gjest Blomsterert]

_{Takk for gode svar!}

Ja, jeg må helt klart sette klarere grenser både for han og de som ringer meg og informerer meg om det han foretar seg. For det blir til at jeg føler på presset fra andre også om at jeg skal snakke han til rette og trylle han frisk.

Skravlebøtte: Han er heldigvis aldri vanskelig når han drikker. Det er bare veldig, veldig trist å se han slik.

Jeg vet jo innerst inne at jeg ikke kommer til å bryte med han. Men jeg trenger litt mer avstand, og jeg kommer til å si at jeg ikke treffer han når han er beruset, og at jeg ikke hører på han om han kommer med bortforklaringer og bagateliserer.

_Trådstarter

Tross alt er det godt han ikke endrer personlighet når han drikker,men syns det er en god idé å si du kun vil treffe ham edru. Ja,sett grenser.

Håper det blir bedre forhold da.

Og ja,skjønner presset du føler når folk ringer angående faren din. Syns det er noe frekt jeg da,og helt unødvendig!

De bør passe sine egne saker.