Er det jeg som er hårsår? Press fra familie om barn.

[DysterPytten]

Visste ikke hvor jeg skulle legge dette, men det handler om barn og familie, så kanskje ble dette riktig.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg er 23 år, min samboer er 28. Vi har vært kjærester i 3,5 år, samboere i 1 år etter lang tid som avstandsforhold.
Mine foreldre har alltid ment at jeg måtte få barn ung, i deres øyne er jeg begynt å bli for gamle, enda de var 40 og 44 da jeg ble født. Jeg har en bror som er noe yngre, som de ikke har lagt føre på.

Da jeg og min samboer ble sammen, sa jeg ganske tidlig at jeg ikke ønsket barn. Og at han fikk vite det tidlig slik at han kunne gå dersom han visste at dette var et ønske han fikk senere. Han fortalte meg da at han delte mitt syn, barn skulle han ikke ha. Dermed så kjørte vi på og ble kjærester (noe enkelt forklart:p)

Samboeren min har to søsken som hver fikk barn omtrent samtidig for 2 år siden. Og siden har ikke maset stoppet. Hver eneste gang vi treffer svigers eller mine foreldre, så kommer spørsmålet om ikke vi skal ha noe snart, om ikke vi er begynt å prøve. I starten da vi fikk vite at søskene ventet barn begynte svigers med en gang å si ting til oss at vi måtte skyndte oss og prøve fordi da ble det ikke så langt i mellom på søskenbarnene og de ville ha mye glede av hverandre. Det er blitt et evig mas. Jeg har vært veldig klar på og sagt til samboeren min at jeg av diverse grunner IKKE vil ha barn. Han var enig veldig lenge, men ser ut til å ha forandret mening. Her lukker han seg helt og vil ikke prate om det, enda jeg har spurt direkte, indirekte, lurt det inn i samtaler etc. Der han før var JEG SKAL IKKE, IKKE, HA BARN, er han mer sånn som smiler og trekker på skuldrene og får virkelig ikke nok av sine onkelunger. Gir dem mat, skifter bleier, trøster etc. Jeg gir mat, trøster og skfiter jeg og om jeg er den som kan gjøre det, men jeg løper ikke etter og nærmest tar fra foreldrene ungen for å få litt tid med dem, hvis dere skjønner? Det virker nesten som at det rasler i hans testikler, mens mine eggestokkr bare krymper mer.

Og foreldrene våre maser. Svigers setter gjerne ungene i fanget til tante slik at tante skal få lyst på en hun også. Når de har spurt om jeg ikke får lyst på en så har jeg sagt at nei, det får jeg faktisk ikke. Og svaret jeg får "haha, nei, det mener du da ikke. Tror vi nok snart kommer til å få høre en hemmelighet fra dere. Kommer nok ikke til å ta lang tid". Slik er det hver gang vi er hos dem. Vi bor nært og er mye der på middag(alle søskene også), og det begynner å tære på meg slik at jeg kvier meg til å treffe dem. Etter å ha vært hos dem går jeg helt ned i meg selv og føler meg som verdens værste menneske.

Samboeren min når jeg ikke inn til, jeg har prøvd og prøvd og prøvd, men dette er noe han ikke vil svare meg på. Kanskje er han veldig usikker selv eller så ser han kanskje at vi nå begynner å dra i to ender. Jeg tror nok at jeg kommer til å ikke kunne fortsette forholdet om han setter krav om barn.

Det er slik at jeg begynner å lure på om det er jeg som bare er hårsår og hauser dette opp og det ikke er så ille som jeg skal ha det til? Det plager meg i allefall veldig at det er slikt mas. Før var det bare gøy og små kommentarer, men nå går det direkte og de spør om vi ikke prøver. Om vi sliter, om vi trenger hjelp fra andre hold osv. Når vi svarer at vi ikke prøver så sier de bare at det er fordi vi vil holde det hemmelig....

Jeg er så frustrert

Endret 20. mai 2014 av Dermika

[FruHudson]

Skjønner at du er frustrert! Dette er jo egentlig en privatsak mellom deg og din samboer, så det at folk skal blande seg borti er egentlig ganske frekt. Du er et voksent menneske som kan bestemme om du vil ha barn eller ikke selv, uten påvirkning fra din familie. Er ikke alle kvinner som har en skrikende ønske om å få barn, sånn er det bare.

Endret 20. mai 2014 av FruHudson

[AnonymBruker]

Slipp mannen din fri.

Det er urettferdig at du skal ødelegge hans drømmer for barn.

Frivvillig barnløse bør holde seg unna menn som ønsker seg ei datter eller en sønn.

Anonymous poster hash: c9a05...225

[DysterPytten]

I familiene våre er det visst sånn at man ikke er noe om man ikke har fått barn...

AB: Tror du må lese posten på nytt

Endret 20. mai 2014 av Dermika

[Gjest celine]

Det virker nesten som at det rasler i hans testikler, mens mine bare krymper mer.

Unnskyld, jeg måtte bare henge meg opp i denne! Fikk meg en god latter her..

Men fra spøk til alvor - jeg skjønner veldig godt din frustrasjon! Det er da slett ingenting de andre har noe med, og veldig mange par ønsker rett og slett ikke barn. Sånn er det bare. Jeg syns det blir frekt av andre å blande seg inn i dette.

[sjøhest]

Bare gi klar beskjed neste gang de spør at nei du ønsker deg faktisk ikke barn og nå er du lei av det maset der. Jeg syns også det er ubehagelig når noen slenger andres unger oppi fjeset/fanget på meg og skal gjøre ablegøyer og liksom få oss til å kozemoze. Det er bare kleint.

[Havbris]

Huff dette var ikke greit. Du har minst to utfordringer - den ene er resten av familien som maser, - den andre er kommunikasjonen med samboeren din som tydeligvis har låst seg når det gjelder temaet barn.

Noen mennesker klarer desverre ikke å respektere at kvinner velger å ikke få barn, det merkes jo gjennom alle korttenkte kommentarer som går på at du sikkert vil ombestemme deg. Enten kan du innøve et standardsvar som du kommer med når maset starter eller du kan ta en alvorlig samtale der du på en høflig måte ber de respektere ditt valg.

Det mest alvorlige her er jo at samboeren din lukker seg når temaet bringes på bane. Kanskje har han blitt påvirket av alt maset og er i ferd med å ombestemme seg, men dette må jo bringes på banen. Jeg opplever at du står veldig alene i dette akkurat nå og det viktigste er at det stikkes hull på den verkebyllen som dette temaet tydeligvis har dannet i forholdet deres.

Han blir nødt til å tilkjennegi hva han mener og så får du forholde deg til det. Du må nok være tydelig på hvor alvorlig denne problemstillingen er, og at det er viktig å få klarhet fordi det kan få konsekvenser for fremtiden deres sammen. Det er mulig han allerede skjønner det og derfor holder kortene tett til brystet.

[Gjest constance90]

Jeg har heller ikke lyst på barn, og ikke kjæresten heller. Heldigvis har ikke folk begynt å mase men tror jeg skal dikte opp en historie om at jeg har fått beskjed fra legen at jeg ikke har mulighet til å bli gravid. Høres ut som et forferdelig mas å si "vil ikke ha" og spesielt når jeg leser din historie.

Har du prøvdt å spørre kjæresten din hva han vil uten å yte din mening? Kanskje legge opp til en åpen dialog før dere kommer til en enighet. Kanskje maset fra foreldrene bare har gjort han i tvil.

[Gjest Funky Punk]

Forstår god frustrasjonen din jeg også.

Jeg er i midten av tredveårene og får stadig høre at det kommer til å bli tyngre å være en eldre mor, at jeg nå må forte meg å bli gravid, at jeg kommer til å få det sårt om jeg aldri rekker å få barn.

Hadde jeg ønsket barn så hadde jeg vel fått det for lengst Kan ikke folk bare akseptere at jeg ikke vil ha barn?

[DysterPytten]

Unnskyld, jeg måtte bare henge meg opp i denne! Fikk meg en god latter her..

Men fra spøk til alvor - jeg skjønner veldig godt din frustrasjon! Det er da slett ingenting de andre har noe med, og veldig mange par ønsker rett og slett ikke barn. Sånn er det bare. Jeg syns det blir frekt av andre å blande seg inn i dette.

Haha, jeg visste ikke hvordan jeg skulle beskrive det:p

Men også, det er ikke sikkert at det er å ille som jeg skal ha det til.Bare at samboer rett og slett er veldig glad i barna, noe jeg også er. Jeg sitter gjerne med dem i fanget eller leker med dem. Men jeg får gjerne ikke lov fordi han er fremfor meg.

OG jeg kan jo forandre mening, men akkurat NÅ så er det nei i mine øyne. Jeg synes bare det er frekt med maset som er blitt så direkte.

Og ja, jeg har spurt samboer flere ganger. Som jeg skrev så indirekte, direkte, lagt det inn i samtaler osv. Satt meg ned og spurt og pratet litt rundt og sett om han skulle komme med det osv, men han har låst seg helt som noen sa. Jeg sier ikke nei for evig, kanskje, men jeg ser ingen barn i nær fremtid.

Endret 20. mai 2014 av Dermika

[juliane]

Det første du må gjøre er å ta en skikkelig prat med samboeren om han har ombestemt seg eller om han fremdeles er sikker på at han ikke vil ha barn. Har han ombestemt seg er det kanskje på tide å gå hver til sitt...

Hvis han fremdeles er sikker på at han ikke vil ha barn er det vel ikke noe i veien for å være ærlig om det? Slik jeg oppfatter innlegget ditt har dere aldri sagt at dere ikke ønsker å få barn, men kun at dere ikke prøver akkurat nå. Det sier jeg ogå, og jeg er verpesyk som få... Får familien klar beskjed om at de ikke kan forvente at dere noen sinne får barn tror jeg dere er kvitt det verste maset.

[Gjest Funky Punk]

Jeg har heller ikke lyst på barn, og ikke kjæresten heller. Heldigvis har ikke folk begynt å mase men tror jeg skal dikte opp en historie om at jeg har fått beskjed fra legen at jeg ikke har mulighet til å bli gravid. Høres ut som et forferdelig mas å si "vil ikke ha" og spesielt når jeg leser din historie.

Ikke dikt opp slike unnskyldninger, da blir det bare verre.

Gjorde det en gang når ei spurte meg flere ganger. Etter det så går jeg ørten artikler om adopsjoner, prøverør og diverse. Hun skal belære meg om hvordan jeg burde gå frem i saken osv

[Gjest constance90]

Ikke dikt opp slike unnskyldninger, da blir det bare verre.

Gjorde det en gang når ei spurte meg flere ganger. Etter det så går jeg ørten artikler om adopsjoner, prøverør og diverse. Hun skal belære meg om hvordan jeg burde gå frem i saken osv

Haha søren og.

Hva skal man si da? "Nei, jeg mishandla barn før så jeg får ikke lov av rettvesenet å ha barn"

[Gjest constance90]

Haha, jeg visste ikke hvordan jeg skulle beskrive det:p

Men også, det er ikke sikkert at det er å ille som jeg skal ha det til.Bare at samboer rett og slett er veldig glad i barna, noe jeg også er. Jeg sitter gjerne med dem i fanget eller leker med dem. Men jeg får gjerne ikke lov fordi han er fremfor meg.

OG jeg kan jo forandre mening, men akkurat NÅ så er det nei i mine øyne. Jeg synes bare det er frekt med maset som er blitt så direkte.

Og ja, jeg har spurt samboer flere ganger. Som jeg skrev så indirekte, direkte, lagt det inn i samtaler osv. Satt meg ned og spurt og pratet litt rundt og sett om han skulle komme med det osv, men han har låst seg helt som noen sa. Jeg sier ikke nei for evig, kanskje, men jeg ser ingen barn i nær fremtid.

Du er jo bare 23 år. Synes du kan nyte den barnefrie tiden og heller vurdere det når du nærmer deg 30. Det er lov å være ung og ha eget liv før noen skal komme og "leve det for deg"

[Gjest Jørild]

Du er 23 år og de kan overhode ikke forvente at du skal være klar for barn enda, om du nå blir det. Jeg er overrasket over det massive presset du opplever. Jeg tror jeg ville forsøkt å forklare dette til både foreldre og svigers, at du er for ung, du ønsker ikke barn per i dag, mulig om fem-ti år, og vis de nå ikke slutter å mase kommer du faktisk til å unngå dem all den tid du kjenner ubehag ved maset. Jeg ville ikke godtatt at de snakket det bort, men virkelig fått de til å forstå at nok er nok.

En slik samtale må man ta når alt er rolig, en tirsdag ettermiddag når barnebarn og søsken er langt unna. Om samboeren din ikke er med, så ville jeg gjort det alene.

[AnonymBruker]

Hadde jeg ønsket barn så hadde jeg vel fått det for lengst

Nå er det ikke alltid slik at selv om man ønsker seg barn hvis man vil oppleve ting først og man kan tenke at man vil være i et stabilt forhold med økonomi før det skjer. Men hva da når forholdet ryker?

Anonymous poster hash: ff3be...574

[Gjest celine]

Haha, jeg visste ikke hvordan jeg skulle beskrive det:p

Men også, det er ikke sikkert at det er å ille som jeg skal ha det til.Bare at samboer rett og slett er veldig glad i barna, noe jeg også er. Jeg sitter gjerne med dem i fanget eller leker med dem. Men jeg får gjerne ikke lov fordi han er fremfor meg.

OG jeg kan jo forandre mening, men akkurat NÅ så er det nei i mine øyne. Jeg synes bare det er frekt med maset som er blitt så direkte.

Og ja, jeg har spurt samboer flere ganger. Som jeg skrev så indirekte, direkte, lagt det inn i samtaler osv. Satt meg ned og spurt og pratet litt rundt og sett om han skulle komme med det osv, men han har låst seg helt som noen sa. Jeg sier ikke nei for evig, kanskje, men jeg ser ingen barn i nær fremtid.

Beskrivelsen var helt herlig, og hadde dere begge hatt testikler, ville det ha vært 100%

Nå er det fullt lov til å ombestemme seg ang barn, men dette blir da din/deres avgjørelse - ingen andres. Syns det blir upassende og utidig å blande seg i andres avgjørelse, og å legge press på dere som par. Hvis man snur på det og tenker at dere hadde vært ufrivillig barnløse, kan jeg ikke engang tenke meg hvor vondt et sånt press hadde vært...

Nå er det sikkert ikke ille ment fra familien, men kanskje du og din samboer likevel burde ta en liten alvorsprat med dem det gjelder? Si at dere syns det begynner å ta litt av, og be om litt slækk? På en fin måte, så de skjønner at det virker masete.

[DysterPytten]

Jeg har jo prøvd å prate om dette med samboeren min, men han er lukket og låst angående det og svarer meg ikke, unngår temaet og prater om andre ting når jeg tar det opp. Så per nå så tror jeg bare jeg må la det ligge en liten stund og ta det opp en rolig kveld senere. Det hadde bare vært så greit å fått vite hvor vi egentlig står, om vi er like enige enda eller om han er vaklende. Jeg blir jo ikke sur eller noe om han har ombestemt seg, kanskje han kan belyse dette på en annen måte for meg og kanskje jeg er enig med han? Alikavel synes jeg at dette er ting vi som samboere bør kunne prate om. Samtidig så kjenner jeg jo på det at OM jeg noen gang skal få barn med noen, så håper jeg at det blir min samboer som jeg får barn med. Der har jeg ingen tvil i hvertfall. Før ungene var født, var han veldig negativ til det. Veldig "skal IKKE ha noe med dem å gjøre" osv. Ble han bedt om å holde ungene så kom han til meg med det så fort det knirka i dem. Dette er forandret nå, men det kan jo være så enkelt som at han synes de er enkere å ha med å gjøre nå, som de begynner å kunne gjøre seg litt mer forstått.

Jeg satt med svigerfar alene en ettermiddag (vi bodde der en periode) hvor han satt barnevakt for den ene. Hvor på han sier "Får du ikke litt lyst på når du ser dette?"
Nei, for å være helt ærlig så får jeg ikke det, heller motsatt.
"Nei, det mener du ikke?"
Joda, jeg gjør desverre det.
"åja, sier du det".

Så LITT peiling på hvor landet ligger har de jo.

Så har vi mine foreldre da. Som har lagt føringer på meg hele livet om hvorvidt livet mitt skal være. Jeg fikk ikke gå det på vgs, og ikke det, jeg skulle bli det. Jeg skulle få meg en mann som jobbet offshore, slik at vi tjente godt, jeg skulle flytte hjem til bygda, fordi barn som blir oppvokst i byer ikke blir folk, fordi da kunne de hjelpe meg fordi jeg ikke kunne klare et barn alene. Og så sa de det at innen jeg var 25(!) skulle jeg ha minst to barn, være gift, ha en mann offshore, bo i hjembygda og de ble dypt skuffet over meg dersom jeg ikke fullførte dette.

Nå høres det ut som jeg er et helt invalid menneske i følge dem, men det er jeg altså ikke. Fullført vgs, fått fagbrev jobber og har samboer. Om noen år skal vi kjøpe hus. Vi er begge veldig oppegående mennesker. Men jeg ble det de ikke ville jeg skulle bli, jeg flytta 5 timer unna osv osv. Man er ingenting om man ikke får barn, barn er livet. Og jeg har blitt kalt både egoistisk og bortskjemt liten drittunge av mine egne foreldre fordi jeg ikke vil ha barn. Min mor ringer meg flere ganger i uken for å liksom prate litt hyggelig om ting som foregår, men vi avslutter stortsett med en diskusjon rundt dette emnet. Der jeg stortsett blir sur og legger på.

Jeg har to sykdommer som i værste fall kan bety at jeg ikke kan få barn, dette vet både svigers og mine foreldre veldig godt om, så for alt det de visste kunne vi ha prøvd skikkelig i lang tid nå og ikke kommet noen vei.

[AnonymBruker]

Har du testikler?

Anonymous poster hash: 18874...ef0

[DysterPytten]

Nei?